– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

 

HEF-historie:

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.09.2016 kl 20:18

BAKGRUNN: Vi var ikke så mange, men det var en begynnelse, en god begynnelse. Noe over tredve mennesker var samlet i Samfunnshuset i Tønsberg for å høre Kristian Horn, Human-Etisk Forbunds formann, snakke om menneskets forhold til moral og etikk med utgangspunkt i forstand og fornuft som ikke var forankret i religiøse vrangforestillinger.

Men, hensikten med møtet var først og fremst å samle likesinnede mennesker for å stifte den første lokalforening av Forbundet utenfor Oslo.

Mandag 18. oktober 1965 ble dette første møtet annonsert under overskriften «Vi starter Human-Etisk Forening». En av de som møtte opp i Samfunnshuset kunne ikke uten videre omtales som «likesinnet», selv om han selv hevdet dette hardnakket. Byens katolske pater Kielland-Bergwitz hadde møtt opp til alles forbauselse og ville gjerne melde seg inn i foreningen, han så fram til å diskutere humanetikk med sin bakgrunn som entusiastisk tilhenger av Thomas af Aquinas tanker.

Jeg var imidlertid ikke overrasket. I over et år hadde jeg hver eneste onsdag kveld møtt pateren for å spille sjakk i presteboligen i den katolske kirken og jeg ble i den sammenheng utsatt for et intensivkurs i oldtidens filosofi og tanker som var en sann lykke for en vitebegjærlig 15-åring. Diskusjonen foregikk forøvrig over et glass vin, vel å merke bare ett glass til meg.

Den eksentriske pateren hadde kommet til Tønsberg fra Amerika og kjørte rundt i byen i stor «amerikaner» med helgenfigurer på dashbordet. Vi var begge aktive sjakkspillere i Tønsberg Schackklub. Hans ferdigheter i sjakk var imidlertid betydelig svakere enn kunnskapene i filosofi, derfor denne praktiske løsningen til gjensidig glede og nytte. Det er ingen tvil om at han var den viktigste bidragsyteren til at jeg ble humanetiker, selv om det ikke var hans hensikt.

Vi som sto bak møtet den 18. oktober 1965 var fornøyd. Møtet var en suksess, men vi var ikke helt klare til å formelt etablere det første fylkeslaget i landet. Det ble satt ned et arbeidsutvalg, men navnene på personene som sto bak initiativet ble ennå ikke eksponert i avisreferatet, bortsett fra mitt navn som møteleder. Dette fordi jeg tidligere hadde vært intervjuet i avisen som en av to borgerlige konfirmanter fra Vestfold som deltok ved det årlige arrangementet i Oslo rådhus i mai 1965.

Konstituering av styret ble foretatt 10. november samme år i rådmannsboligen i Tønsberg med Theodor Broch som formann, Lasse Jahnsen sekretær, Arne Wennerød kasserer og med Bjørn Berg og Lars H. Sørum som styremedlemmer. Senere ble styret supplert med Bertold Hasvold og Ragna Helgesen.

12. mars 1966 ble så Human-Etisk Fylkeslag i Vestfold formelt etablert etter et åpent møte på Klubben hvor Gabriel Langfeldt, Hamsuns berømte og for mange, forhatte psykiater, holdt foredrag om den «Gyldne regel» og hvor mer enn 60 personer hadde møtt fram.

I løpet av 1966 hadde fylkeslaget nærmere 70 medlemmer noe som den gang utgjorde om lag ti prosent av forbundets totale medlemsmasse.

Så kan man spørre seg: Hvorfor ble Vestfold det første fylket som etablerte en lokalavdeling i Human-Etisk Forbund?

Den generelle årsaken lå i tiden. I 1965 hadde Arbeiderpartiet mistet makten etter å ha regjert landet sammenhengende siden krigen, bortsett fra et lite intermesso med noen ukers Lyng-regjering i 1963.

Sp-statsminister Per Bortens Kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik (Krf) og kristenfolket gikk offensivt ut å for å styrke kirken og ville blant annet legge konfirmasjonsundervisningen inn i skolen, noe som skapte mye debatt – en debatt som også foregikk med stor intensitet i Vestfolds aviser. Dette ga god grobunn for de som ønsket å etablere et humanistisk alternativ både til konfirmasjonen og for å svekke religionens innflytelse.

Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode i denne samfunnskampen. Tønsberg-folk var liberale og åpne for nye tanker. Byen var i sekstiårene en liten «bystat» uten forstyrrende elementer fra omlandet. Politikerne, enten de tilhørte venstre eller høyresiden, var først og fremst tønsbergensere og dette var en tid hvor hverken Anders Langes Parti eller Fremskrittspartiet var funnet opp.

Byen hadde fortsatt to aviser og Vestfold Arbeiderblad under ledelse av redaktør Håkon Hoff hadde lite til overs for det religiøse, noe som også var tilfelle med redaktør Sverre Mitsem i Tønsbergs Blad. Det fantes ikke plass for religiøse mørkemenn og byens presteskap var preget av det.

Byens populære prest var fotballgale Johannes Knutzen som i tillegg til idrettsinteressen hadde vært skilt og gift på nytt, noe som den gang ikke var så vanlig. Domprosten Peder Olsen hadde gjort en stor innsats under krigen som sjelesørger for de dødsdømte, deriblant for Quisling etter krigen, og hadde stor respekt. Da jeg meldte meg ut av kirken på min 15-årsdag - jeg hadde prøvd å gjøre det tidligere - måtte han aksepterte utmeldelsen. Da jeg senere møtte han på gaten så ropte han alltid til meg: «Jeg ber for deg!». Hyggelig.

