Tradisjon - bare kos og hygge?

# Publisert 21.12.2006 Julen er her, englene forbereder seg på å dale ned i skjul, på Julenissens verksted går maskinene for fullt og noen av oss ven...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
21.12.2006 kl 11:45

Publisert 21.12.2006

Julen er her, englene forbereder seg på å dale ned i skjul, på Julenissens verksted går maskinene for fullt og noen av oss venter i opphisset spenning på julegavene. Dessuten er tiden inne for den årlige krigen mot egen fordøyelse. Å anmode om ettertanke i sådan en tid er muligens fånyttes. Ikke desto mindre skal jeg her reflektere litt over julens innhold. Nei, jeg tenker ikke på barnet i krybben. Ikke har jeg den opprinnelige, førkristne formen for julefeiring i tankene heller - fråtsing og fyll altså. Jeg tenker ikke engang på handelsstandens fromme bønner om godt salg.

Det jeg har i tankene er moteordet over alle moteord i søte juletider - tradisjon.

Få begreper har slik legitimerende kraft på denne tiden av året. Det forsvarer orgastiske innhugg i matsorter de fleste ellers styrer langt unna, gjerne i selskap med mer eller mindre gode kolleger og store mengder alkohol (med dertil hørende, høyst tradisjonelle, katastrofer som resultat). Det får oss til å bruke store summer på å kjøpe ting til slekt og venner som de hverken trenger eller har lyst på. Og det får oss til å tilbringe dagevis i hus med nære og fjerne slektninger - enten vi liker dem eller ikke. Men det er nå tradisjon da...

Mangetydige begreper
Vi har en del ord i det norske språk som har så mange - og så uklart avgrensede - betydninger, at to personer utmerket godt kan snakke om aldeles forskjellige ting og likevel ha det for seg at de fører en samtale. Kultur er et slikt begrep. Det kan bety alt fra en gitt gruppes særegne måte å se på og forholde seg til verden, til gitarklimpring eller sur korsang. "Debatt, servering, kultur" som jeg en gang leste på en plakat for et politisk møte.

Andre begreper som kan medføre like mye forvirring er folk og identitet. Og altså tradisjon. I likhet med kultur brukes de i vidt forskjellige sammenhenger. Og ofte tillegges de sterkt positive betydninger - uten at de som bruker dem alltid er like bevisst på at det ikke nødvendigvis er slik.

I den folkelige forståelsen, bærer begrepet tradisjon på et vell av assosiasjoner til trivsel, glede og hygge. Det forbindes med "trygghet", "varme" og "tilhørighet". Det er en viktig del av vår "identitet" og vår "kultur". De er en del av det som gjør oss til et "folk".

Kulturhistorikere ser litt annerledes på det. For dem er en tradisjon å forstå som en bestemt skikk, en type fortelling, en forestilling. Disse forestillingene, skikkene og fortellingene kan være fascinerende og sjarmerende, sett med moderne, urbane øyne. Men det er ingenting som tilsier at de nødvendigvis var det i det virkelige liv.

Ukoselige tradisjoner

Etniske stereotypier er en type forestillinger kulturhistorikere omtaler som tradisjonelle. At skotter er gjerrige, svarte menn velutstyrte, finner forfyllede og jøder grådige, alle disse er eksempler på tradisjonelle etniske stereotypier - forestillinger om at mennesker har visse egenskaper i kraft av å tilhøre en gruppe. De er både veletablerte og utbredte, uten at vi helt vet hvor de kommer fra. Vi kjenner dem, selv om vi ikke nødvendigvis tror på dem. De har en tendens til å poppe opp i hodet hvis vi tilfeldigvis møter en gjerrig skotte eller en forfyllet finne. Og dermed ser vi dem i et annet lys enn vi ville gjort med en gjerrig nederlender eller en forfyllet spanjol.

Andre tradisjoner er langt mer ubehagelige. I deler av India hender det fortsatt - selv om det er blitt et sjeldent fenomen - at enker ender sitt liv på sin døde ektemanns likbål. Det er en riktig tradisjonell død, men "trygghet" og "tilhørighet" er knapt de første assosiasjonene det vekker. (På den annen side gir det en ny dimensjon til assosiasjonen "varme".)

I folkemordet i Rwanda ble mennesker slaktet fordi de var høyere, lysere i huden og hadde spissere neser enn slakterne. Til tross for at hutuer og tutsier hadde fått barn med hverandre i århundrer, levde det en klar forestilling om hvordan de to gruppenes medlemmer så ut. Forestillinger som blant annet var bygget på svært tvilsom, kvasivitenskapelig antropologisk "forskning" og som hadde slått rot i folks bevissthet. I utgangspunktet var dette relativt ufarlig, men når kyniske grupper valgte å sette fyrstikker til det etniske bålet ble det livsfarlig å ha et utseende som stemte overens med de tradisjonelle forestillingene om hvordan en tutsi så ut.

The usual suspects

De kanskje verste konsekvensene har tradisjonelle forestillinger om jøder fått. Den klassiske er forestillingen om at jøder brukte blod fra kristne barn i sine ritualer. Mang en pogrom hadde sitt opphav i at barn ble funnet myrdet og anklagen straks ble rettet mot de lokale jødene. Fra nyere tid kjenner vi forestillingen om at verden styres av en allmektig, hemmelig sammensvergelse. Jødene er blant "the usual suspects" når de ondsinnede konspiratørene skal pekes ut. Og denne ondsinnede miksturen har som kjent hatt katastrofale følger for Europas jøder.

Eksemplene er utallige på mer eller mindre reelle tradisjoner som er blitt benyttet til å legitimere høyst ubehagelige fenomener. Det betyr ikke at det å spise ribbe på julaften gjør en medskyldig i nazistenes jødeutryddelser. Det betyr heller ikke at det å trekke i bunad 17. mai gjør en til en selvtilfreds nasjonalist. (En annen sak er hvorvidt det er særlig kledelig.) Det betyr bare at vi kan ha godt av å fundere litt over ordene vi bruker og huske på at en tradisjon eller to ikke nødvendigvis gjør oss til bedre mennesker.

Og det betyr slett ikke at jeg ikke kommer til å ta godt for meg av pinnekjøttet i julen (og langt utover våren for den saks skyld). Det betyr heller ikke at jeg gikk med stødige skritt hjem fra julebordet denne gang. Men jeg kaller det ikke tradisjon. Jeg kaller det fråtsing og fyll. Og det er som nevnt den opprinnelige formen for julefeiring.

Se bildet større

Arnfinn Pettersen er redaktør for tidsskriftet Humanist

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!