Ufullstendig svar om humanisme

Det humanistiske livssyn handler om å være mennesker
sammen, og sammen utforske, forstå og skape verden. FOTO: Istockphoto

Ufullstendig svar om humanisme

KRONIKK: I sin bok «Hva er humanisme» hevder Dag Hareide at humanismen er «åpen» og ikke «et lukket system», og at den altså derfor ikke kan være et «fullt» livssyn. Men det er nettopp disse grunnholdninger som er særpreget ved humanisme som livssyn.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.01.2012 kl 11:36

I min bokhylle har jeg ca. 50 bøker om livssynet humanisme, skrevet av kjente intellektuelle så vel som organiserte aktivister – fra India og Russland i øst til Nederland, England og USA i vest. I ordbøker, leksika og lærebøker er livssynet humanisme vanligvis listet opp sammen med andre bruksområder for ordet, men i flere av de mest kjente internasjonale oppslagsverker er livssynet det eneste bruksområdet som nevnes. De internasjonale manifester om livssynet humanisme (1933 og 1974) er signert av kjente nobelprisvinnere, forfattere og filosofer.

Likevel klarer (og tør) Nansenskolens rektor Dag Hareide i boken Hva er humanisme å skrive følgende:

«Humanisme blir da ikke et fullt livssyn. Humanismen blir noen grunnleggende holdninger og verdier som mangler svar på flere hvorfor- og hvordan-spørsmål.»

Hareide sier at humanismen er «åpen» og ikke «et lukket system», og at den altså derfor ikke kan være et «fullt» livssyn. Men det er nettopp disse grunnholdninger som er særpreget ved humanisme som livssyn. Det er disse kjennetegn som skiller humanisme fra religionene, hvor man opererer med dogmer og trosartikler. I Norge ble dette livssynet i 1950-årene sammenfattet og presentert av Kristian Horn (den gang kalt human-etikk), med normer som «ærlighet ved erkjennelsens grense» som etisk utgangspunkt. I Sverige sa humanist-pioneren Ingemar Hedenius det på følgende måte: Hold ikke noe for sant med mindre du har gode grunner for det. Det søkende og åpne sinn er livssynshumanismens fremste ideal, et faktum som i høy grad også har bidratt til «det åpne samfunn» – ofte i konflikt med religiøse livssyns tradisjoner, bud og regler.

Kritikken av humanismen har hatt sterke og kvalifiserte kristne apologeter også i Norge. En av disse var essayisten Ørnulf Ranheimsæter, som allerede i 1954 skrev 50 sider om «Humanismens tankekors» i bestselgeren Om tro og vantro. Boken innledes med følgende ord: «Med en humanist vil jeg forstå en mann som forbinder et ateistisk livssyn med en ganske bestemt oppfatning av mennesket, dets plass og dets mulighet i universet.» Denne «bestemte oppfatning» gjelder – formodentlig – nettopp de hvorfor- og hvordan-spørsmål Hareide mener humanismen «mangler svar på». Det er fullt ut akseptabelt å være uenig med en annen parts livssyn, men sier man at det ikke finnes, bør man sjekke sine egne briller.

Når Hareide hevder at humanisme er «grunnleggende holdninger» og ikke et livssyn, samsvarer dette med et forståelig ønske om at Nansenskolen ikke skal bli oppfattet som en skole først og fremst for sekulære og ateistiske studenter. Den samme bekymring kan ha vært grunnen til gjentatte angrep på Human-Etisk Forbunds bruk av humanisme som livssynsbetegnelse gjennom mange år, og det er uheldig at Universitetsforlaget har latt seg bruke til en ensidig videreføring av denne konflikten. Forlaget har tidligere bidratt til viktig folkeopplysning i sin «Hva er»-serie, som for eksempel Hva er kristendom og Hva er islam.

Når det er sagt, synes jeg Hareide har skrevet en god og viktig bok om «holdningshumanismen». Dette dreier seg om fellesverdier, som Hareide på oversiktlig og pedagogisk vis til knytter til vår sivilisasjonshistorie. Det er fortjenstfullt at han viser hvordan disse verdier også finnes i andre tradisjoner enn vår egen, både i kinesisk, arabisk og afrikansk kultur. Som rektor på Nansenskolen bidrar han her til å styrke skolens anseelse som dialogens, toleransens, fredens og miljøidealismens høyskole – et godt alternativ også for unge livssynshumanister.

