Sukkerpiller og silkehansker

Folkeopplysningens reporter Grete Strøm fikk alvorlige diagnoser av alternativterapeutene. Noen mente hun hadde "sopp i blodet" (en dødelig tilstand). Andre fant problemer med halsen, trange blodårer og "vaksineforgiftning". Alle tilbød kostbare behandlinger som skulle fikse de alvorlige diagnosene – som hun altså ikke hadde merket noe til før hun kom inn døra.

Sukkerpiller og silkehansker

KOMMENTAR: Moderne medisin tar opp i seg det som virker i naturen. Alternativ medisin er det effektløse som er igjen, skriver Magnus Nome.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.10.2012 kl 07:44

Alternativbransjen har gode år i Norge, stadig flere av oss går til alternativbehandler, og alternativmessene tilbyr alt fra aurapleie og krystallterapi, til tarot, healing og kontakt med de døde. Årsakene kan være mange, fra åndelig vakuum via fremtredende talspersoner til at folk har mer penger enn vett, men en ting er sikkert: De har hatt media på laget.

Det er rimelig at helsevesenet granskes oftere og dypere enn alternativbransjen, det er tross alt det vi stoler på når helsa står på spill, og det betales av fellesskapet. Nyheter skapes gjerne av kritikkverdige forhold, så når vi hører om helsevesenet, er det naturlig nok ofte noe som ikke er så bra som det burde.

Kontrasten til journalistikken rundt alternativbransjen er likevel slående. Her er det fryd og gammen – kjendiser som sverger til naturlige alternativer, ukritiske hyllester til hedersmannen fra Snåsa, tv-programserier hvis premiss er eksistensen av overnaturlige evner, og mirakelhistorier i ukepressen om alvorlig syke som prøvde noe alternativt og overlevde (de som døde kunne dessverre ikke stille til intervju).

Det finnes hederlige unntak, men stort sett har de alternative funnet seg en nydelig mellomposisjon; seriøs nok til at man kan lage reportasjer om dem eller spørre om råd, men ikke seriøs nok til at den fortjener å gås grundig etter i sømmene.

I programserien Folkeopplysningen (NRK1) ville vi ta alternativmedisinerne på alvor, selv i et underholdningsformat. Vi ville lytte til hva de faktisk påsto, og undersøke om det fantes dokumentasjon for påstandene. Var det i det hele tatt mulig å helbrede på disse måtene, eller strider det mot naturlovene? Og, om det siste skulle være tilfelle, hvorfor er det likevel så populært?

Vi ville lytte til hva de faktisk påsto, og undersøke om det fantes dokumentasjon for påstandene.

Den gode samtalen

Mange av dem som kommer inn døra til legen eller en alternativterapeut behøver ikke noe legemiddel. De trenger noen som ser dem, som tar på dem, som spør dem om hvordan de har det, og lytter til svarene – lenge og med empati. En som sier: «Jeg har en plan – la oss prøve dette, så tror jeg ting skal bli bedre.» Noen får den opplevelsen hos legen, men mange gjør det ikke.

Den gode samtalen er tett knyttet til den berømte placeboeffekten, buketten av psykologiske og biokjemiske mekanismer som gjør at vi føler oss bedre om vi bare tror vi blir effektivt behandlet. Den har riktignok sine klare begrensinger, den hjelper ikke mot svulster og beinbrudd, men er særlig god å ha for å forandre opplevelsen vår av symptomer som kvalme og smerte.

Når man slår fast at homeopati «bare er placebo» er det en dom over teoriene og remediene, men vi må ikke glemme at følelsen av å bli bedre er ekte. Mange sliter med vondter, slapphet eller nedstemthet, og medisinen har ikke alltid så mye å bidra med utover symptomatisk behandling med (ikke alltid ufarlige) medikamenter. Opplevelsen av å bli tatt på alvor av noen som bryr seg er viktig, det er en verdifull tjeneste flinke alternativterapeuter bidrar med til samfunnet. Det finnes utvilsomt leger som har en del å lære av dem.

