Streisand-effekten – når sensurforsøk gir økt oppmerksomhet

Superstjerne Barbara Streisand ønsket sin fasjonable villa fjernet fra California Coastal Records Project på lik linje med militærinstallasjoner. Sensurforsøket førte til at bildet ble lastet ned over 400 000 ganger i ukene etterpå. FOTO: Faksimile fra internett

Streisand-effekten – når sensurforsøk gir økt oppmerksomhet

Superstjerne Barbara Streisand forsøkte å sensurere bort et lite kjent flyfoto av eget hus. Det førte til massiv oppmerksomhet og full nettspredning av bildet, og et nytt begrep: Streisand-effekten.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.06.2014 kl 11:49

California Coastal Records Project er et overvåkningsprosjekt for strandlinjen i California. Prosjektet inneholder bilder av kysten som helt tilbake til 1970-tallet og med jevne mellomrom tas nye bilder. Alle bildene ligger ute på nettet til allmenn nytte, særlig for at folk skal kunne dokumentere erosjon og for å ta miljøverstinger som bryter regler for utbygging i strandsonen. Det eneste unntaket fra bildearkivet, med bilder som tas hver 150. meter bortover hele kysten, er en militærbase. Databasen var rimelig populær hos de lokale miljøvernsgruppene, men ellers må den vel sies å ha vært for de spesielt interesserte.

Så sendte Barbara Streisands advokater et såkalt «cease and desist»-brev til organisasjonen. Hun bodde ved kysten og likte dårlig at folk kunne se huset hennes på et flyfoto. Hun ønsket huset sitt vekk fra databasen på lik linje med militærinstallasjonen. California Coastal Records Project nektet å fjerne bildet, og Streisand saksøkte dem. For 50 millioner dollar.

Før dette var bildet av huset til Streisand blitt lastet ned seks ganger totalt. To av disse var det kjendisens advokater selv som sto bak. Det var tross alt bare et hus. Men med kjendispressen på saken gikk besøkstallene i været. Over 430 000 besøkte nettsiden den neste måneden. Og Streisands sak ble avvist av retten. Et nytt begrep var født: Streisand-effekten.

Når informasjon blir forsøkt dysset ned blir oppmerksomheten rundt informasjonen mangedoblet

Streisand-effekten er en slags naturlov på internett: Når informasjon blir forsøkt dysset ned blir oppmerksomheten rundt informasjonen mangedoblet, med det resultat at den spres i alle kanaler. Gjerne ved at andre nettsteder setter opp en kopi av siden, kjent som «mirroring», eller «speiling».

Når sensurforsøk fører til poularitet

At forsøk på sensur fører til at noe blir gresselig populært er verken nytt eller bare et nettfenomen. I sin selvbiografi skrev Mae West, som satt opp skuespillet med tittelen «Sex» på 20-tallet (65 år før Madonna sjokkerte med boken med samme tittel), at «sensur skapte meg». Her til lands fikk nok både Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin og Jens Bjørneboes Uten en tråd en boost i salget. Bjørneboe er spøkefullt blitt gitt æren for at nordmenn fra den generasjonen raskt ble bedre til å lese dansk, siden boken kom ut i Danmark etter å ha blitt forbudt i Norge.

Det samme skjedde med «Life of Brian», reklamert for i Sverige som «filmen som er så morsom at den ble forbudt i Norge». Og nordmenn dro faktisk på harrytur for å gå på kino.

Varmmat til besvær

Den antageligvis søteste streisand-effekten noensinne kom da en kommune i Skottland, Argyle and Bute, nektet en niåring å blogge.

Som del av et skoleprosjekt og med hjelp av faren sin, satte Martha Payne opp en matblogg der hun publiserte anmeldelser av skolelunsjen sin. Hun postet sin første omtale 8. mai 2012: et pizzastykke, en frityrstekt potetbit, litt mais, og en muffin til dessert. Hun vurderte lunsjen på en karakterskala fra 1-10, og ga karakter blant annet for hvor sunn den var og telte antall hår i maten. Er ikke dette verdens søteste restaurantanmelder? Jo, det er det. Og det var det flere som synes også.

Bloggen ble raskt veldig populær, særlig etter at den ble twitret om av Jamie Oliver. Kjendiskokken har drevet kampanjer for sunnere skolelunsjer i Storbritannia og syntes initiativet var bra. Etter kort tid hadde bloggen fått tre millioner treff, og Martha begynte få inn bilder av skolelunsjene til barn i andre land. Bildene fra bloggen ble brukt i et magasin, og Martha bestemte seg for å gi bildehonoraret derfra til den veldedige organisasjonen «Mary’s Meal». Hun satte opp en innsamling på crowdfunding-nettsiden «justgiving», og pengene dryppet sakte inn.