Det at Hareide mangler forståelse for at humanisme også er et livssyn, veies opp i mer enn en forstand ved en annen nyutkommet bok om samme tema, nemlig boken Humanisme av Per Anders Aas. Forfatteren er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo (lærerutdanningen) og har en doktorgrad på en avhandling om klassisk humanisme. Boken Humanisme har som undertittel Ibsen-sitatet «Først og fremst et menneske». Den behandler livssynshumanismen i egne kapitler, omtaler den internasjonale litteratur om emnet, og gjengir sentrale avsnitt fra bøker som foreligger om dette livssynet på norsk, som Det humanistiske livssyn av Corliss Lamont, Humanisme av Richard Norman og Verdier og verdighet (red. Didrik Søderlind.) Aas påpeker at dette livssynet lenge mest ble omtalt som «human-etikk» i Norge, men skriver at «seinere har betegnelsen livssynshumanisme (som Horn brukte alt i 1967) vunnet aksept».

Begrepet «livssynshumanisme» er anvendelig når man har behov for å klargjøre at man ikke snakker om humanisme som idéhistorisk tradisjon, men det er naturlig for de som innehar dette livssynet i andre sammenhenger kun å bruke betegnelsen humanisme. Kristian Horn introduserte ordet livssynshumanisme i antologien Kristendommen og de intellektuelle i Norge (red. Øivind Foss, 1967), for å markere at ordet human-etikk var ment å dekke betydningen av den internasjonale livssynsbetegnelsen humanisme. I dag har Human-Etisk Forbund vedtektsfestet humanisme som navn på sitt livssyn.

Riktignok konkluderer Aas i siste kapitel med at humanismen er «et perspektiv som kan bidra til ulike livssyn», men blant disse «ulike livssyn» er det den ikke-religiøse humanismen som følges gjennom store deler av boken. I kapitlet om 1900-tallshumanismen sier han: «På bakgrunn av livssynshumanismens sentrale plass i norsk samfunn og skole får den i dette kapitlet en utvidet og mer drøftende behandling enn humanismen for øvrig.»

Denne vektleggingen henger rimeligvis sammen med at humanisme som livssyn nå er likestilt med religioner i skole- og utdanningssystemet. Aas’ bok blir derfor formodentlig pensumlitteratur på universitets- og høyskolenivå, noe norske livssynshumanister vil bifalle. Riktignok kalte professor Anfinn Stigen i sin tid Lamonts bok om humanisme for «humanistenes bibel», men siden humanister mener at bibler ikke gir den rette objektive distanse i livssynsnøytral undervisning, vil nok de fleste heller ønske et reflekterende og kritisk undervisningsmateriale på dette fagfeltet.

Utgangspunktet må likevel være at man som Aas legger til grunn at man her også har med et spesifikt livssyn å gjøre. Det er her Hareide trår feil – og innsnevrer sitt perspektiv på uakseptabelt vis i en bok med den forpliktende tittel Hva er humanisme.

Dag Hareide aktualiserer imidlertid i sin bok en viktig problemstilling som ikke er tilstrekkelig forstått og belyst i den politiske debatt: De politiske partiers «grunnlovsforlik» av 2008 innebærer at statens verdigrunnlag «forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Hvordan skal «humanistisk» forstås i denne sammenheng? Dette spørsmål prøver Hareide å besvare. Det er fortjenstfullt. Fellesverdiene i Nansenskolens «holdningshumanisme» passer problemfritt inn i en slik sammenheng. Livssynshumanismen gjør det ikke. Men når nå skoleverket på alle nivåer underviser i livssynet humanisme, når medlemmer av Human-Etisk Forbund kaller sitt livssyn humanisme og årlig 200.000 gjester er til stede i forbundets humanistiske seremonier, er det ikke da grunn til å tro at «humanistisk» i grunnloven etter hvert kan bli oppfattet som en livssynsbetegnelse – analogt till «kristen»? Språkutviklingen i Norge, med økende bruk av ordet humanisme som livssynsbetegnelse, vil høyst sannsynlig gjøre dette til et vedvarende forklaringsproblem. Våre politikere har begått en dumhet.

Human-Etisk Forbund har ved å velge humanisme som navn på sitt livssyn, bidratt til å øke dette språkproblemet. Men det har ikke vært noen annen rimelig løsning. En verdensbevegelse må opptre med en identitet som er gjenkjennelig over landegrensene. Og forbundet har som nevnt full støtte både i filologi og litteratur. Filosofen Ludwig Wittgenstein sier at «et ords betydning er dets anvendelse i språket». Før 1808 eksisterte ikke ordet humanisme i noe språk. For bare 30 år siden kalte jeg mitt livssyn human-etikk. I dag er det navnet på min etikk.

Denne kronikken står på trykk i Fri tanke nr 1-2012, som kommer i postkassene til medlemmer og abonnenter denne uka.

Se bildet større

Levi Fragell er tidligere styreleder og generalsekretær i Human-Etisk Forbund og har blant annet også vært president i den internasjonale humanistunionen IHEU.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!