Trengs en internasjonal blasfemidag?

Jeg har aldri vært tilhenger av direkte provoserende utsagn om religion. Venner har derfor beskyldt meg for å være altfor ettergivende, til tross for ...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.10.2009 kl 12:17

Se bildet større

Den internasjonale blasfemidagen ble nylig markert. Må en slik dag markeres ved å lage provoserende tegneserier om religion, lurer nigerianske Yemi A. Johnson.
Publisert: 30.10.2009

Jeg har aldri vært tilhenger av direkte provoserende utsagn om religion. Venner har derfor beskyldt meg for å være altfor ettergivende, til tross for min kjennskap til religionens ugjerninger. Ingen av disse beskyldningene har imidlertid greid å vinne meg over til "de hissige vepsene". Ingen! Ikke en gang protestene mot Miss World-konkurransen, som medførte både tap av menneskeliv og store materielle ødeleggelser i Nigeria. Jeg husker jeg uttalte at Isioma Daniel (en nigeriansk journalist som i dag er bosatt i Norge) burde ha ordlagt seg på en mer gjennomtenkt måte enn å antyde at profeten Muhammed, hvis han hadde levd, ville ønsket å ha en av skjønnhetsdronningene som kone. Hva med mine kunnskaper om grusomhetene til Somalias islamske presteskap og den kristne pastorers innblanding i stigmatisering av og drap på "barnehekser" i mange afrikanske land? Det er ikke nok, sier jeg.

Til tross for min bestemte holdning må jeg innrømme at den danske karikaturstriden i 2005, som skapte så mye oppstyr verden rundt, nesten fikk meg til å endre standpunkt. Jeg ble bekymret over de religiøse fanatikernes mange krenkelser av ytringsfriheten. Hvordan kunne disse menneskene nesten å sensurere hele det sosiopolitiske ytringsrommet? Hvordan kunne de forsøke å undertrykke menn og kvinner som ikke deler deres tro, men som ønsker å ytre motsatt syn? Har de monopol på tilgangen til det offentlige rommet? På en dialektisk måte fikk disse spørsmålene meg til å tenke at det er mer ved aktivitetene til blasfemilov-tilhengerne. Ja! Det er mer ved aktivitetene deres, men krever det, som amerikanske Center for Inquiry (CFI) har foreslått og vedtatt, at man innfører en internasjonal blasfemidag? , Jeg har ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet, så svaret mitt blir tosidig: "Ja" og "Nei".

Ja, vi trenger en internasjonal blasfemidag. Jeg ble overbevist av CFI-direktør Ron Lindsays rettferdiggjøring av behovet for en dag til å takle blasfemiaktivistene: "for å utsette alle religiøse trosretninger for samme omfang av undersøkelser, diskusjon og kritikk som andre områder av intellektuell interesse blir utsatt for." For å fremme dette ble jeg medlem av Facebook-gruppen Blasphemy Day International. Men da jeg fikk tenkt meg om på nytt, to dager senere, gikk jeg tilbake til mitt foregående standpunkt. Det var dette som skapte behovet for å gjøre nærmere rede for det andre svaret mitt: Nei!

Nei, vi trenger ikke noen internasjonal blasfemidag. Jeg har innsett, oppriktig talt, at humanister er blasfemiske alle andre dager i året. Det holder at vi bekrefter vår overbevisning. For å si det mildt, ble jeg svært opprørt av mange av bildene/tegneseriene som ble brukt til å markere dagen. Til å begynne med trodde jeg at jeg var den eneste (som var opprørt), men da jeg leste artikkelen til tidligere CFI-direktør Paul Kurtz, ble jeg overbevist om at jeg ikke er alene. Han sa: "... at CFI støtter opp om nidskrifter om kristendom ved å oppmuntre anti-katolske, anti-protestantiske eller andre anti-religiøse tegneserier, bryter grensene for sivilisert debatt i et pluralistisk samfunn. Det er ikke ulikt de antisemittiske tegneseriene fra nazitiden."

Men siden jeg ikke kan være både for og mot, måtte jeg finne ut - hvor hører du hjemme, Yemi? Svaret ble til slutt: blant tilhengerne av en internasjonal blasfemidag. Ja, vi trenger en slik dag, men ikke for å lage smedeskrifter om figurer eller symboler fra andre trosretninger eller for å være særskilt støtende. Nei, det vi trenger er en dag for å sette søkelyset på farlig overtro, for eksempel tro på heksekunst, helligdagsyndromet, eksistensen av ånder (hellige eller ikke).

Jeg vet at det var våre erfaringer med religion som tvang fram tegneseriene, plakatene og de flammende talene, men spørsmålet vi må stille oss selv og tenke over før vi lager alt dette anti-religiøse materiellet, er: i hvilket lys vil dette sette min overbevisning? Skal humanisme fremstå som noe lovløst og hensynsløst, eller som noe mer menneskelig og selvbevisst? Jeg velger å være mest opptatt av det siste, og går inn for en internasjonal blasfemidag med måte. Hva med deg?

Fremad!

(Oversatt av Ståle Johnsen)

Yemi Ademowo Johnson er aktiv humanist og menneskerettighetsaktivist i Nigeria. Han kjemper blant annet mot de groteske hekseribeskyldningene mot barn i landet. Les mer om dette her.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Barbro Sveen til minne

Som Fri Tankes første redaktør skapte Barbro Sveen varig soliditet for medlemsbladet, skriver tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Lars Gunnar Lingås.

Mansons siste manipulasjon

Selv etter sin død skaper Charles Manson bølger og konflikter. Hva gjør at en mann som ble dømt som massemorder for nesten et halvt århundre siden fortsatt lever i popkulturen? Audhild Skoglund har noen teorier.

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

 
Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?