Sharia-lovene må sekulariseres

I dag er det 60 år siden Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. Her viser Eleanor Roosevelt fram den endelige erklæringen.

Sharia-lovene må sekulariseres

- For humanister er sekularisering av sharia-lovene en av de viktigste menneskerettighetsutfordringene, skriver den nigerianske humanisten Yemi Ademowo Johnson.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.12.2008 kl 09:02

... Muslimer tror på menneskerettigheter, men deres menneskerettighetslov er ikke komponert av en komité av lærde og ledere, opplest og vedtatt av en regjering eller en representative forsamling. Snarere tror de på en menneskerettighetslov som er evig og som er forfattet av Allah (ære være Ham).
Ismail R. Al Faruqi, professor i islam, Temple University, Philadelphia


La oss se bort fra dette sitatet
, foreløpig, og begynne med å benytte anledningen til å gratulere hver eneste en av verdens menneskerettighetsaktivister - og humanister også, selvfølgelig - for deres iherdige innsats for å fremme idealene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som ble signert for 60 år siden i dag, den 10. desember 1948.

Det skal sies at det ikke har vært noen enkel oppgave.

For det første har de fleste regjeringer, selv i de såkalte verdensledende landene, i stor grad snakket om idealene mer enn å reelt holde dem i hevd. For det andre er håndhevelse av rettighetene over landegrenser gjort vanskelig av flere internasjonale avtaler. For det tredje er det mange statsledere som ikke anser at det er deres ansvar å sikre håndhevelse og beskyttelse av charterets prinsipper.


Men på tross av alt dette, kan vi tillate oss å juble litt.
For kjernen i menneskerettighetsprinsippene har funnet sin vei inn i mange nasjonale og internasjonale forfatninger, og mange er de liv som er blitt reddet på grunn av denne traktaten. Det borger sannelig for en feiring. Vi har i det minste noe å feire - så, hurra!

Men ser vi videre, er det noen grå områder i tilknytning til menneskerettighetene som trengs å belyses. Ett av disse områdene er forholdet mellom menneskerettigheter og sekularisme, og hvordan avvisning - og den manglende institusjonalisering - av sekularisme har gjort realiseringen av menneskerettighetsidealene uoppnåelige. Hovedspørsmålet bak dette er: hvorvidt kan menneskerettigheter overleve i en religiøs eller ikke-sekulær stat, hvor mennesker er bundet til eller farget av en tro på den ene siden, mens de blir diskriminert basert på kjønn og tro på den andre?

Først, la oss klargjøre to begrep.

Menneskerettigheter er iboende rettigheter hvert enkelt menneske har som vesener av fri vilje. De refererer prinsipielt til menneskelig verdighet, til den rene, individuell autonomi som alle mennesker, i kraft av sin menneskelighet, har rettmessig krav på.

Selv om det ikke var enestående for det tjuende århundre, ble begrepet mest utbredt ved ratifiseringen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene som ble undertegnet av 48 av 58 medlemsstater i FN for 60 år siden.

Menneskerettighetserklæringen skiller seg fra forutgående traktater fordi den består av tekster og bestemmelser som ble utarbeidet av menn og kvinner fra mange land, med ulik hudfarge og tro, på et tidspunkt i historien hvor man nettopp hadde vært vitne til uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten fra nazi-Tyskland.

Med signeringen av verdenserklæringen ble definisjonen av menneskerettigheter nedfelt som "internasjonale moralske og juridiske normer som har som mål å beskytte alle mennesker overalt fra en rekke politiske, juridiske, religiøse og sosiale overgrep".

Denne definisjonen synliggjør kompleksiteten som gjorde traktatens artikler lik et edderkoppnett, koblet til hverandre i en slik grad at et brudd på en av dem innebærer grov skadeverk på flere andre artikler; og derfor behovet for en fullstendig beskyttelse av hele dokumentet.

Sekularisme på den annen siden, kan defineres som likegyldighet til, avvisning av eller utestenging av religion eller religiøse hensyn i det offentlige liv. Det innebærer at sekularisme ikke er én entydig holdning overfor det religiøse, det være seg om man er stat, samfunn eller person. Det kan variere fra utelukkende en manglende omtanke for og om religiøse spørsmål, til en rent ut avvisning av religion.

Ifølge Wilfred M. McClay kan vi skille mellom to versjoner av sekularisme, myk og hard sekularisme. Mens myk sekularisme kan defineres som en politisk og sosial orden hvor ingen bestemt religiøs - eller ikke-religiøs - mentalitet er etablert, og hvor både troende og ikke-troendes rett til å uttrykke seg og til å komme sammen er beskyttet og sikret på lik linje i lov og politikk. Hard sekularisme på den annen side, refererer til en orden hvor religiøse uttrykk er strengt forvist fra det offentlige liv, og hvor alle så nær som de mest private uttrykk for religion blir forbudt gjennom lov og foretrukket praksis i offentlig politikk.

Behovet for sekularisme er basert på tre bæresøyler: Samvittighetsfriheten, respekten for individets frihet og alle menneskers likeverdighet. Disse tre, som ved nærmere undersøkelse er selve kvintessensen i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Med andre ord, i det øyeblikket man er berøvet disse tre, så er selve essensen i ens menneskelighet, det vil si rettere muligheten for å kunne hevde og kreve sine menneskelige rettigheter, utfordret, knust eller annullert.

Hvordan kan man eksempelvis hevde å ha rett til liv når man er sett på som et mindreverdig menneske basert på kjønn eller tro? Og hvordan kan man være fri til å skape endring når ens autonomi og evne til å tenke rasjonelt som et menneske er utfordret? Disse tre søylene er derfor den korsveien der sekularisme og menneskerettigheter møtes.

