Stat og kirke skal sammen virke!

Publisert 16.4.2007 Det er en begredelig debatt. Begredelig, fordi den ikke føres med redelige, argumentative våpen, men med retoriske grep og statis...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.04.2007 kl 23:29

Publisert 16.4.2007

Det er en begredelig debatt. Begredelig, fordi den ikke føres med redelige, argumentative våpen, men med retoriske grep og statistiske filibustertaktikerier. Våre meningsmotstandere prøver også å forskyve grunnprinsippet i debatten fra å dreie seg om et menneskerettighetsspørsmål til å bli et spørsmål om religion og livssyn. Men dette handler ikke om livssyn.

I den offentlige debatten om menneskerettigheter er fokuset oftest rettet mot utlandet, og mot enkeltmennesker og despotiske regimer. Det er forstemmende at verken regjeringen, stortinget, mediene eller mange andre meningsbærende institusjoner og personer, reagerer på denne måten å føre en menneskerettighetsdebatt i vårt eget land på. For, vi lever i en stat som faktisk synes det er OK å gi folk privilegier pga. livssynsmessig overbevisning, og diskriminere andre på det samme grunnlag.

Når vi snakker om menneskerettigheter, snakker vi faktisk om grunnleggende universelle rettigheter som alle har. Dette er rettigheter som staten skal sikre alle innbyggere, uavhengig av deres sosiale status og rang, etnisitet, politiske- og livssynsmessige preferanser.

Når vi en gang i blant reflekterer litt over disse betraktningene, bør vi selvsagt spørre oss selv hva slags stat vi egentlig vil ha. Vil vi ha en stat som respekterer menneskerettighetene? Vil vi ha en stat som respekterer demokratiet? Vil vi ha en stat som likebehandler sine innbyggere? Hvis svaret er "ja" på disse spørsmålene, er konklusjonen enkel: Kirken og staten må skille lag, og kirken må bli et fullstendig fristilt og selvstendig trossamfunn på like vilkår med andre tros- og livssynssamfunn i dette landet. Er svaret på de tre spørsmålene "nei" har vi et stort og alvorlig politisk og holdningsmessig problem i Norge.

Vi har en kirkestatsråd som fronter "Ja til fortsatt statskirke"-bevegelsen, og går rett i kvantitetsfella når han skal presentere høringssvarene. I stedet for å veie argumentene i forhold til holdbarhet og relevans, går han rett på kjøttvekta. Nei, forresten, ikke kjøttvekta. Han har i stedet funnet fram sin mammas målebånd, og funnet at etthundreogfemti centimeter av svarene fortsatt vil ha statskirke, mens bare fire centimeter vil ha et skille. Og da må man umiddelbart spørre; hvorfor alle disse centimeterne, hvis man har argumenter?

For det er nettopp det Giske og hans vasaller i Sp, Ap og LO mangler; argumenter. Og jeg synes det er trist jeg, å bo i en stat, styrt av en regjering hvis fremste kirkerepresentant ikke vil tillegge argumentene i seg selv vekt i det hele tatt, men kun måle dem i forhold til hvor mange som har framsatt dem.

«Flertallet har aldri rett», skrev Ibsen. Den som vil tale sannheten blir alltid forsøkt kneblet i en fascistoid stat. Og hvem knebler mindretallet nå? Jo, blant annet kirkestatsråden, som ikke vil la oss få presentere argumentene på en måte som kan bli tillagt vekt. Flere? Jo, mediene, som i liten grad driver gravejournalistikk for å finne ut hvorfor det er så viktig for statsråd, regjering og enkelte politiske partier å bryte menneskerettighetene for å tilfredsstille valgkveget. HEFs moralske overbevisning gjør at vi etter hvert blir satt opp mot vår egen regjering, og gjør det vanskelig å være en menneskerettighetsorganisasjon i dette landet.

Det er også vanskelig å være fagorganisert. LO har på nest høyeste nivå vedtatt at det ikke bare er helt OK å bo i en stat som bryter menneskerettighetene, LO synes faktisk det er så viktig å bryte menneskerettighetene at organisasjonen har vedtatt å oppfordre regjeringen og stortinget til dette. Jeg tok selv opp denne saken på årsmøtet i mitt eget fylkeslag i forbundet jeg er (snart var) medlem av. Og her ble resultatet: 16 stemte for å fortsatt bryte menneskerettighetene, 12 stemte mot, og fire ville ikke ta noe standpunkt.

