Jeg hatet biologi da jeg gikk på skolen. I fysikktimene lærte vi om atomer og elektrisitet, i kjemitimene smalt det (av og til), men når vi hadde biologi dreide alt seg om kronblader, støvbærere og cellenes oppbygning. Fysikk var få fakta, men mye forståelse. Med biologi var det omvendt. Det hjalp heller ikke at jeg vokste opp med en far som var astrofysiker, og som ofte omtalte biologer spøkefullt som "elgtellere".

Det var først som voksen at jeg ga biologien en ny sjanse. Boken som virkelig åpnet øynene mine for dette fagfeltet var Richard Dawkins klassiker Det egoistiske genet. Da forsto jeg hvor elegant og slagkraftig prinsippet om evolusjon gjennom det naturlige utvalgs virkning på tilfeldige variasjoner i arvematerialet er. Som fysiker var og er jeg fascinert over at noen enkle matematiske lover kan forklare alt vi har av eksperimenter, men jeg har omsider forstått at biologene har kommet lenger enn oss. De har sin Teori for Alt, og den var det Darwin som fant grunnprinsippene for.

Boka som feirer 150-årsjubileum i år, Darwins Om artenes opprinnelse, er så nær et mønstereksempel for en vitenskapelig avhandling man kan komme. Darwin legger fram sin hypotese, går gjennom den empiriske støtten han har funnet for den og, ikke minst, diskuterer problematiske sider ved den. Han skyver ikke problematiske funn under bordet, men forklarer hvorfor han allikevel mener hypotesen holder, og skisserer hvordan han ser for seg at problemene kan løses.

Det er blitt sagt til det kjedsommelige, men det er verdt å si det igjen: Darwin ødela fullstendig mulighetene for å bruke orden og tilsynelatende design i den biologiske verden til å slutte seg til eksistensen av en Skaper. Det svake logiske grunnlaget for argumentet var påvist av David Hume, men Darwins arbeid ga nådestøtet ved å gi en enkel forklaring på hvordan naturlige prosesser leder til organismer og organer som ser ut som de må være designet.

Kan man forene gudstro med aksept av evolusjon gjennom naturlig utvalg? Empirisk er svaret utvilsomt ja. Darwin og Jesus levde i fred inne i hodet mitt i mange år, riktignok uten å ha mye med hverandre å gjøre. Jeg kjenner mange kristne, men ingen av dem er kreasjonister.

Spørsmålet er imidlertid om denne fredlige sameksistensen av tro og evolusjon er velbegrunnet. Er det bildet av livets historie og vår plass i den som vitenskapen tegner forenlig med gudstro? For meg virker det problematisk å forene en tro som er noenlunde gjenkjennelig som kristen, med bildet av livets historie som evolusjonen gir oss.

Blant de egenskapene som Gud vanligvis tillegges er allvitenhet, fullstendig godhet, og allmakt. Allmakt vil si noe sånt som at Gud kan gjøre alt som det er logisk mulig å gjøre. Han kan med andre ord ikke få to pluss to til å bli fem, men han kan gjøre vann om til vin. Selv om skapelsesberetningene i Første Mosebok ikke tas bokstavelig, vil de fleste kristne si at de forteller oss at Gud hadde til hensikt å skape mennesket. Det var kanskje det viktigste med skaperverket. Dersom vi aksepterer Darwins teori om at evolusjon gjennom tilfeldige variasjoner i arvematerialet og naturlig utvalg har styrt historien til livet på jorden, samtidig som vi aksepterer eksistensen av en slik Gud, følger det at evolusjon er mekanismen Gud bruker for å oppnå sine mål.

Et spørsmål som melder seg da, er hvordan evolusjon er forenlig med Guds godhet og allmakt. Det naturlige utvalg fører ubønnhørlig til at de fleste individer bukker under. Den frembringer også arter, som for eksempel virus, som ikke ser ut til å ha noen annen vesentlig funksjon enn å spre lidelse. Det er vanskelig å se for seg at evolusjon gjennom naturlig utvalg var Guds eneste logisk mulige mekanismen for å frembringe liv. Og det er lett å se for seg måter å skape på som ville ført til betydelig mindre lidelse. Evolusjon synes derfor ikke umiddelbart forenlig med Guds fullstendige godhet.

Andre spørsmål kan også reises. Det ser ikke ut til å være noe i evolusjon som gjør det nødvendig at intelligent liv skal oppstå. Ville vi vært her dersom dinosaurene ikke ble utryddet for 65 millioner år siden? Ville de ha utviklet bevissthet og intelligens? Evolusjon garanterer bare at de individer som er best (ikke nødvendigvis perfekt) tilpasset sine omgivelser vil bringe arvematerialet sitt videre. Den har ikke noe mål, og det er ingenting som tyder på at arter med menneskelignende intelligens er et nødvendig utfall. Det er vanskelig å se for seg at en allmektig skaper som hadde til hensikt å frembringe oss ville velge en så usikker metode.

For de av oss som er vokst opp med forestillingen om en Gud som har skapt alt, er spørsmålet om hvordan denne tanken kan forenes med evolusjon viktig. Jeg synes det er vanskelig å se hvordan man ut i fra kjennskap til naturen og dens lover, inkludert evolusjon, kan slutte seg til at det står en god og allmektig skaper bak. En deistisk gud som bare setter universet i gang uten interesse for konsekvensene lar seg kanskje forene med det naturvitenskapelige verdensbildet, selv om det ikke krever at en slik gud finnes. Men hvem ville finne det verdt å tilbe en slik gud?

Øystein Elgarøy er professor i astrofysikk.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook