Politiet må styrkes - også etisk!

- Ville vi fått en "politistat" om politiet hadde hatt ressurser til å rusle litt rundt ved fotballøkkene og handlesentrene i bydelene? spør Levi Fragell sine antiautoritære, politiskeptiske venner.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
28.11.2008 kl 10:20

Jeg har vært medlem av Krom (Foreningen for kriminalreform) i snart 40 år, og har i alle disse år ment at human kriminalpolitikk samsvarer med mine humanistiske idealer.

På ett punkt er jeg ikke på linje med Kroms syn: Jeg mener at det er for lite politi her tillands. Gang etter gang og år etter år opplever vi at politiet ikke er der når det trengs. Saker henlegges uten etterforskning. Hele bydeler kan stundom føles utrygge og mørket er blitt en reell trussel for enslige - spesielt for kvinner.

Det er meningsløst å skylde på organisering og struktur. Politiet omorganiseres og omstruktureres kontinuerlig, i takt med samfunnsutvikling og ny teknologi. Da jeg selv satt som informasjonssekretær for fire justisministre på 70-tallet, skrev jeg den ene pressemeldingen etter den andre om nye planer og innsatsmidler for politiet.

Politifolk er like dugelige og arbeidsomme som andre yrkesutøvere, men det er for få av dem. Og det er og blir et overordnet politisk ansvar å sørge for at det er nok arbeidstakere til å løse offentlige oppgaver. Justisminister Knut Storberget har format til gjøre noe med denne utfordringen.

Og jeg må spørre mine antiautoritære politiskeptiske venner: Ville vi fått en "politistat" om politiet hadde hatt ressurser til å parkere i drabantbyene våre og rusle litt rundt ved fotballøkkene og handlesentrene?

Vi må se i øynene at de faktisk ikke har tid. En uføretrygdet person som står meg nær bruker store deler av dagen (og natta) til å lytte på politiets radiosamband. Jeg holder ham av og til med selskap. Vi hører hvordan mannskapene sliter, på oppdrag fra det ene urosenter til det andre.

Vi hører hvordan våre myndigheter har overlatt til politiet å ordne opp i fadesene etter desentraliseringen i psykiatrien, hvor unge og eldre med alvorlige mentale sykdommer er blitt spredd rundt i kommunale leiligheter uten evne til å styre sine liv og sine relasjoner.

Samfunnet har ikke tatt inn over seg at mye av politiets krefter er flyttet fra gater og streder til hybelbygg og hospitser, gårder uten heis og borettslag hvor det lukter kattepiss i gangene og dører må brytes opp til leiligheter hvor røkvarslere henger og uler over komfyrer med forkullede matrester, mens innehaveren befinner seg i psykose eller komatøs rus.

Så langt har politiets talspersoner etter min mening rett, og jeg kan forstå årsaken til det opprør som nå finner sted i politiets rekker. Men, dersom det er riktig at politifolk sykmelder seg som et ledd i aksjonen for bedre arbeidsvilkår, så er det uverdig, dumt og pinlig.

Begrepet politivirus er blitt symbolet på et etisk avvik som ikke hører hjemme noe sted i arbeidslivet - og minst av alt i politiet. Uansett hva som er faktisk og sant, så er det allerede skjedd en alvorlig tillitsskade, som det vil ta lang tid å lege.

De politifolk jeg selv har truffet gjennom livet, har vært etisk bevisste og modne mennesker. De fortjener støtte i sin kamp for verdige arbeidsforhold. Men dersom deres kolleger opptrer slik det nå antas av presse og analytikere, med uærlige og bedragerske virkemidler, bør det snarest tas et internt oppgjør.

Siden det nettopp er politiet som følger vår ferd med lovens argusøyne (ned til den minste bisetning i regelverket), er det uunngåelig at også publikums blikk skjerpes når det påvises eller oppstår mistanke om ulovlig adferd fra etaten selv.

Rimeligvis er det noen som flirer skadefro når en lovens håndhever tas for pedofili eller tyveri fra eget beslagslager, men slike episoder fordeler seg jevnt på alle yrker, klasser og livssyn. Overtrederne blir refset og straffet og normbruddene fremtrer som det de er, uten tildekkende kamuflasje. Den etiske pedagogikken er klar og lettfattelig.

Regissert og demonstrativ manipulering med sykemeldinger er noe annet, særlig som ledd i en lønnskamp for en yrkesgruppe som i neste omgang skal gi oss mulkt for å ha glemt igjen varseltrekanten på hytta.

Her opereres det med tildekkende dobbeltmoral, som attpåtil gis hedersbetegnelser fra fagbevegelsens ærerike tradisjoner. Trygdemisbruk er trygdemisbruk. Satt i system infiserer det samfunnets etiske blodomløp.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.