Ratatouille av nasjonal identitet, burka og integrering

Er hensikten med Frankrikes nasjonale identitetsdebatt å samle franskmenn på tvers av religiøse, etniske og sosiale skillelinjer eller er dette nok en knyttneve rettet mot landets muslimske minoritet?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.12.2009 kl 09:52

Nasjonal identitet er igjen blitt tema i fransk politikk. I 2007 var dette et av de store temaene i presidentvalgkampen til Nicolas Sarcozy, som rett etter valgseieren opprettet et nytt departement for integrering, immigrasjon og nasjonal identitet. Nå følger integreringsminister Eric Besson opp med å lansere en storstilt nasjonal debatt om fransk identitet, hvor hele befolkningen oppfordres til å delta. Sarcozys prosjekt for å gjenreise «stoltheten over å være fransk» er med andre ord i full gang.

Det ugne spørsmålet som imidlertid melder seg, er om hensikten med debatten er å samle franskmenn på tvers av religiøse, etniske og sosiale skillelinjer eller om dette er nok en knyttneve rettet mot landets muslimske minoritet. Dessverre tyder svært mye på det siste.

Ved første øyekast ser det ikke så galt ut. På departementets debattsider oppfordrer integreringsministeren både lek og lærd til å svare på hva de mener er karakteristisk for fransk identitet og hvordan franske verdier kan gjøres gjeldene i integreringsspørsmål. Det er også lagt ut et knippe historiske dokumenter, som den franske menneskerettighetserklæringen, for de som måtte ha behov for å friske opp nasjonens historiske arv.

Og denne arven skal man ikke kimse av. Frankrike har all grunn til å være stolt over å ha vært et forgangsland for demokrati, menneskerettigheter og sekularisme, uttrykt i det nasjonale mottoet: frihet, likhet og brorskap. Kjernen i det franske skillet mellom stat og kirke, er at staten bør være livssynsnøytral for best å kunne likebehandle alle borgerne, uavhengig av religiøs tilhørighet. Begrepet laïcité betyr for øvrig «folkelig enhet på statlig grunn».

Den del av Frankrikes historiske arv det er grunn til å være stolt av, vektlegger med andre ord at alle skal være med i det nasjonale fellesskapet, uavhengig av etnisk, sosial eller religiøs gruppetilhørighet. I tråd med denne tradisjonen for nasjonal identitet, vil det beste svar på spørsmålet om hva vil det si å være fransk, simpelthen være: å ha et fransk statsborgerskap.

Men ved nærmer ettersyn, og ved å lytte til kritikerne av debatten, er det vanskelig å tro at det er de gruppeoverskridende og universelle verdiene regjeringen ønsker å tørke støv av.

Det at regjeringen kobler «immigrasjon» og «nasjonal identitet» sammen, forteller oss at regjeringen på ingen måte synes det holder med fransk statsborgerskap for å være fransk. Tvert i mot signaliserer regjeringen at immigrasjonen truer den nasjonale identitet. Dette inntrykket blir forsterket av at regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal vurdere om det heldekkende muslimske plagget, burka, bør forbys i Frankrike, og av at både Besson og Sarcozy stadig fremhever at burka er uforenelig med fransk identitet. Dette viser at de ikke først og fremst er opptatt ikke av å inkludere hele befolkningen i et nytt «vi» - à la vår egen Jonas Gahr Støres visjon.

Tvert i mot. Den franske regjeringen signaliserer at debatten skal handle om å definere hva, og følgelig hvem, som bør ekskluderes fra det nasjonale fellesskapet. At det er muslimske kvinner som ekskluderes, overrasker ikke nevneverdig. Med forbudet mot å bære hijab i offentlig skole fra 2004, har religionsfrihetens hjemland god erfaring med å ofre muslimske kvinners religionsfrihet på Republikkens alter.

Det er ingen tvil om at mange muslimske jenter og kvinner er tvunget eller føler seg presset til å bære hijab, eller burka, men løser tvangsfrigjøring gjennom lovforbud deres problem? Det hisser bare på seg alle dem som mener å bære de religiøse plaggene frivillig og vil mest sannsynlig sende dem som virkelig er undertrykket i husarrest. Også Human-Etisk Forbunds franske søsterorganisasjon, Libre pensée, som ellers forsvarer fransk sekularisme med nebb og klør, synes lovforslaget mot burka er hakket for drøyt.

Ved at regjeringen nå peker ut en forsvinnende liten minoritet av burkakledde kvinner som en av de viktigste truslene mot fransk identitet, rettes det et mistenksomt søkelys mot alle landets muslimer. Og dette kan vanskelig betraktes som en utilsiktet bivirkning av en ellers redelig debatt. Hvis ikke stigmatiseringen av landets muslimer var en bevisst hensikt fra regjeringens side, ville det vært absurd å trekke fram burka som en av fellesskapets største verdimessige utfordring. Men hvorfor velger regjeringen å nøre opp under befolkningens fremmedfrykt framfor å dempe den? Alle undersøkelser viser jo at franske muslimene er godt integrert i samfunnet.

Store deler av venstresiden boikotter den nasjonale identitetsdebatten fordi de mener at regjeringspartiet bare er ute etter å stjele stemmer fra det høyreekstreme Nasjonal Front foran de kommende regionale valgene. Regjeringspartiet avviser dette med at enhver debatt nødvendigvis vil komme i forkant av et valg. Mulig de har rett i det, hvis den holdning de nå utviser overfor en av landets livssynsminoriteter er en del av regjeringspartienes ideologiske ståsted. Da er det i så fall på høy tid at de tar en debatt på kammerset om egen politiske identitet.

Det kan se ut som om Sarcozys parti, UMP, tar med seg det verste fra sin ideologiske forfar Charles de Gaulles. Selv om den tidligere franske presidenten utvilsomt hadde en evne til å samle folket i krigstid, er hans tvilsomme forhold til inkludering og integrering neppe egnet til å samle nasjonen i fredstid.

De Gaulle skal blant annet ha sagt følgende: «Det er bra at det er gule, brune og sorte franskmenn, fordi det viser at Frankrike er et åpent land med et universelt siktemål. Men bare på den betingelse at disse forblir et lite mindretall. Hvis ikke vil ikke Frankrike lenger være Frankrike. Vi er tross alt først og fremst et europeisk folk av hvit rase, av gresk og latinsk kultur og kristen religion.» (Alain Peyrefitte, C'était de Gaulle, Gallimard, Paris 1994.)

Stikk i strid med Sarcozys uttalte intensjoner om å «gjenreise stoltheten over å være fransk», viser debattene om burka og nasjonal identitet at det først og fremst er hans eget parti som sliter med å forvalte den nasjonale arv, og gir redelige franskmenn god grunn til å skamme seg over å være fransk i disse dager.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!