Overfladisk reise gjennom religionshistorien

 

Overfladisk reise gjennom religionshistorien

Religionshistoriker og Religioner.no-redaktør Hans Olav Arnesen har anmeldt Kjell Kristensens bok, «Da Gud ble til».

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.12.2015 kl 14:20

Kjell Kristensen tar opp mange spørsmål i sin nye bok, Da Gud ble til. Som hvordan religion har preget mellommenneskelige forhold, hvorvidt rovdriften på jordens ressurser kan knyttes til det gudgitte forpakteransvaret i de abrahamittiske religionene, i hvilken grad religionene baserer seg på plagiering av andre tradisjoner, om religionene har hemmet den frie tanke, og hvorvidt kristendommen fikk folk til å snu ryggen til god hygiene i middelalderen.

Gode spørsmål

Dette er gode spørsmål, men de er for mange til at de alle lar seg belyse i en bok på tre hundre sider. Det er da heller ikke Kristensen i nærheten av å gjøre. I stedet blir leseren tatt med på en høyst forglemmelig reise gjennom religionshistorien, eller snarere utvalgte deler av verdenshistorien, fra menneskets barndom og frem til i dag.

I den historiske redegjørelsen, som utgjør brorparten av boken, bruker Kristensen nemlig oppsiktsvekkende mye plass på å beskrive alt mulig annet enn religion. Kapittelet om antikkens Hellas og Roma er ett eksempel. Her skriver han kort og overfladisk om alt og ingenting.

De greske filosofene blir skjenket forholdsvis mye oppmerksomhet i det korte kapittelet, men han finner det ikke for godt å fortelle noe om hvilke måter de har påvirket religionene på, noe som spesielt i Platons tilfelle er nokså bemerkelsesverdig. Med tanke på hvor mye religiøs nytenkning, samt religionskritikk, som fant sted i denne perioden er det godt gjort å unngå å skrive noe som helst om dette i en bok som er ment å omhandle religionenes utvikling.

Underlig hopp

Enda underligere er det at han hopper like fra det klassiske Hellas til perioden med romersk dominans, uten å gå nærmere inn på hellenismen. Dette til tross for at denne epoken er en veritabel godtepose for dem som er ute etter eksempler på religionssynkretisme, eller «plagiering». Heller ikke zoroastrismens bidrag til religionshistorien blir vektlagt, og nevnes så vidt i to setninger et godt stykke ut i boken.

At også Det bysantinske riket for det meste har gått i glemmeboken blir tydelig når han beskriver hvordan kristendommen førte til dårligere hygiene blant kristne i middelalderen, selv om kristenhetens tyngdepunkt i store deler av denne perioden utvilsomt lå i øst, hvor både akvedukter og bad fortsatt var i drift.

Overser viktige perioder

I det hele tatt presterer Kristensen å overse, eller haste forbi, flere av de viktigste og mest formative fasene i religionshistorien, og prioriterer i stedet å skrive om ting han selv synes er spennende, slik som koloniseringen av Kongo eller dampmaskiner. Når han mot slutten av boken skal beskrive religion i moderne tid tyr han til en overfladisk oppramsing av et utvalg nye religiøse grupper og fenomener, og forsøker kun i beskjeden grad å sette dem i en større sammenheng. Her blir teorifraværet veldig følbart.

Teoritilfanget er i det hele tatt syltynt. Det er Edward B. Tylor som gir boken det nærmeste man kommer et teoretisk rammeverk, men Kristensen inkluderer ingen kritikk av hans evolusjonsmodell fra antropologifagets barndom. Kristensen bidrar imidlertid med sin egen pussige kritikk av bibelforskningen. Han forklarer at den er delt i to skoler, hvorav den «dominerende» oppfatter bibeltekstene som troverdige historiske dokumenter, mens Niels P. Lemches ultraminimalistiske skole utgjør den rasjonelle motvekten. Det er selvfølgelig ikke riktig. Seriøse bibelforskere flest har naturligvis ikke noe ukritisk syn på de bibelske tekstenes historiske gyldighet, mens Lemches teorier derimot utgjør et omstridt, om enn interessant, ytterpunkt innenfor bibelforskningen.

Unøyaktigheter, anakronismer og regelrette feil

Dette er ikke den eneste gangen Kristensen er unøyaktig. Boken er spekket med anakronismer, tvilsomme spekulasjoner og regelrette feil. Mye av dette skyldes nok det magre kildetilfanget som blant annet består av Wikipedia-artikler, oversiktsbøker og fjernsynsserier. Virkelig ille er det at Kristensen også flere steder inkluderer sitater uten å oppgi kilden.

Unøyaktighetene og omtrentlighetene er ofte irriterende, men noen ganger blir man nærmest fortvilet på forfatterens vegne. Særlig når han i all hovedsak har rett, men bruker de minst egnede eksemplene tenkelig for å illustrere poenget sitt. Blant annet skriver han at de greske polisene ofte kjempet seg imellom, men var i stand til å stå sammen når en ytre fiende truet. «Ellers kunne utfallet av slaget ved Marathon ha blitt et annet enn det ble». Nettopp ved Marathon stod jo athenerne nesten helt alene, noe de visste å slå mynt på i etterkant, så noe dårligere eksempel på gresk samhold må man anstrenge seg for å finne. Det virker også litt pussig at en religionskritisk forfatter som Kristensen ikke benytter seg av anledningen til å påpeke at det var religiøse forpliktelser som forhindret spartanerne fra å legge på marsj i tide til å delta i slaget.

Fine strøtanker

Det er langt mellom lyspunktene i boken, men Kristensen har et godt nok språk, og i blant noen fine strøtanker, selv om de ikke alltid har så mye med temaet å gjøre. Han er åpenbart opptatt av miljøet, og når han omsider kommer frem til spørsmålet om menneskets rovdrift på naturressurser, skriver han med lidenskap og patos om det. I motsetning til hva han antyder i innledningen er det imidlertid den moderne kapitalismen som til sist gis skylden for elendigheten, snarere enn det gudgitte forpakteransvaret i de abrahamittiske religionene. Han kunne naturligvis kombinert kapitalisme- og religionskritikken ved å gi kristendommen sin del av æren for fremveksten av moderne kapitalisme, men det er han ikke villig til å gjøre, så da fremstår det hele som nok en lang digresjon fra bokens tema. Ellers skal han ha for å gi en nokså nyansert skildring av Galileo Galileis konflikt med kirken.

Kristensen stiller som sagt gode spørsmål, men evner dessverre ikke å svare på dem. Dersom han velger seg ett av dem, og virkelig kaster seg over bøkene neste gang, kan resultatet kanskje bli mer leseverdig.

Denne bokanmeldelsen er en lengre versjon av anmeldelsen som stod i siste nummer av Fri tanke (papir). Les hele bladet i pdf her.

Nøkkelord

Se bildet større

Hans Olav Arnesen er religionshistoriker og redaktør for Religioner.no, et nettsted for religion og livssyn.

Se bildet større

Da Gud ble til (Pax 2015) av Kjell Kristensen. Forfatteren har opprettet egen Facebook-side om boka.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!