Det som uten tvil var den viktigste årsaken til at foreningen ikke ble en døgnflue var den respekt og tyngde de som sto i spissen for foreningen hadde blant folk. Advokaten Theodor Broch var på mange måter en fremmed fugl i byen da han forlot Stortinget til fordel for å bli rådmann i Tønsberg i 1949, men han hadde en bakgrunn det sto respekt av.

Før krigen var han sentralt medlem av studentorganisasjonen Mot Dag, som var samlingsplassen for den radikale venstresiden i mellomkrigstiden. I tillegg til utdannelse og politisk aktivisme rakk oberstsønnen å bli fengslet som politisk militærnekter, før han ble valgt som landets yngste ordfører i Narvik rett før krigen brøt ut.

Der havnet han i sentrum for de mest omfattende krigshandlingene vi hadde i Norge under krigen og han ble som første nordmann dødsdømt av tyskerne våren 1940. Han klarte å rømme og kom til USA over den lange fluktruten, over Sovjet til det fjerne Østen og endelig fram til USAs vestkyst. I USA skrev han boken «Fjellene venter» som omhandlet opplevelsen fra krigen og som ble solgt i enorme opplag, mens han turnerte USA sammen med Sigrid Undset og talte Norges sak.

Theodor Broch og hans kone Mathilde Oftedal Broch, som også hadde solid bakgrunn fra motstandsarbeidet under krigen tilknyttet Milorgs ledelse, var begge sentrale i foreningens arbeid og fungerte naturligvis som garantister for at dette ikke bare skulle bli et blaff.

De øvrige i det første styret var alle aktive og samfunnsengasjerte mennesker. Bertold Hasvold som regionplanlegger og bystyremedlem hadde i likhet med Broch også gjort stor innsats både før og under krigen med å redde jødiske barn, jfr. dokumentaren «Ninas barn» som NRK viste i år. Hans milde vesen og framferd var gjennomsyret av humanistiske idealer, og gjorde at han ble den selvfølgelige arvtageren som leder av foreningen etter Broch.

Ragna Alfsøe Helgesen og mannen Hjalmar Helgesen var begge engasjerte politiske mennesker og skrev sammen bøker for barn og ungdom. Den mest kjente var «Skattkista» som var et 4-binds leksikon for barn. Byens ledende venstresosialist var også representert i det første styret. Arne Wennerød var gammel kommunist, men fikk nok av Stalin og ble en av stifterne av Sosialistisk Folkeparti i 1961 og satt i bystyret for SF. Etter at politikken ble noe mindre viktig for ham, konsentrerte han seg om humanetikken og han var aktiv i foreningen til det siste.

Den som skilte seg noe ut var Lars H. Sørum, sagbrukseieren fra Barkåker utenfor Tønsberg, en mann med et stort hjerte. Han hadde i likhet med de øvrige i styret en politisk fortid, men ulik de fleste andre, så var han ikke tilknyttet arbeiderbevegelsen.

Han var brochmanianer og god venn og støttespiller til redaktør Toralv Fanebust som i sin kamp for det frie ord fikk etterkrigstidens lengste ubetingede fengselstraff for injurier. Samfunnspartiet, som var Dybwad Brochmanns parti, ble borte etter krigen. Partiet sto for mye rart, men er husket for at partiets to representanter i Stortinget, som de eneste, stemte mot bruk av lobotomi i 30-årene.

Bjørn Berg og jeg hadde naturlig nok lite å vise til i dette selskapet. Bjørn var i begynnelsen av tyveårene og journalist i Vestfold Arbeiderblad, men han ble en utrolig viktig brikke ved etableringen av foreningen. Gjennom han hadde styret en egen «informasjonsavdeling» i sin midte, noe som ble utnyttet til det ytterste.

Det som var karateristisk for de som sto bak dannelsen av Human-Etisk Forbund i Tønsberg var at de praktisk talt alle var politisk aktive mennesker innenfor arbeiderbevegelsen. Dette ble forsterket ved at både byens varaordfører og sosialsjef Ebba Lodden, som senere ble Norges første kvinnelige fylkesmann, var aktive i foreningen.

Dette var en gruppe med stor organisatorisk kunnskap og kraft. Et annet trekk som også var påfallende var at den innbitte ateisten nærmest var fraværende. Man hadde like liten sans for bastante ateister som for fundamentalistiske kristne. Medlemmene var agnostikere.

I 1965 var vi tredve stykker og to borgerlige konfirmanter. 50 år senere, i 2015, deltok 27 prosent av Vestfolds ungdommer i Humanistisk konfirmasjon mens Vestfold fylkeslaget hadde nærmere fem tusen medlemmer. Ikke dårlig.


Vestfold fylkeslag feirer 50 år med en Humanistisk festaften på Hotell Klubben i Tønsberg, førstkommende lørdag.

Se bildet større

Lasse Jahnsen var bare 15 år da han var med på å starte Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo.

Se bildet større

Les mer om oppstarten av Vestfold HEF i 1965-66 i denne artikkelen.

Se bildet større

Oppslag i Tønsberg blad om det konstituerende møtet til Vestfold Human-Etisk Forbund den 12. mars 1966.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!