Takk for kritikk av humanismen

Kritisk refleksjon rundt humanismen bør være del av det å være humanist, og Kvalbeins humanismekritikk blant det klart bedre jeg har lest fra norsk konservativt kristent hold.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
08.01.2010 kl 13:05

Jon Kvalbeins skriver kritisk om humanismen (Kvalbein foretrekker å kalle den humanetikk, som er det samme livssynet) i sitt innlegg «Livsfarlig humanetikk» på Fritanke.no (som er en respons på Kari Vigelands kommentar).

Det skal han ha takk for. Ikke bare fordi religionskritiske humanister har godt av å smake sin egen medisin, men fordi kritisk refleksjon rundt humanismen bør være en del av det å være humanist. Siden humanister mener at det ikke finnes noen ufeilbarlig guddommelig kilde for etikk eller menneskesyn, bør kritikk av humanismen være en del av livssynet. Men å kritisere seg selv kan være vanskelig, og derfor bør vi ta i mot hjelpende hender utenfra.

Akkurat som kristendommen har utviklet seg gjennom kritikk, både fra de troende selv og utenfra, kan den moderne livssynshumanismen Human-Etisk Forbund representerer vokse og modnes gjennom kritikk.


Dessuten er Kvalbeins humanismekritikk blant det klart bedre
jeg har lest fra konservativt kristent hold her i Norge (det er vel rimelig å kalle Kvalbein en konservativ kristen, særlig siden ordet konservativ for meg på mange måter er et honnørord). Kvalbein har satt seg inn i humanistiske tekster i stedet for å klaske sammen en stråmann basert på fordommer, slik mange av hans meningsfeller ofte gjør - en fristelse humanister også fort faller for.

Kvalbein har særlig satt seg inn i forbundets Norsk humanistmanifest 2006 og bøker skrevet av tidligere generalsekretær Kari Vigeland (Lykkelig, 2006) og filosofen Richard Norman (Humanisme, 2007).

Dette er ingen dårlig innfallsvinkel. For å bruke en sammenligning tror jeg man kan man få et relativt godt bilde av hva kristen tro er ved å lese Den apostoliske trosbekjennelse, Ole Hallesbys Hvorfor jeg er en kristen og G.K. Chestertons Orthodoxy, for å nevne tre tekster jeg selv hadde stor glede av å lese da jeg for alvor begynte å interessere meg for kristen tro.

Men en slik metode er ikke uproblematisk. Å lese trosbekjennelsen, Hallesby og Chesterton gir innblikk i bestemte fortolkninger av kristendommen. Fortolkninger mange kristne hverken vil kjenne seg igjen i eller være enige i.

Akkurat som Kari Vigelands fortolkning av humanismens menneskesyn, slik den kommer til uttrykk i hennes bøker, er Vigelands. Uten at jeg kan påberope meg å ha lest Vigelands bok, mistenker jeg at jeg vil være enig med Kvalbein i at hennes resonnementer er fundert i et humanistisk livssyn. Så ja, Vigeland er humanist, men fortolker humanismen på måter mange humanister - og Human-Etisk Forbund som organisasjon - ikke nødvendigvis går god for. Akkurat som jeg mistenker at Kvalbein ikke vil påstå at G.K. Chesterton ikke er kristen, selv om lutheraneren Kvalbein neppe er enig med katolikken Chesterton i alt.


Hvis jeg forstår Kvalbein rett,
mener han at man kan se seg blind på Darwin og naturvitenskap, glemme forskjellen mellom deskriptiv (naturen er amoralsk) og normativ (derfor bør vi være amoralske også) og til syvende og sist relativisere og nedvurdere menneskeverdet. Det er en vanlig innvending mot vårt livssyn fra religiøse mennesker, og jeg kunne knapt vært mer enig i at man må være på vakt mot dette. Min holdning i saken er også utbredt i Human-Etisk Forbunds egne rekker. Derfor kan følgende formulering finnes i forbundets manifest:

    «Humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet.»

Om vitenskapen står dette:

    «Teknologi og vitenskap er midler til å skape en bedre verden, men må anvendes med varsomhet. Vitenskapen gir metodene, vi har alle et ansvar for å fastsette målene.»

Selv har jeg jobbet mye for tidsskriftet Humanist, som har hatt årvåkenhet mot nedvurdering av menneskeverdet som en av sine kjernesaker. Enten det har vært advarende artikler om eugenikk (eller rasehygiene), om dypøkologiens mulige farer for menneskesynet, eller totalitære (sekulære eller religiøse) systemers konsekvenser for mennesker.

For å tillate meg litt tekstreklame, så inneholder det nummeret av Humanist som er i handelen nå en solid artikkel fra filosofen Morten Fastvold om hvordan menneskeverdet kan begrunnes humanistisk.

Rent personlig er jeg også enig med Kvalbein i at lykke er overvurdert. Det er fint å være lykkelig (det mener vel også Kvalbein?), men overdrevent fokus på lykke som et mål for livet - og mål livet - kan føre til overfladiskhet. Humanismen fremstilles gjerne (dog ikke av Kvalbein) som en godværsideologi, et livssyn for deg som har nok av penger og helse og sindets munterhet, men humanismen er ikke mer forbeholdt livets glade gutter (og jenter) enn kristendommen er forbeholdt gla'kristne.

