Sjonglering med like-behandlingsprinsippet

Til tross for at kirken gir sin tilslutning til prinsippet om likebehandling, er den uenig med Stålsett-utvalget i at Den norske kirke må behandles likt som andre tros- og livssynssamfunn. Biskop Atle Sommerfeldt har målbåret dette synspunktet i mange debatter. (Foto av Sommerfeldt: Johnny Leo Johansen)

Sjonglering med like-behandlingsprinsippet

Den som tar seg bryet med å lese høringsuttalelsene til NOU-rapporten «Det livssynsåpne samfunn», vil bli slått av hvor lemfeldig forhold Den norske kirke har til prinsipper den ellers smykker seg med, skriver HEF-rådgiver Kaja Melsom.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.09.2013 kl 14:22

Den som tar seg bryet med å lese høringsuttalelsene til NOU-rapporten Det livssynsåpne samfunn, vil bli slått av hvor lemfeldig forhold Den norske kirke har til prinsipper den ellers smykker seg med. Her sjonglerer kirken fritt med likebehandlingsprinsippet og utviser store akrobatiske evner i omgangen med prinsippet om ikke-diskriminering. Gjengangeren er at kirken sier ja til likebehandling forutsatt at den selv får særbehandling.

Til tross for at kirken gir sin tilslutning til prinsippet om likebehandling, er den uenig med Stålsett-utvalget i at Den norske kirke må behandles likt som andre tros- og livssynssamfunn. Dette forklares med at kirken er så mye mer enn en religiøs organisasjon og derfor ikke kan behandles som et hvilke som helst trossamfunn. Ved å peke på den «integrerte» rollen kirken tradisjonelt har hatt i samfunnet, krever den å få fortsette med å representere fellesskapet ved store nasjonale hendelser og å forvalte oppgaver på vegne av det offentlige, som gravferdsforvaltningen.

Det kreves selvstendige argumenter

Men å peke på hvordan ting alltid har vært, er ikke noe argument for hvorfor det bør fortsette å være slik. Spesielt ikke i denne høringsuttalelsen. Behovet for å utrede statens livssynspolitikk skyldes at samfunnet stadig blir mer mangfoldig på tros- og livssynsfeltet, og at samrøret mellom stat og kirke derfor blir mer og mer problematisk i et menneskerettslig perspektiv. Med dette som utgangspunkt, kreves det selvstendige argumenter for hvorfor vi skal fortsette med en statlig favorisering av Den norske kirke.

Vestre Slidre kirkelige fellesråd begrunner kravet om særbehandling med at kirken «ikkje er noko ein fyrst og fremst høyrer til fordi ein har vald eit livssyn, men fordi ein er fødd inn i ein samanheng der kyrkja ved bygg og funksjon spelar ei viktig samfunnsmessig rolle». Men her synliggjør fellesrådet problemet med kirkens «integrerte funksjon», snarere enn å legitimere den. Kirken tar det for gitt at ikke-medlemmer synes det er greit å bli behandlet som medlemmer, selv når de ikke har gjort noe aktivt for å oppsøke kirken. Av hensyn til den enkeltes trosfrihet, er dette problematisk.

Kirken forstår ikke at ikke alle ønsker dens omfavnelse

Til tross for at flere og flere melder seg ut av kirken, virker det ikke som om kirken har tatt inn over seg at dens eget ønske om å omfavne hele befolkningen, ikke nødvendigvis innebærer at hele befolkningen ønsker å bli omfavnet om av kirken. Dette må være forklaringen på at sjømannskirkene på ramme alvor mener at bevilgningene de får av staten ikke skal kompenseres overfor de andre tros- og livssynsorganisasjonene, siden sjømannskirkene er «tilhører alle, uavhengig av tros- og livssynsforankring».

Det finnes selvfølgelig mange flotte prester i kirken, som ikke-troende og annerledes troende kan ha stort utbytte av å snakke med. Men det finnes også mennesker i dette landet som har et mer inderlig forhold til sin tro eller livssynsmessig overbevisning enn den jevne statskirkemedlem. For disse betyr det virkelig noe hvem som representerer dem på høytidelige dager, eller som tar dem imot til samtale når livet er vanskelig. Det finnes også dem som synes det er ugreit at barna blir dratt med på en forkynnende gudstjeneste i skoletiden, selv om mange finner det uproblematisk.

Retter massiv kritikk mot Barneombudet

Barneombudet rapporterer i sin høring om en økning i «meldingar frå urolege foreldre som fortel om at Den norske kyrkja har ein altfor stor plass i skulekvardagen til barna. Meldingane dreiar seg om skulegudstenester, men også om andre ting som bordbønn, gjesting frå prestar i skuletida som driv med forkynning, og bruk av skuletida til konfirmasjonsundervising». Det er forstemmende at dette ikke ser ut til å gå det minste inn på kirken. I stedet for å gå i seg selv, har kirken rettet massiv kritikk mot Barneombudet, som i sin høringsuttalelse anbefaler en slutt på praksisen med skolegudstjenester fordi den «strir mot formålet med opplæringslova om at opplæringa skal ’gi innsikt i kulturell mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding’».

Det er i grunnen vanskelig å forstå at det største trossamfunnet i Norge uviser så liten respekt for mennesker som virkelig synes at tro og livssyn er viktige saker, og som synes det betyr noe med en gudstjeneste fra eller til. Det er også forunderlig at et trossamfunn som gjerne tar på seg æren for å ha frembrakt menneskerettighetene, ikke er mer opptatt av at tros- og livssynstilhørigheten til minoritetene respekteres.

Det at kirken stadig fremstiller seg selv som representant for felleskulturen, bidrar til at få reagerer når den krever særbehandling på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn.

Det at kirken stadig fremstiller seg selv som representant for felleskulturen, bidrar til at få reagerer når den krever særbehandling på bekostning av andre tros- og livssynssamfunn. Men kirken slutter ikke på magisk vis å være ett av mange trossamfunn selv om den har et sterkt ønske om representere oss alle. Like lite forsvinner problemene med å bruke religion som samfunnslim.

Fordi religioner gjerne er gjensidig ekskluderende, fungerer trossamfunn spesielt dårlig som forvaltere av felleskulturen. Med en gang man definerer hvem som hører hjemme ved å vise til religiøs tilhørighet, er det automatisk noen som ikke hører hjemme. I et livssynsmangfoldig samfunn som det norske, vil dette dreie seg om stadig flere nordmenn. Å styrke de religiøse skillelinjene i befolkningen er neppe en oppskrift på fredelig sameksistens og godt nasjonalt samhold.

Kirkens lemfeldige forhold til prinsippet om likebehandling gir alene grunn til å tvile på at den er så godt skikket til å forvalte norske verdier som den skal ha det til selv.

Kirkens lemfeldige forhold til prinsippet om likebehandling gir alene grunn til å tvile på at den er så godt skikket til å forvalte norske verdier som den skal ha det til selv. Ironisk nok, ser det heller ut til at kirken leverer nok et argument for at en stat uten tros- eller livssynmessig preferanse er best egnet til å forvalte fellesverdiene.

Se bildet større

Kaja Melsom er filosof og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!