Man kan så si at møtepunktet og behovet for å sikre effektiv håndtering av det, har vært, er og kan komme til å fortsette å være, en hodepine for mange av oss som er humanister. Denne bekymringen ble først luftet globalt i sommerutgaven 1992 av Free Inquiry og ble gjentatt i oktober/november-utgaven av samme blad i 2005 under overskriftene "Will Secularism Survive?" ("Vil sekularismen overleve?") og "Secularism: Will it Survive?" ("Sekularismen: vil den overleve?")

Vår bekymring, som humanister, er basert på den pågående framveksten av kristen aktivisme og islamsk fundamentalisme som daglig krymper det politiske, sosiale og kulturelle rommet på global basis. Fatwaen som ble utstedt på nigerianeren Daniel Isioma for å ha spottet profeten Muhammed, striden rundt de danske Muhammed-karikaturene, den stadige hykleriske oppførselen til kristne konservative når det gjelder saker som har betydning for kvinner og barns liv, som retten til abort, må bekymre mange humanister.

Ett av de virkelig største hindrene på veien mot oppfyllelse av menneskerettighetene, er Sharia.

Som åpningssitatet viser, Sharia som offentlig lov avviser og bryter grunnprinsippene som ligger under opprettelsen av Verdenserklæringen om menneskerettigheter:

  • en universell menneskelig natur som er felles for alle mennesker

  • individets ukrenkelighet uavhengig av kjønn og tro

  • en demokratisk sosial orden

Denne åpenbare krenkelsen er synlig i arten av de "menneskerettigheter" som Sharia søker å promotere. Slik professor Abdulahi Ahmed An-Naim beskriver det (i sitat fra en Khadduri):

Menneskerettigheter i islam, slik de er foreskrevet gjennom den guddommelige lov (Sharia), er et privilegium kun for myndige personer. (Og) en myndig person er et levende menneske i voksen alder, fri og som har en muslimsk tro.

Faktum er at det disse menneskerettighetene Sharia søker å fremme ikke er annet enn eksklusive rettigheter for voksne, muslimske menn - som om andre som ikke faller inn under denne definisjonen er ikke-mennesker.

Hadde det ikke vært for at Frantz Boaz's Historical Particularism, argumenterer for at "begrep og tema må bli forstått innenfor sin historiske kontekst", ville jeg likefrem erklært denne lovsamlingen som ren galskap. Men det skal jeg ikke, fordi eminente vitenskapsfolk som professor Abdullahi Ahmed An-Naim, allerede har lansert gyldig underminering under denne jussen:

Ifølge An-Naim "er ikke Sharia en reell gudommelig lov. Sharia ble konstruert av de tidlige juristene..."

Om det er slik An-Naim foreslår, at lovene ikke er guddommelige, da er det behov for og mulig at dagens "islamske jurister" gjennomgår eller reformerer dem, slik at de tilpasses dagens virkelighet og Verdenserklæringen om menneskerettigheten. Dette vil innebære et skritt i retning sekularisme. Men til ergrelse for mange humanister mener jeg dette bør være en utvikling ikke mot "hard sekularisme" men heller mot en "myk sekularisme".

Å arbeide for "myk sekularisme" vil føre oss et steg videre og forvrenge den muslimske oppfatning av sekularisme som "gudløshet", som mange muslimer heller vil dø for å slippe enn å akseptere det.

I forbindelse med myk sekularisme har vi tre beslektede prinsipper:

Statlig nøytralitet; som vil si nøytral i forhold til institusjonalisert religion uten å være likegyldig til borgernes religiøse liv og aktiviteter, og som innebærer at staten likebehandler alle uavhengig av tro og livssyn. Med andre ord: ingen trenger å frykte staten i så måte og ingen kan forvente seg fordeler.

Pluralisme; beskyttelse av statens pluralistiske natur, hvor man ikke henfaller til segresjon mellom grupper fordi man søker en tilhørighetsfølelse. Det skaper grobunn som fundamentalister kan så i, slik egyptiske Muslimske brorskaps nærmest overvant det "sekulære" Egypt.

Toleranse; dette innebærer at vi tillater ulike livssyn å blomstre side ved side. Og det å oppdra borgerne i denne tankegangen vil garantere et tolerant sinnelag som verdsetter andre menneskers oppfatninger.

Disse karakteristika ved myk sekularisme er vitale i vår søken etter en menneskerettighetsvennlig verden.

Klarer vi ikke å sekularisere Sharia gjennom å promotere og arbeide for en myk form for sekularisme, som fremmer en global sosial orden hvor ingen bestemt religiøs - eller ikke-religiøs - ideologi er etablert, og hvor både troende og ikke-troendes rett til fritt å uttrykke seg og organisere seg er beskyttet og sikret i lov og offentlig politikk. Ja, da vil vi bare kunne feire vår kortsynthet.

Humanister verden over er derfor nødt til å tenke på ny over vår holdning til arbeidet for sekularisme hvis vi håper på å virkelig kunne feire menneskerettigheter i den nærmeste framtid.

Framover!

Yemi Ademowo Johnson er politisk filosof og antropolog, tidligere generalsekretær i IHEYO og nasjonal koordinator for Young Humanistas Network, Nigeria. Han er medredaktør for Humanism, Ethics and Africa.

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }Del på Facebook

Faktaboks

- Mange er de liv som er blitt reddet på grunn av denne traktaten.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!