Statskirke - for deg som liker sekularisering

Publisert 26.2.2007 En grunnleggende forutsetning for en stor andel statskirketilhengere er ideen om at staten er nødvendig for å holde "kontroll på ...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.02.2007 kl 08:49

Se bildet større

Even Gran er journalist i Fritanke.no

Publisert 26.2.2007

En grunnleggende forutsetning for en stor andel statskirketilhengere er ideen om at staten er nødvendig for å holde "kontroll på religionen". Det kan virke som de ser for seg religionen som et uberegnelig villdyr som må holdes nede med beroligende medikamenter slik at barn trygt kan komme bort og klappe. Og det er jo koselig sånn ved juletider, hvis det er en spesiell type popmusikk man gjerne vil ha spilt i kirkerommet, og ellers når man har behov for litt uforpliktende høytidsstemning.

Men hvis det i det hele tatt er mulig, som statskirketilhengerne tror, å bruke statsmakt for å "verne folkekirken mot mørkemennene" gjør man samtidig også en annen ting; man styrker liberalteologenes innflytelse over statskirken. Hvilke konsekvenser får det for kirkens relevans og evne til å engasjere?

Nylig fikk vi høre om en undersøkelse som viser at ungdom ikke føler at de har behov for religion. De finner lykken i seg selv, venner og familie. Religionen havner langt ned på lista. Den er ikke relevant for dem lenger. Det er en forsker fra Menighetsfakultetet, Morten Holmqvist, som har funnet ut dette.

Undersøkelsen er gode nyheter for oss som mener et samfunn blir bedre å leve i, jo mer sekulært det er. I den grad statskirketilhengerne har rett i at en statsstyrt kirke er mer liberal, tolerant og uforpliktende enn en fristilt versjon, bør de også være enige i at statskirkeordningen er medansvarlig for den utviklingen Holmqvist beskriver. For liberalkristendommen stiller ingen krav. Den har ingen dogmer. Den fordømmer ikke. Den er uangripelig.

Samtidig er den dønn uengasjerende. Hva i all verden skal en ungdom på jakt etter identitet og meningen med livet med et trossystem som aksepterer alt, ikke fordømmer noe eller noen og ikke kan gi noen svar? Når det eneste liberalkristendommen har å bidra med er at "det finnes sannsynligvis en eller annen form for Gud der ute", og at vi kan "la oss inspirere av historien om Jesus", blir det for slapt for de fleste ungdommer på jakt etter noe å brenne for. Dagens liberale kristendom er ikke mye å protestere mot, men heller ikke mye å engasjere seg i.

I den grad ungdom virkelig engasjerer seg i religiøse bevegelser i dag, er det i mer konservative kristne samfunn. Her finner de klare svar, et forpliktende fellesskap, utvetydige moralnormer, klar fordømmelse av de som "lever i synd" osv. Noe lignende får de ikke i statskirken. Her er sentrale dogmer som helvete og fortapelse, som begge er nødvendige for å få det kristne verdensbildet til å gå opp logisk, forkastet eller alvorlig underkommunisert. Bare spørsmålstegnene og "undringen" står igjen.

Hvis statskirken er med på å sikre en slik type kristendom, er statskirkeordningen en sikker oppskrift på sekularisering. For det er nettopp det liberalkristendom er; en indre sekularisering av religionen. Når det blir konflikt mellom tradisjonelle religiøse virkelighets- eller moraloppfatninger på den ene siden og moderne vitenskap og sekulære verdinormer på den andre, står de liberalkristne alltid på sistnevntes side. De velger heller å tilpasse religionen til samtiden heller enn å stå fast på de religiøse standpunktene. På denne måten former de liberalkristne religionen slik at den blir stadig mindre religiøs og stadig mer sekulær.

For oss som har lite til overs for religiøse trossystemer, er det ikke umiddelbart irrasjonelt å ha sympati for ideen om å bruke statsmakt for å sikre en slik positiv utvikling. Når villdyret først finnes, er det vel bedre å ha kontroll over det og sulte det sakte ut med liberalkristendom, enn å ha svovelspyttende mørkemenn flyvende fritt rundt?

Hvorfor er det da ikke flere av oss humanister som synes statskirken kan være en grei måte å holde religionen i sjakk på? Hovedårsaken er velkjent. Respekt for andres trosfrihet er helt grunnleggende for at vi skal klare å leve i fred med hverandre. En utspekulert plan for å bryte ned kristendommen innenfra med statsmakt som antydet over, er ganske enkelt i slekt med tankegangen til noen av de verste overgriperne verden har sett. Det er en sikker oppskrift på undertrykking, despoti, krig og ufred. Vi har ikke annet valg enn å respektere andre menneskers rett til å tro hva de vil, hvis vi skal klare å leve gode liv sammen.

Man skal likevel ikke se bort fra at det finnes sekularister som ikke har den helt samme respekten for religionsfriheten. Som først og fremst ser på statskirken som et middel til å holde religionen i sjakk. Tankene går i retning av en rekke statskirketilhengere. Er det dette som egentlig er planen til Inger Enger, Erik Hillestad og Sylvia Brustad? En slu plan for å stryke kristenkorset fra vårt flagg? Et utspekulert opplegg for å sekularisere kirken innenfra? Kanskje Gunnar Stålsett, Einar Gelius og alle de andre liberale statskirkeprestene er med på det de også?

Sannsynligvis vil de nevnte riste på hodet over slike beskyldninger, og sannsynligvis har de ingen slike utspekulerte planer heller. Likevel er det mye som tyder på at den utvannede og konturløse kristendommen de kjemper for er et godt bidrag til en videre sekularisering av samfunnet og en ytterligere ubetydeliggjøring av religionen.

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.