Et av ankepunktene Kvalbein har mot Vigelands (og mitt) livssyn er at det tar inn over seg grunnleggende biologiske realiteter. Nemlig det at mennesket er en del av dyreriket, og at vi har utviklet oss gjennom de samme evolusjonære prosessene som styrer dyreriket. Og ettersom humanister i tillegg ikke tror på gud(er), tror vi ikke at det finnes noen ytre, objektiv, evig moral. For hvor skulle denne moralen komme fra?

Kvalbein skriver:

    «Dersom det ikke finnes noen moral over oss eller utenom oss, blir moral bare utslag av indre biokjemiske prosesser og dermed ikke vesensforskjellig fra dyrenes instinkter. Hvor finnes da den ytre målestokken som kan brukes for å avgjøre om denne moralen er god eller dårlig?»

Kvalbein har rett. Humanister erkjenner dette, og siden humanister erkjenner at vi trenger moral og etikk (menneskets biologiske tendenser mot moral, som Kvalbein berører, holder ikke i lengden) mener humanister at vi må velge en slik ytre målestokk. Stikkord er gjerne Den gyldne regel, menneskerettigheter og lignende, og det er en grunn til at etikkseminarer er en populær beskjeftigelse for norske humanister.

Men Kvalbein har også måttet gjøre det samme valget som humanister har måttet gjøre. Kvalbeins løsning på denne utfordringen har vært å velge én av mange bøker som utgir seg for å være guddommelig inspirert, og så sette sin lit til det som står i den. Han har også måttet velge og vrake i denne boken, siden Bibelen inneholder mange moralske påbud jeg regner med at Kvalbein (heldigvis) ikke følger.
Det er mulig humanismens forsøk på å konstruere en menneskeskapt moral er en skjør konstruksjon. Menneskeskapte ting er gjerne skjøre. Men Kvalbeins moralske målestokk er enda skjørere. Ikke bare forutsetter den en tro på en Gud, en tro som lett kan forsvinne (og hva skjer med moralen da?) Kvalbeins moralske fundament sliter også med å forholde seg til en av de best funderte, og mest grunnleggende, vitenskapelige realiteter som finnes: Evolusjonslæren.

Kvalbein oppfatter erkjennelsen av at mennesket er en del av dyreriket, og er underlagt de samme biologiske prinsippene som dyrene er, som en trussel mot hans moralske målestokk. Denne trusselen er så alvorlig at han forsøker å avvise evolusjonslæren. Selv om Kvalbein ikke toner flagg i denne sammenhengen, er han noe såpass sjeldent i norsk kristenliv som en tilhenger av såkalt intelligent design - et fenomen som er lite annet enn et forsøk på å pakke den kristne skapelsesberetningen inn i et vitenskapelig språk.

Kvalbeins logikk er omtrent som å synes det er ille at gamle mennesker faller på isen, og i stedet forsøke å ta konsekvensen av disse fallene (brodder, oppvarmede fortau, bedre taxitjeneste) forsøke å motbevise newtonske gravitasjonslover. (Dette er muligens en flåsete sammenligning, men faktisk er evolusjonen bedre forstått av vitenskapen enn det tyngdekraften er).

Mot slutten av Kvalbeins innlegg stiller han sitt - litt tendensiøse og unyanserte - bilde av humanismen opp mot et bibelsitat. Man skal ikke ha lest mye i Bibelen (eller i Ronnie Johanssons Guds lille brune) for å se hulheten i slik argumentasjon. Ja visst har Bibelen mye bra moral å komme med, og de kristne jeg kjenner er flinke til å finne denne moralen, men Bibelen inneholder også mye som er mindre moralsk heldig, for å si det diplomatisk. Og for ordens skyld: Da mener jeg Det nye testamente, ikke obskure kroker i det gamle.

En av motivasjonene bak den moderne humanistbevegelsen har nettopp vært at kristendommen og dens moral har vist seg å være dårlig for å møte den moderne verdens utfordringer. Selv mener jeg kristen moral er bedre enn mange tidlige humanister skulle ha det til, og jeg finner mye inspirerende moral blant dagens kristne skribenter og tenkere. Men Kvalbeins versjon av kristendommen, som ikke en gang takler 150 år gammel biologi, er neppe egnet for å møte fremtidens etiske utfordringer.

Kvalbein har rett i at Kari Vigelands og Levi Fragells standpunkter i spørsmålet om aktiv dødshjelp kan utledes av et humanistisk livssyn. Om man som humanist er enig med Vigeland og Fragell i denne saken, er et helt annet spørsmål (et spørsmål jeg, og Human-Etisk Forbund, foreløpig ikke har svaret på).

Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbund og har i mange år virket som skribent for Fri tanke og tidsskriftet Humanist. Han har også blant annet vært redaktør for antologiene Farvel til statskirken? og Verdier og verdighet.

Faktaboks

Kvalbein har satt seg inn i humanistiske tekster i stedet for å klaske sammen en stråmann basert på fordommer, slik mange av hans meningsfeller ofte gjør - en fristelse humanister også fort faller for.

[Kvalbein mener man] kan se seg blind på Darwin og naturvitenskap, glemme forskjellen mellom deskriptiv (naturen er amoralsk) og normativ (derfor bør vi være amoralske også) og til syvende og sist relativisere og nedvurdere menneskeverdet.

Kvalbeins moralske fundament sliter også med å forholde seg til en av de best funderte, og mest grunnleggende, viten-skapelige realiteter som finnes: Evolusjonslæren.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!