Sterke følelser må kunne kritiseres

Å skulle svare på religionskritikk var slitsomt. Ikke kom her og bry med meg bibelsitater om å drepe dem som spiser kjøtt på fredager og korstog. Jeg tror bare på jesus, jeg!

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.01.2009 kl 11:30

Regjeringen vil fjerne blasfemiparagrafen, men innføre en lovtekst skal beskytte religioner mot «sterkt krenkende ytringer» isteden. Motivasjonen ser ut til å være å beskytte den enkelte troendes følelser - spesielt innenfor minoritetsreligionene - for å unngå konflikt i samfunnet. Jeg ble sittende og tygge på lovforslaget en stund. Hadde jeg skulle tatt stilling til den for knappe to år siden, ville jeg antageligvis vært for. Jeg pleide å være en svært troende, personlig kristen og skjønner godt hva Storberget mener med «ytringer som oppleves som krenkende».

Mange ateister er flinke til å argumentere for hvorfor religion må kunne kritiseres, diskuteres og harseleres med på lik linje med alle andre meninger og synspunkter. Douglas Adams sa i et foredrag at «Religionen har noen kjerneideer som sees på som opphøyd eller hellig. Hva betyr det? At her er det en idé eller en påstand som du ikke har lov til å si noe vondt om. Hvorfor ikke? Fordi det skal du ikke.» Han fortsetter videre med hvor besynderlig det er at du kan kritisere hvilket parti folk stemmer på og hva slags programvare de bruker på pc'en sin, men ikke hvordan de mener at universet ble til og hvilke krefter som styrer det.

Og likevel, for meg som religiøs var skillet mellom hva jeg mente politisk og religionen min helt opplagt. Mitt politiske ståsted var basert på diskusjon og analyse av hvordan verden så ut. Det kunne hende jeg tok feil, det kunne hende jeg fikk ny informasjon som fikk meg til å endre mening. Troen var en helt annen greie. Det var en følelse av varme, tilhørighet, en indre styrke som kom av at det fantes en universell kraft og vi hadde kontakt.

Å skulle svare på religionskritikk var slitsomt. Ikke kom her og bry med meg bibelsitater om å drepe dem som spiser kjøtt på fredager. Ikke tving meg til å ta stilling til pavens fordømmelse av kondombruk i land der 10 % av befolkningen har AIDS. Hold kjeft om de korstogene. Jeg bare tror på Jesus, jeg! Det er fint!

Det aller verste var komikere som Otto Jespersen når de parodierte ulike religioner. «Tenk om Jesus hadde blitt kvelt av en kjøttpølse. Da ville alle kristne hatt kjøttpølser rundt halsen!» Jeg husker at jeg satt foran TV-skjermen og kokte. Jeg følte at han sjikanerte meg ved å oppføre seg sånn på TV. Noe av det som er lett å glemme i diskusjon om hvorvidt Gud finnes eller ei, er at religiøs tro i veldig stor grad handler om følelser og i mindre grad om resonnement.

Journalisten og tegneserieskaperen Joe Sacco beskriver kløften mellom en troende og en ikke-troende logikk i et møte med to unge jenter i Palestina. De går med hijab ute på gaten, men ikke inne på jobb, og Sacco regner med at de må føle seg tvunget til å gå med hijaben ute, men at de gjør som de vil innendørs. Han spør dem om dette er tilfelle og de ser uforstående på ham, før de forklarer ham at de skulle ønske at de var sterke nok i troen til å gå med hijaben hele dagen, inne som ute, men at det føles blasfemisk å gå med den når de tviler. «Jeg hadde glemt hvordan det var å ha en tro», skriver Sacco. «Jeg hadde glemt hvordan det var å ville ha en tro.»

Som ateist er det lett å glemme at det som utenfra bare ser ut som undertrykkende strukturer og overtro, for andre kan være en inderlig søken og lidenskap. Likevel greide jeg nylig, med mitt ekstra perspektiv om hvordan det var å være dypt religiøs, å ende opp i en situasjon hvor jeg ble beskyldt for å være svært respektløs - muligens med rette. Som sexbokforfatter havner jeg opp ofte på nettsider med ymse uanstendigheter og har kanskje en over middels stor interesse for hva folk finner på å putte i ulike kroppsåpninger. På min vei snublet jeg over selskapet Divine Intervensions, som selger sexleketøy basert på ulike figurer fra bibelhistorien og Bavagahita.

Best av alt var et bittelite Jesusbarn til å putte i rumpa - som klippet ut fra en julekrybbe nær deg. Jeg la ut et bilde av mirakelet på bloggen, og fikk sterke reaksjoner fra flere lesere - både kristne og HEF-medlemmer som mente det var respektløst. Og ja, kombinasjonen av leketøy til den mest møkkete kroppsåpningen du har og det reneste, mest uskyldige symbolet i kristen sammenheng, var nok langt over det Storberget og regjeringen vil definere som krenkende med den nye loven. Hoppsann. «Jammen jeg synes at det er morsomt at noen tar dette symbolet så alvorlig - evig liv eller død-alvorlig - at jeg synes det er morsomt når noen gjør noe respektløst med det!» hadde jeg lyst til å si. Og skjønte plutselig hvordan det var å sitte på begge sider av blasfemibordet.

Harselasen med religiøse symboler blir morsom nettopp fordi det er et slags innlegg i en diskusjon som sier «Jeg tar ikke guden din på alvor, altså». Det Storberget og regjeringen gjør er å gi blasfemiparagrafen en oppgradering til moderne tid. Det er å bytte ut den gamle varianten om at «Dette fornærmer Gud, derfor må det være forbudt» med «Dette fornærmer meg som tror på Gud, derfor må det være forbudt.» Noe av det mest problematiske med forslaget til lovendring, er at det legger til grunn en idé om at religiøs tro er en verdi i seg selv, som bør vernes med spesiallovgivning.

Regjeringen vil ha det nye avsnittet inn under samme lovgivning som rasismeparagrafen. Jeg synes det først og fremst er å vanne ut den eksisterende loven. Det er et viktig skille mellom en person eller en gruppe som angripes i rasistiske ytringer, og det at en person eller gruppes overbevisning angripes med krass religionskritikk. Tvilstilfellene, der en religiøs minoritet overlapper med en etnisk minoritet, dekkes innenfor den eksisterende paragrafen. Norgespatriotenes utspill om at alle muslimer er kriminelle er rasistiske. Kritiske tekster om sharialover og pavens syn på homser er det ikke.

Ja, jeg skjønner at religiøs harselas kan såre og krenke. Selv om religiøs tro er sterke følelser for mange, betyr det ikke at sterke følelser skal ha beskyttelse mot satire, latterliggjøring, usaklighet eller angrep.

Ida Jackson, er skribent og illustratør, og driver bloggen Revolusjonært Roteloft.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!