Undring er oppskrytt

Forskere skal preges av åpenhet og en spørrende, ydmyk holdning. Dette er faktisk viktigere enn å finne svar. Dersom Even Gran har referert riktig fra...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.06.2010 kl 13:48

Forskere skal preges av åpenhet og en spørrende, ydmyk holdning. Dette er faktisk viktigere enn å finne svar. Dersom Even Gran har referert riktig fra den nylig avholdte filosofifestivalen i Kragerø, er jeg ganske langt fra forskeridealet. Framfor å skjule min legning, velger jeg å stå åpent fram: jeg synes det viktigste i forskning er å finne svar, og jeg skammer meg ikke over å mene det.

Det betyr ikke at jeg synes undring er uviktig. Vi har ikke svar på alle spørsmål. Ofte vet vi ikke en gang om vi har stilt de riktige spørsmålene. Det finnes mye å undre seg over, og det er vel verdt å gjøre det. Men jeg ser ikke helt poenget med å hausse opp undringen til å bli det viktigste, slik noen av debattantene Gran referer så ut til å gjøre. Undringen er et utgangspunkt, ikke et mål. Det ville bli ganske kjedelig og lite givende å gå rundt og si "Jeg skjønner det ikke! Det er fantastisk spennende!" hver gang noe nytt og uventet oppdages, og la det bli med det. Etter undringen må jakten på svarene komme. Jeg ble forsker fordi jeg liker å løse gåter, ikke fordi jeg drømte om å gå rundt med et forbløffet uttrykk i ansiktet. Det gjør jeg nesten alltid allikevel.

Jeg finner mye glede i det vi vet. Dessverre handler populærvitenskapelige bøker om mitt fagfelt ofte mest om uløste gåter: mørk materie, mørk energi, hvordan universet startet, ekstra romlige dimensjoner, og hva som skjer i sentrum av et sort hull. Min favorittbok om kosmologi er derfor Steven Weinbergs "De første tre minutter". Boken handler om de tidligste fasene i universets historie, fra noen brøkdeler av et sekund til noen minutter etter Big Bang.

Den ble utgitt første gang i 1977, men ville bare trengt ubetydelige oppdateringer for å bli utgitt 2010. Denne epoken i universets historie vet vi utrolig nok mye om, hovedsaklig fordi vi kan modellere den med teorier som er testet svært nøye i laboratorier, og fordi ukjente komponenter som mørk materie og mørk energi var irrelevante i denne epoken. Men det som skjedde da var høyst relevant: de letteste grunnstoffene ble dannet. Vi vet hva som skjedde, hvordan det skjedde, og hvilken betydning det hadde for det som skjedde senere. Det er ganske stilig.

Avstandene i universet er umulige for vår hjerne å forestille seg. Vi snakker om milliarder av lysår ut til de fjerneste objektene vi har sett. Men vi vet hvorfor universet er så stort, og grunnen er ikke vanskelig å forstå. Det skyldes at universet utvider seg, og at det har tatt noen milliarder år for karbonstrukturer som er komplekse nok til å observere universet å utvikle seg. Svaret på spørsmålet om hvorfor universet er stort knytter sammen astrofysikk og biologi. Avstandene kan være ufattelige, men at de er ufattelige er høyst forståelig. Igjen synes jeg dette er ganske så stilig. Å få svar på spørsmål er minst like gøy som å undre seg.

Idealet om at forskere først og fremst skal undre seg og være ydmyke er ikke så vakkert som det høres ut som. For det første ufarliggjør det naturvitenskapen og gjør manglende kunnskap om dens resultater akseptabelt. Det viktigste er å undre seg, og det kan vi jo alle! Forskere som sier de har svar er hovne og arrogante! Spesielt om svaret er vanskelig å forstå! For det andre skaper det lett et inntrykk av at vi ikke vet noen ting. Atomteorien kan ikke bevises! Altså kan hva som helst være sant, inkludert min egenfantaserte yndlingsteori! Alt er usikkert, derfor kan alt være sant!

Men det kan det jo ikke. Av den ikke så veldig dype erkjennelsen av at vår kunnskap om den eksterne virkeligheten er befengt med varierende grad av usikkerhet, følger det bare at mye er usikkert. Dersom naturvitenskapens konklusjoner er tentative, følger det ikke at hypoteser dyrket fram på alternativt vis blir mer sannsynlige.

Saligprisningene av den undrende forsker skaper i tillegg et galt inntrykk av hva vitenskapelig praksis består i, og hva som kreves for å lykkes. Undring og fantasi er to viktige ingredienser, men ikke hele oppskriften. I tillegg kreves vilje til hardt arbeid, nøyaktighet, ærlighet, og en solid dose kritisk tenkning. Ikke minst kreves evne til å være kritisk til sine egne konklusjoner.

Det er så alt for lett å sette to streker under et svar man håpet å få. Derfor er man også avhengig av kritikk fra kolleger. Forskersamfunnet består av mange nysgjerrige, undrende mennesker, men like nødvendige er de kritiske, kunnskapsrike kranglefantene. De som tør å si fra når de synes noen farer med tøv.

Religionene, som Even Gran riktig påpekte i en kommentar, har ikke monopol på undring. Men skulle de gjøre krav på det, er jeg villig til å vurdere å la de få ha undringen for seg selv, så lenge vi andre får lov til å glede oss over å jakte på løsninger, over å vinne ny innsikt og forståelse, og over den kriblende følelsen av at vi er på vei til å finne svar på noen av naturens store gåter. De som vil kan la undringen være endestasjon for reisen, men jeg vil sitte på toget noen stasjoner til.

Se bildet større

- Jeg ble forsker fordi jeg liker å løse gåter, ikke fordi jeg drømte om å gå rundt med et forbløffet uttrykk i ansiktet. Det gjør jeg nesten alltid allikevel.
Publisert: 22.6.2010

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!