Opplevelsen av å bli tatt på alvor av noen som bryr seg er viktig, det er en verdifull tjeneste flinke alternativterapeuter bidrar med til samfunnet.

Den farlige samtalen

Mange alternativterapeuter er bevisst sine begrensinger og sitt ansvar, og anbefaler legebesøk for alvorlig sykdom. Men det motsatte er heller ikke uvanlig. I vårt arbeid møtte vi stadig antydninger om at man kunne kurere alt fra dysleksi til kreft.

Vi sendte en frisk kvinne til tre behandlere med tilsynelatende teknisk avansert diagnose- og behandlingsutstyr. Hun fortalte dem at hun følte seg frisk, men ønsket en sjekk.

Resultatene burde sjokkert. Hun fikk tre forskjellige bunter alvorlige diagnoser, med lite overlapp. Blodanalytikeren fant «sopp i blodet» (en dødelig tilstand om den hadde vært reell), noe han mente skyldtes at hun spiste for mye karbohydrater. Vega-testeren fant problemer med halsen, trange blodårer og ba henne slutte med mel og melk, mens tobakksbruk var uproblematisk.

Kvantemedisineren med Scio-apparat slo blant annet fast at hun hadde trange blodårer, hadde blitt forgiftet av vaksinene hun fikk som barn, og derfor snart kunne regne med å bli plaget av kraftige hodepiner. Alle tilbød kostbare behandlinger som skulle fikse de alvorlige diagnosene – som hun altså ikke hadde merket noe til før hun kom inn døra.

Dette er det motsatte av den gode samtalen. Diagnosene skaper usikkerhet og frykt, og heller enn en placeboeffekt kan de utløse dens onde bror, noceboeffekten, som gir symptomer man forventer.

Legen som undersøkte henne i etterkant fant ingen problemer. Helserådene de ga kan i verste fall være livsfarlige; om man unnlater å vaksinere barn, utsettes både de, og andre som av forskjellige grunner er uvaksinert, for en svært reell og helt unødvendig fare.

De tre behandlerne var tilfeldig utvalgt, og ingenting tyder på at de var uproffe unntak i mirakelmaskinbransjen. Alternativbransjen er ikke bare kos. Vi må tørre å se den mørke siden, og diskutere hva vi kan og bør gjøre med den. Å avsverge kreftbehandling, insulin eller vaksiner kan ha fatale konsekvenser. Å prakke kostbare og ineffektive «mirakelkurer » på døende mennesker er dypt umoralsk. Kvakksalverloven har vi fjernet, behandlerne er ikke dekket av helsepersonelloven, og det finnes ikke noe organ som effektivt overvåker bransjen eller håndhever reglene som finnes.

Å avsverge kreftbehandling, insulin eller vaksiner kan ha fatale konsekvenser. Å prakke kostbare og ineffektive «mirakelkurer » på døende mennesker er dypt umoralsk.

Oss mot røkla

Vi hadde et håp om at de ansvarlige delene av alternativbransjen skulle kreve en opprydding av dens mest grumsete grener. Dessverre råder det en beleiringsmentalitet i alternativbransjen, en sterk uvilje mot å kritisere hverandre. Ville de ikke tjent på og ta et oppgjør med dem som gir farlige råd og åpenbart uholdbare diagnoser? Kanskje er det for mye overlapp, og en redsel for å fornærme de mest alternative i egen stall.

Men når det snakkes om legevitenskapen, er det ikke vanskelig å finne skarp kritikk fra samme hold. Men på tross av stort forbedringspotensial, og kritikkverdige forhold i den farmasøytiske industri (sjekk ut Ben Goldacres Bad Pharma), har den moderne medisin mye av æren for at vi i dag lever flere tiår lenger enn for kun et århundre siden. Dens vitenskapelige grunnprinsipp gjør også at den kontinuerlig forsøker å utvikle og forbedre seg.