Men kommunen var bekymret. Marthas bilder fra kantina hadde avslørt at skolebarna ble servert rimelig dårlige måltider, og lokale aviser murret om at det kanskje ville være en idé med bedre folk på skolekjøkkenet. Så kommunen tok affære, og en dag ble Martha sendt til rektor som forklarte at hun ikke fikk blogge om skolelunsjen sin lenger. Martha skrev en søt liten farvel-bloggpost.

Internett eksploderte. Saken nådde store nett- og nyhetsmedier. Og Twitter raste. Menneskerettighetsorganisasjonen Big Brother Watch kalte Argyle and Butes handlinger for et «grovt overtramp på [Marthas] sivile rettigheter». Twitter samlet seg og oppfordret til å protestere ved å donere til Martha sin innsamling for skolemåltider til fattige land. Snart hadde hun samlet inn 90 000 pund – over 800 000 kroner.

Nå handlet ikke saken lenger om at en liten skole hadde en søt elev og at det kanskje var rom for forbedring i kantina. Nå var saken at kommunen Argyle and Bute var så redd for bloggen til en niåring at ledelsen var villig til å sensurere den for å skjule hvor dårlig mat kommunens skoler serverte. Og kommunen gjorde ikke saken lettere for seg med pressemeldingen som ble sendt ut. Den fikk gjennomgå av sjefskommentatorer i seriøse britiske aviser.

Det tok ikke veldig lang tid før utdanningsministeren kom på banen, og Martha fikk igjen lov til å blogge.

Kommunen ønsket bare å unngå negative presseoppslag

Kommunen ønsket bare å unngå negative presseoppslag, men resultatet ble at den gikk fra å ha et image som en kommune med litt stramt skolebudsjett til å bli kommunen som nektet en niåring ytringsfrihet. The Telegraph-slakten er fremdeles på første side med søkeresultater når man søker på kommunenavnet nå to år senere.

Metoder i kampen mot Streisand-effekten

Det finnes jo måter å unngå Streisand-effekten på. Kina har tilstrekkelig effektiv sensur av visse stikkord til at ting aldri får nok moment. Men det er bare totalitære regimer med et massivt apparat kun på sensur og overvåkning av internett (Kina har visstnok flere millioner ansatte på dette), som er i stand til dette. Ikke det at andre regimer ikke har forsøkt. I november 2007 blokkerte Tunisia tilgangen til videonettsidene Dailymotion og Youtube etter spredning av videoer med politiske fanger. Haugevis med videoer ble lastet opp andre steder, og som en ekstra fornærmelse ble de linket til bildet av presidentpalasset på kart-tjenesten Google Earth.

Britene er som vanlig oppfinnsomme her og har oppfunnet noe de kaller «super-injunction», der man kan nektes å dekke saken, og til og med nektes å nevne at man ikke får lov å nevne saken. Dette ble utnyttet da selskapet Trafigura ville hemmeligholde en rapport om at det hadde dumpet giftavfall utenfor Elfenbenskysten. En britisk Labour-representant fant et smutthull og stilte spørsmål om skandalen i Parlamentet, noe parliamentsmedlemmer har rett til. Dette skapte et interessant problem. Avisene kunne ikke dekke saken, men avisene har hatt rett til å dekke politiske prosesser siden 1688. The Guardian og BBC var kneblet i Storbritannia, men dette hindret ikke media i andre land fra å publisere. I samarbeid med NRK og det nederlandske Volkskrant ble rapporten publisert.

Du kan lese hele historien på norsk her.

NRKs juridiske rådgiver i disse tilfellene er menneskerettighetsadvokat Jon Wessel-Aas. Hans kommentar om juss-siden av saken kan leses her.

En twittermelding fra Guardian-journalist Alan Rusbridger, og få timer senere trendet «Trafigura» på Twitter i hele Europa. Nettbrukere hadde sporet opp alle detaljer i saken og lenket til den hemmeligholdte rapporten av hjertens lyst. Kneblingsordren ble opphevet.

Og så til litt mer hjemlige trakter til slutt. TV2 gikk nylig rett på limpinnen da et utdrikningslag arrangerte «demonstrasjon». Skikkelig flaut selvfølgelig, men slikt kan skje den beste. TV2s svar var å fjerne videoen fra Sumo «fordi vi ikke ønsker å bidra til at denne gruppa får den oppmerksomheten de sårt ønsker». Og så la TV2 til at deling i sosiale medier ville føre til at de som delte ville måtte «forholde seg til åndsverksloven».

