Svenskene kan skylde seg selv

I vårt naboland sitter det mildest talt grumsete partiet Sverigedemokraterna i Riksdagen med 20 mandater. Det er ikke så mye å være overrasket over.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
23.09.2010 kl 16:22

Faktaboks

- Det er både lettvint og uklokt å stemple all bekymring for (ikke-vestlig) innvandring og islam som rasisme og islamofobi, men det er nettopp det man har gjort i Sverige.

Jeg jobber med livssyn, og det er ikke min jobb å kommentere parlamentarismens vanlige gang. I prinsippet er det bare livssynspolitikk jeg vil mene noe om i arbeidstiden, men livssynet mitt stiller også krav til at man slutter seg til demokratiet og enkeltmenneskets verdi.

Så med sin demonisering av livssynsminoriteter og bruk av innvandrere som syndebukker er Sverigedemokraterna et parti jeg gjerne mener noe om. Det gjør forøvrig også HEFs svenske søsterorganisasjon, Humanisterna.

Mye av svenskenes sjokk over Sverigedemokraternas valgresultat er at partiet startet som et rent rasistparti, med tette bånd til nynazister. Men man kan lett stirre seg blind på Sverigedemokraternas fortid, på naziuniformene og de barberte skallene. Spørsmålet er hva partiet er i dag.

Siden slutten av 90-tallet har Sverigedemokraterna vært gjennom i en omfattende omstillingsprosess, og de vil muligens ende opp som et vanlig parti en dag, men de er fremdeles bra grumsete. Det gjør det vanskelig for mange å forstå hvorfor 330.000 svensker ga sin stemme til dem.

Selv synes jeg egentlig at forklaringen er ganske enkel.

I Sverige, som i andre land i Europa, har innvandring ført til utfordringer. Det har vært opptøyer i innvandrertette bydeler som Rosengård utenfor Malmö, og når brannmennene kommer kastes det stein på dem. Innvandrere er overrepresentert som kriminelle, selv om det er verdt å påpeke at denne overrepresentasjonen langt på vei forsvinner når man tar høyde for innvandreres sosioøkonomiske status (Muhammed begår flere lovbrudd enn Carl Leopold, men ikke flere lovbrudd enn Ronny). Og så videre; problemene er som større utgaver av dem vi kjenner fra Norge.

Derfor er det både lettvint og uklokt å stemple all bekymring for (ikke-vestlig) innvandring og islam som rasisme og islamofobi, men det er nettopp det man har gjort i Sverige. Mediene og offentligheten har påfallende ofte vært tause om problemene, men mest påfallende av alt har det vært at det ikke har vært noe vanlig svensk parti som har plukket opp denne uroen. Sverige har ikke hatt noe Fremskrittsparti, som har sørget for at et parti av Sverigedemokraternas type har vært umulig å få på beina her til lands. FrP kan komme med tvilsomme utspill i innvandringsdebatten, som Tybring-Gjeddes bisarre kronikk om multikulturalismen beviser, men FrP spiller i en helt annen klasse enn Sverigedemokraterna.

Svenske velgere som synes at innvandring og islam er noe å bekymre seg over, har dermed bare hatt et alternativ å stemme på. Med mindre de da har villet gå enda lenger til høyre; i kommunen Grästorp fikk et renheklet nazistparti et mandat.

Partiet har også fått hjelp av den vanvittige svenske feminismen (som dokumentert i Evin Rubars film Könskriget). I Sverige telles voldtektsforsøk som fullbyrdede voldtekter, noe som har gjort at det rolige Sverige har voldtektstall som er helt groteske. Når dette så kombineres med svenske mediers (forståelige) motvilje mot å oppgi kriminelles etniske bakgrunn, kan innvandringskritikere mane fram et bilde av horder av svartsmuskede menn ("mediene tier, men du og jeg vet jo hva slags folk det er som voldtar") som gruppevoldtar svenske jenter. Ikke overraskende ble voldtekter en av SDs valgkampsaker.

Som partier som spiller på misnøye ofte gjør, utgir Sverigedemokraterna seg for å være de som tør å snakke på vegne av folket, opprørere mot en selvgod og autoritær elite. Denne selviscenesettelsen er ikke sann, men tilstrekkelig mange av partiets motstandere er med på leken til at det blir troverdig. Når valgkampvideoen blir nektet vist på TV, og statsministeren sier at den som elsker Sverige ikke må stemme på Sverigedemokraterna, er partiets rolle som martyrer sikret. Denne rollen kan, som valget viste, løses inn i stemmer. Sverigedemokraterna har også vært utsatte for voldelige angrep fra politiske motstandere. Disse angrepene skal ikke fordømmes fordi de virker mot sin hensikt, men fordi de er et angrep på selve demokratiet.

Når Sverigedemokraterna har fått alle disse gavepakkene, og i tillegg virkelig begynner å lære seg mediespillet, bør det ikke så overraskende at de gjorde et brakvalg. Men partiet er fremdeles et lite parti, og spørsmålet nå er i hvilken grad de vil få gjennomslag for sine kampsaker. Det er et åpent spørsmål. Sverigedemokraterna har tidligere vist at de har liten evne til å få gjennomført sine saker når de velges inn i kommunestyrer. Men så har de aldri tidligere vært valgt inn i så store antall.

Å være skeptisk til innvandring eller islam trenger ikke å være rasisme og islamofobi. Men det svenske klimaet har gjort at det ble et rasistisk og islamofobisk parti som får representere denne skepsisen i Sverige. Det er synd, men det er parlamentarismens vanlige gang.

PS:
Sverigedemokraternas valgsuksess har utløst mange kommentarer i svenske medier. Den mest underholdende så langt kommer utvilsomt fra en av mine svenske favorittblogger.

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.