Kildekritikk og retorikk

Kritikken som kommer når man kritiserer alternativbehandling, bærer preg av at man har angrepet noens tro. På tross av at homeopater og akupunktører, til og med noen healere, ynder å forsøke å forankre yrket sitt i vitenskap, kommer de til kort om de forsøker å diskutere på den samme vitenskapens premisser; de har ikke dokumentasjonen, og sjelden kompetansen. De er sjelden vant til å forsvare sine påstander, i mange av de alternative miljøene hersker relativisme, og kritiske spørsmål er tabu; «min sannhet er like mye verdt som din sannhet».

Kritikken som kommer når man kritiserer alternativbehandling, bærer preg av at man har angrepet noens tro.

Akupunkturen står på tryggest grunn, men selv der er forklaringsmekanismene mytologi, og mye tyder på at placeboeffekten skal ha det aller meste av æren, oftest den hele.

Homeopatien har en grunntanke som strider mot fysikken, og er grundig tilbakevist på flere vis, men er så innhyllet i kvasivitenskapelige metoder og terminologi at det er vanskelig å trekke seg inn i et mytologisk skall og definere seg som spiritualitet heller enn vitenskap, slik healere kan gjøre. Derfor plukker homeopatene enkeltforsøk som ser ut til å vise effekt, selv om totaliteten av forskningen entydig viser det motsatte, eller lirer av seg begreper som «negativ tid» eller «kvantemekanikk» for å antyde at det virker, bare i en slags annen dimensjon.

Akupunkturforeningens leder Cecilie Brewer siterte flittig fra Folkeopplysningen i sin kronikk «Folkeopplysning med feil utgangspunkt» hos NRKs ytring.no. Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at de direkte sitatene fra programmet aldri var blitt ytret. Norske Homeopaters Landsforbund og Alternativ.no valgte å konstruere og spre en konspirasjonsteori om at Foreningen Skepsis (og legemiddelindustrien?) stod bak programmet.

Forfatteren Upton Sinclair sa: Det er vanskelig å få noen til å forstå noe, når lønna deres avhenger av at de ikke forstår det. Det er kanskje mye forlangt at homeopater skal innse at de ikke er alternative leger, men moderne sjamaner. Men offentligheten kan ikke ta noen seriøst hvis forhold til vitenskapen er fornektelse, og hvis svar på kritikk er motangrep basert på eget oppspinn.

Det som passer for meg

Et mantra hos de alternative er å «finne det som passer for deg». Dessverre er en selv – én person – veldig lite data å jobbe med, og vår fantastiske hjerne har innebygget en rekke tankefeil og biaser som gjør at det er vanskelig å finne ut av hva som virker på egen hånd.

Årelating var en populær behandling i århundrer. Både leger og pasienter «visste» at det fungerte, og at det var det beste for dem. Så fort man oppfant statistikk, så man at årelatingen hadde vært en massemorder, og at pasientene hadde langt større sjanse for å overleve uten. Årelaterne godtok selvfølgelig ikke dette, men avfeide hånlig påstanden om at man kunne si noe om en enkeltpasient ved å telle masser. Lyder argumentet kjent?

Dagens alternativmedisin er ikke dødelig på samme måte, men stort sett ufarlig placebomedisin. Det er derfor den fortsatt eksisterer. Hadde den vært for farlig, ville den ha blitt borte. Hadde den vært effektiv, ville den ha blitt tatt opp i medisinen.

Vitenskapsforakt

På tross av forsøk på å vise til forskning når de finner noe som passer dem, er det stort sett antipati i alternativmiljøene når det kommer til vitenskap. Noe kommer kanskje som reaksjonen på dennes skepsis når det gjelder deres hjertebarn; om man «vet» at homeopati virker, og vitenskapen sier det motsatte, må det være noe i veien med vitenskapen.

«Det er så mye vi ikke forstår ennå», har vi ofte hørt fra miljøet. Og det er jo sant. Dessverre følges utsagnet ofte av en uvilje til å lære det vi faktisk vet, og hvorfor det ikke stemmer overens med favoritteorien.

