Religion er ikke gjennomsyret av fasitsvar

Det er ikke til å nekte for at troen på en Gud virker forlokkende på mange av oss ikke-troende, skriver Didrik Søderlind.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.10.2012 kl 10:30

Er det slik at vi humanister romantiserer religiøs tro? Det er det i så fall liten grunn til. For det er lite som tyder på at det er noe enklere å finne ut av ting selv om man har Gud på sin side.

I jobben min reiser jeg mye rundt i Norge og holder foredrag om ting som har med livssyn å gjøre, og småprater, diskuterer og krangler med hyggelige og oppegående humanister.

Mange humanister er ikke særlig interessert i eksistensielle betraktninger, noe som er helt finfint. For humanisme kan simpelthen være sunt bondevett satt i system, et uttrykk for en virkelig dennesidig livsoppfatning som ikke bare "avviser overnaturlige forklaringer på virkeligheten", som det heter i humanistbevegelsens minimumserklæring, men er totalt uinteressert i dem.

Likevel er det mange av oss som også er det en god venn av meg kaller "grublehuer", og ikke klarer å slå oss til ro med en slik måte å tenke på, samme hvor logisk og god den er.


En ting jeg ofte synes jeg møter
, blant disse grublende humanistene, er en slags misunnelse overfor religiøse mennesker. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det å tro på en Gud virker forlokkende på mange av oss ikke-troende. For samme hvor feil det måtte føles å skulle bøye seg for en gud, hvor ulogisk og til og med kanskje umoralsk det kan virke, så får det kanskje brikkene i livets puslespill til å falle på plass. For å sette det på en selvparodisk spiss: Har ikke den hjernevaskede en sjelefred vi selvstendig tenkende aldri vil kunne smake?

Jeg har alltid hatt denne dragningen mot troen selv, og har den vel til en viss grad enda. Min vei inn i humanismen var via religionen, da jeg etter hvert ble overbevist om at de religiøse opplevelsene jeg hadde (jeg er temmelig sikker på at det var det det var snakk om) bedre lot seg forklare fra et strengt ateistisk, naturalistisk ståsted. Men selv om jeg med årene er blitt en veldig overbevist ateist, sliter jeg mye med tvil. Finnes Gud likevel? Har jeg valgt feil? Jeg har tatt feil mange ganger før, har jeg gjort det igjen?

Én trøst har jeg likevel: Jeg er overbevist om at vi humanister ikke er de eneste som tviler.

En av mine store lidenskaper er studiet av religion, som for meg er noe av det mest interessante vi menneskedyr har funnet på. Særlig synes jeg det er givende å møte religionen i praksis, slik den utøves i kirker, bedehus, moskeer, synagoger, templer og gurdwaraer.

Når jeg besøker disse gudshusene, slår det meg hvor ofte talene (de jeg forstår, da) handler om tvil, om følelsen av tomhet, om fraværet av det guddommelige. Det samme møter jeg når jeg leser ting disse religiøse menneskene skriver. Det føles litt merkelig. For er det ikke disse menneskene som skal ha fått kabalen til å gå opp, da, med fire ess på toppen?


Noen vil sikkert ønske å påstå at dette
bare er det (post)moderne menneskets usikkerhet, som også har begynt å besmitte mennesker som ellers ville vært trygge i sine religiøse tradisjoner. Forklaringen har kanskje noe for seg, men jeg er overbevist om at det langt fra er hele historien. For hvis du ser på religionene, så gjennomsyres de av tvil. Det gjelder selv religionenes grunnleggere.

Da Gud oppsøkte Muhammed i hulen, slik det fremstilles i Koranen, var det en redd og motvillig profet han møtte.

Og hvem kan vel ha unngått å få med seg Jesu hjerteskjærende ord på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

I det hele tatt virker det som om det for mange er vanskelig å være religiøs. Det er en åpen hemmelighet at mange religiøse grupper som tilbyr sterke, ekstatiske opplevelser og faste rammer - nettopp det er lett å romantisere - fungerer som svingdører der folk kommer ut på den andre siden, tommere enn noensinne.

Jeg har til og med hørt en dypt troende kristen si at han er redd for å bli alvorlig syk, fordi han da tror han kan miste gudstroen sin. Med andre ord det omvendte av det retoriske trumfkortet som gjerne brukes mot ateister, som påstås å vende seg mot Gud på sykeleiet.

Altså er jeg overbevist om at religiøse mennesker med en grublende legning sliter like mye med tvil som humanister med samme livsinnstilling. Skulle jeg illustrert dette poenget med et bilde, er det ikke noe som fungerer bedre enn Francis Bacons berømte portretter av pave Innocent X, sitert etter maleren Diego Velázquez. Her vises en pave, den i verden som i følge katolsk teologi står nærmest Gud, men likevel skriker ut i eksistensiell angst.

Så en humanist som sliter med tvil, vil neppe slite mindre dersom vedkommende skifter livssyn.

For meg er dette en god tanke. For det gjør at jeg føler et enda større fellesskap med mennesker som har tatt en annen livssynsvei enn den jeg selv har endt opp på. Grublende, tvilende mennesker som forsøker å finne mening ved hjelp av det de finner innenfor forskjellige religiøse systemer.

For mens troen kan skille oss mennesker fra hverandre, så er tvilen vår påfallende lik.

Didrik Søderlind er ideologirådgiver i Human-Etisk Forbund

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!