En stat som vil sikre et livssynssamfunn rettigheter som ingen andre livssynssamfunn har, er en stat som i sin grunnlegning velger å se bort fra at den er forpliktet på menneskerettighetene. Det er nesten rart at voksne oppegående politikere i enkelte partier lefler med statskirkesystemet ved i det hele tatt å gå inn på en diskusjon om den fortsatt skal få opprettholde sine privilegier eller ikke. Tenk om den hadde gjort tilsvarende i en annen sammenheng? En stat som f.eks. hadde en sosialdemokratisk formålsparagraf ville ikke blitt særlig høyt ansett, verken i eget land eller i verdenssamfunnet. Se for deg en grunnlovsparagraf som sier: «Alle innvånere av riket have fri politisk utøvelse. Den sosialdemokratiske ide forbliver statens offentlige politiske lære. Alle innvånere der bekjenner seg til denne ere forpliktet at oppdrage sine børn i samme.» Da skulle vi vel fått høre skrikene fra Rama, og sett store avisoverskrifter om den diskriminerende staten. Men så lenge det dreier seg om den statlige fortolkningen av en evangelisk-luthersk variant av kristendommen, tør ikke en gang våre fremste politiske ledere å åpne munnen og diskutere på dette premisset.

Det er nå viktig at ledere i våre politiske partier, som presumptivt skal være oppegående og intellektuelt redelige mennesker, tar en runde i sitt eget parti om hvordan man forholder seg til menneskerettighetsspørsmål.

Da Stortinget i sin tid vedtok at statskirken skulle opprette et eget medlemsregister, brøt de samtidig menneskerettighetene. De la kriterier til grunn som gjorde det svært vanskelig å etablere et korrekt register. I dag, over ti år etter at registeret ble opprettett, inneholder det fortsatt mange alvorlige feil. Fortsatt står svært mange helt uvitende registrert som medlemmer i dette trossamfunnet. Og de får heller aldri vite det, hvis de selv ikke tar kontakt med kirkeregisteret. Stortinget så helt bort fra at organisasjonsfriheten er en menneskerettighet. Staten skal beskytte sine innbyggere mot å bli tvangsinnmeldt i organisasjoner. Her har de tvert i mot tilskyndet dette. Og kirkens fedre holder klokelig kjeft, vel vitende om at også her er det kjøttvekta som teller.

Løsningen på dette spørsmålet er egentlig enkelt: Endre grunnloven og løs kirken fra staten. Fullstendig. Det er ingen løsning å opprette en lovforankret folkekirke. Da er vi i prinsippet like langt, med en stat som fortsetter å gi privilegier og diskriminere pga. livssyn.

Jeg tror at mye kunne vært løst ved følgende: Stortinget kunne bevilget noen titalls millioner til et brev med svarslipp, porto og returporto, med ett spørsmål:

"Ønsker du å stå som medlem av Den norske Kirke?" med to svaralternativer, ja eller nei. Svarslippen dateres og signeres, returneres til kirkeregisteret, og vips, vi har et medlemsregister for kirken med kanskje 20 prosent av landets befolkning. Med et slikt medlemstall ville et av kvantumsargumentene for fortsatt statskirke eller lovforankret folkekirke falt bort. Man kunne da raskt og effektivt avviklet statskirken. Men dette krever et politisk mot som er vanskelig å finne i dagens statskirkedebatt.

Ved dette grepet ville man slått mange fluer i samme smellen: Man fikk et sant register. Man gjenopprettet statens troverdighet i menneskerettighetssaker. Man forenklet debatten om statens forhold til kirken vesentlig. Samtidig ville man spart utrolig mye av skattebetalernes penger.

Hva sier du, Giske? Har du mot nok?

Se bildet større

Jeg synes det er trist å bo i en stat, styrt av en regjering hvis fremste kirkerepresentant ikke vil tillegge argumentene i seg selv vekt i det hele tatt, men kun måle dem i forhold til hvor mange som har framsatt dem, skriver Åge Stavsøien.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!