Videoen har selvfølgelig blitt hyppig delt, og ligger ute på Youtube, Liveleak, og i flere versjoner på Facebook med tilsammen en god del tusen visninger. Ingen har enn så lenge fått noen oppmerksomhet for brudd på åndsverksloven.

You can’t stop the signal

Lærdommen er egentlig enkel. Hardhendte forsøk på sensur blir fort en nyhetssak i seg selv og trekker oppmerksomhet. Særlig om den oppfattes som uproporsjonal i forhold til det opprinnelige overtrampet, eller som et brudd på borgeres rettigheter. Men hva kan man gjøre i stedet? Jo, man kan i diktaturers tilfelle slutte å fengsle politiske motstandere, og i alternativbransjens tilfelle svare kritikk med saklige argumenter og vente til oppmerksomheten blåser over, eller raskt rette opp feiltrinn så det ikke blir noe mer oppmerksomhet. Man kan legge seg paddeflat og bli glemt om en to-tre uker uten noe langvarig grums i google-søk om deg. Man kan velge å svare på en imøtekommende måte eller bare ikke bry seg. Uansett må man nesten regne med at informasjon vil komme ut når det først er blitt en sak.

Mennesker er av natur nysgjerrige. Vi liker å åpne låste dører. Og vi er begynt å bli veldig vant til at alt er tilgjengelig på nett. Noen av de som er vokst opp med et anarkistisk internett ser på angrep på konseptet «all informasjon kan søkes opp» som et inngrep i deres verden. Et brudd med de implisitte reglene for hvordan internett fungerer. Denne kulturen er også et aspekt når det gjelder den ekstreme motreaksjonen mot slike forsøk. Mellom menneskelig natur, det faktum at internett er en kombinasjon av et arkiv og en kopimaskin, en anarkistisk internettkultur og at sensur er saftig nyhetssak i seg selv, er det ikke rart at det er kommet et uttrykk på nettet: «You can’t stop the signal.»

----------------

Andre nettkultursaker av Oda Rygh:

Nerdfighteria – hvordan internett gjør verden litt bedre

Vi kan få til enorme ting, bare bitene er små nok

Se bildet større

Oda Rygh er statsviter og spesialisert i Social Policy, fra Universitetet i Edinburgh. Hun har de siste årene jobbet som journalist og skribent for ulike medier. Hennes interesser er områdene samfunn, ungdom, økonomi og IT. Dessuten er hun håpløst forelsket i Skottland. Hun skriver om internettkultur for Fritanke.no.

Faktaboks

Streisand-effekten: skeptikernes venn

Diverse selgere av alternativ medisin har forsøkt å hysje ned kritikk. Under har vi noen eksempler på at Streisand-effekten har vært skeptikernes bestevenn.

Da Scientologikirken i 2008 prøvde å få fjernet en Youtube-video der Tom Cruise snakker om scientologi, førte dette til at videoen i stedet ble spredt med rekordfart. Scientologene ble i tillegg mål for den spontane aktivismen fra nettsubkulturen Anonymous, som klarte å arrangere verdensomspennende protester mot den upopulære religionen. Selv ikke-medlemmer av subkulturen deltok i det som fikk navnet «project chanology».

Den populær-vitenskapelige forfatteren Simon Singh (Hans bestselgende bok Trick or Treatment er utgitt i Norge under tittelen Bløff eller behandling) skrev en kritisk artikkel om kiropraktikk i The Guardian der han hevdet at kiropraktikere fremdeles har noen «wacky ideas» (koko ideer). Svaret fra kiropraktikerorganisasjonen var å saksøke Singh for ærekrenkelse under Storbritannias den gang meget hardtslående ærekrenkelseslov. Guardian måtte fjerne artikkelen fra nett. Internett reiste seg, og Singh fikk enorm støtte fra kjendiser som Stephen Fry og fra vitenskapsmiljøer. Det uhørte i at man skulle kunne bruke injuriesøksmål til å tie vitenskapelige diskusjoner ble belyst, og debatten førte til at injurielovgivningen ble endret. Skeptikeraktivister gjennomgikk nettsidene til kiropraktikerpraksiser og meldte et urovekkende antall av dem til det britiske forbrukerrådet for falsk reklame. Singh vant til slutt rettssaken.

I Norge forsøkte selgere av «helsesjokoladen» Xocai å true en kritisk blogger til taushet. Skeptikerblogger Gunnar Tjomlid ledet an og fikk bloggen repostet på en haug norske blogger og saken nådde avisene. Nå er førstesiden i google-søket full av kritiske poster.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!