Statskirken svekker Norges troverdighet

Even Gran er journalist i Fritanke.no Publisert 20.11.2006 Noen ganger går det over stokk og stein når man skal finne nye argumenter for det hjertet...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.11.2006 kl 23:51

Even Gran er journalist i Fritanke.no

Publisert 20.11.2006

Noen ganger går det over stokk og stein når man skal finne nye argumenter for det hjertet renner over av. Vi humanister begynner etterhvert å bli vant til de fleste argumentene fra statskirkevennenes side. Men sannelig dukker det ikke opp noen nye også, innimellom.

I VG i forrige uke skrev Elisabeth Skarsbø Moen at "mange av de som er tilstede på Kirkemøtet vil mene at en statskirke sikrer oss bedre mot seksuelle overgrep enn en fristilt kirke". Mon det. Det kan jo tenkes at en statsutnevnt biskop vil ha bedre kontroll med prestenes underliv enn en fristilt kirkeleder, men jeg tror ikke jeg ville ha brukt akkurat det argumentet i særlig grad, hvis jeg selv skulle forsvare statskirkeordningen. Nå falt jo også Kirkemøtet i forrige uke ned på mellomløsningen, så argumenter av denne typen heldigvis ikke tillagt avgjørende betydning.

Argumentet som har fått mest oppmerksomhet i det siste, kommer imidlertid fra Drammen. Tore E. Hansen i byens Arbeiderpartilag uttrykte i forrige uke bekymring for at de "muslimske fundamentalistene" kan få mer innflytelse hvis statskirken faller. Det falt ikke i spesielt god jord, verken blant kirkemedlemmer eller muslimer.

Ja, nå har han visst beklaget uttalelsen også, etter alt bråket som oppstod. Men hvordan var det egentlig han så for seg at dette skulle skje? Kanskje Hansen tenkte at det kan bli lettere for muslimer å infiltrere kirken hvis staten slipper taket? Eller kanskje han frykter at Kirken vil bli oppsplittet og svak uten statens beskyttende hånd, slik at "muslimske fanatikere" etterhvert klarer å få stadig flere nordmenn til å omvende seg til islam? Det er vanskelig å vite. Det er jo en viss mulighet for at folk fra Drammen og andre steder vil omvende seg til islam uten et statskontrollert kristendomsvesen i Norge, men spesielt sannsynlig tror jeg ikke det er. Så jeg ville nok også her ha lett etter andre argumenter hvis jeg var statskirketilhenger.

Uansett, hvis det er islamsk fundamentalisme Hansen er redd for, bør han og hans parti snarest begynne å tenke på hvordan den norske statskirkeordningen legitimerer muslimsk og annen religiøs fundamentalisme i utlandet. Norge er nemlig i et svært dårlig selskap med sitt statsautoriserte evangelisk-lutherske religionsvesen. Irans prestestyre er ett eksempel. Saudi-Arabia, med Koranen som grunnlovsdokument og fungerende sharia-lovgiving, et annet.

Hvordan skal Norge med troverdighet kunne argumentere for demokratireformer og framvekst av et sekulært sivilt samfunn overfor slike stater, når vi selv tviholder på en anakronistisk sammenblanding mellom religion og politikk?

Den norske statskirkeordningen svekker Norges troverdighet som internasjonal fredmekler og pådriver for menneskerettigheter. På Sri Lanka bruker nasjonalistiske buddhister den norske statskirkeordningen som argument for å legitimere kampen for buddhisme som offisiell statsreligion i landet. Når Norge har statsreligion, kan vel vi også? tenker de. Og selvsagt har de et poeng. Noe annet ville ha vært urettferdig. Slik setter statskirkeordningen norske fredsmeklere i en skvis.

Det hender også at norske utenriksmedarbeidere får beskjed om å "pelle seg hjem og rydde opp i eget reir", når de prøver å snakke om menneskerettigheter overfor utenlandske maktpersoner. De får høre at de ikke har noe de skal ha sagt, så lenge den norske statskirkeordningen og blasfemiparagrafen består. Igjen har utlendingene et klart poeng, og nordmennene står igjen med skjegget i postkassa.

Når vår egen statsforfatning ikke tåler dagens lys, reduseres vår troverdighet som pådriver for menneskerettigheter. Det gjør det vanskeligere for Norge å kjempe mot islamsk fundamentalisme og andre totalitære ideologier, og er dermed med på å legitimere det samme. Det har noe med liv og lære å gjøre.

En forkjemper for likeverd og menneskerettigheter som Arbeiderpartiet bør legge vekt på slike problemstillinger når partiet nå skal bestemme seg for hva de skal mene om statskirkeordningen.

Siste nytt i Kommentar

Mansons siste manipulasjon

Selv etter sin død skaper Charles Manson bølger og konflikter. Hva gjør at en mann som ble dømt som massemorder for nesten et halvt århundre siden fortsatt lever i popkulturen? Audhild Skoglund har noen teorier.

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

 
Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.