«Vitenskap kan ikke brukes til alt», er en annen gjenganger. Og det er også helt riktig. Den er elendig til å skrive dikt, trøste sørgende enker, lage gode fester eller finne meningen med livet. Men noen ting er den riktig god på, som å utvikle teknologi, utforske verdensrommet og slå fast hvilke medisinske behandlinger som fungerer og hvilke som ikke gjør det. Eldgammel kinesisk visdom, magefølelse og den gode samtalen er dessverre ubrukelig til disse formålene.

Og la det ikke være tvil: Hadde homeopati eller healing hatt effekt utover placebo, hadde det vært lett å måle. Det har blitt forsøkt. Effekten finnes ikke.

Konvensjonell medisin har sine problemer, og medisiner med virksomme stoffer kan per definisjon ha bivirkninger. Å bruke dette som et forsvar for alternativ medisin – eller et angrep på dem som retter et kritisk søkelys på det alternative – er et billig retorisk triks.

Dessverre råder det en beleiringsmentalitet i alternativbransjen, en sterk uvilje mot å kritisere hverandre.

Den kompenserende hjernen

Placeboeffekten alene forklarer ikke alternativmedisinens popularitet, en rekke psykologiske mekanismer er med og drar lasset. Hjernen ser etter mønster der de ikke finnes, slik at man ofte tror man har blitt frisk av en behandling, mens man i virkeligheten har blitt frisk av seg selv.

Vi blir mer overbevist av gode historier enn av statistikk. Underbevisstheten søker å bekrefte det vi allerede tror, og å rettferdiggjøre valgene vi allerede har tatt. Dette gjelder oss alle. Mennesker uten tro på alternativmedisin, kan gjøre dypt irrasjonelle valg på andre områder. Reklame og retorikk handler i stor grad om å utnytte disse egenskapene ved hjernen vår. Og placeboeffekten er i høyeste grad til stede i skolemedisinen.

Med dårlig kunnskap om hvilken informasjon som er kvalitetskontrollert, men med tiltro til våre medmennesker og en grunnleggende feilbarlig hjerne, er det ikke rart alternativbransjen gjør det bra. Den vitenskapelige metode er utviklet for å kompensere for mekanismene som gjør det så lett å trekke gale konklusjoner, og nettopp derfor farer det dårlig med samme bransje når den testes skikkelig.

«Vi trenger mer forskning på alternativbehandling», er et velkjent refreng, ment å tekkes både fan og kritiker – for hvem kan være mot mer forsking? Men ressurser er begrensede, og forskning på alternativbehandling er neppe en god prioritering. Om man finner noe lovende, bør man selvfølgelig undersøke, men det ser dessverre ut til at medisinen allerede har identifisert, tatt til seg og forbedret godbitene.

Om man finner noe lovende, bør man selvfølgelig undersøke, men det ser dessverre ut til at medisinen allerede har identifisert, tatt til seg og forbedret godbitene.

Eksempelvis er svært mange populære legemidler inspirert av planter. Medisinen har slett ikke problemer med å lære av det alternative, så lenge effekten kan påvises. Seljebark var en effektiv alternativbehandling, det ble oppdaget, og man foredlet virkestoffet til det vi i dag kjenner som aspirin. Det som kalles alternativmedisin i dag er det effektløse som er igjen, samt fantasifulle «nyvinninger» som kvantemedisin og bioresonans.

Vi må bruke våre begrensede ressurser på rasjonelt vis. I stedet for å forsøke å bevise eller motbevise mytologiske teorier som homeopati og healing, må vi fokusere på meningsfulle mål hvor vi har indikasjoner på at vi kan finne behandlinger som hjelper.

Medisinsk forskning er et stort og komplisert arbeid, og det er liten grunn til å stadig gå ned blindveier når kartet allerede tydelig viser at de ikke leder noe sted.

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen lørdag den 13.10.12

Nøkkelord

Se bildet større

Magnus Nome er redaktør for Folkeopplysningen og ansvarlig redaktør for nettstedet Opendemocracy.net.

Se bildet større

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen lørdag 13.10. Den publiseres på Fritanke.no med tillatelse fra Klassekampen og Magnus Nome.

Se bildet større

Utgangspunktet for denne artikkelen er på engelsk og ble først publisert på Opendemocracy.net.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!