Oppgjør med det alternative presteskapet

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) var i 2009 helt sikker på at Snåsamannen hadde fjernhealet sønnen hans over telefon, men kunne ikke svare på om det kanskje var andre årsaker til at kolikken forsvant. Likevel forandret hendelsen livet til helseministeren. FOTO: Faksimile fra VG, 26.1.2009

Oppgjør med det alternative presteskapet

"Æ veit itj" sa helseminister Bjarne Håkon Hanssen da Kristian Gundersen spurte hvordan han kunne være sikker på at Snåsamannen hadde fjernhealet sønnen hans. Slikt blir det bok av.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.04.2013 kl 12:58

BOKOMTALE: Professor i fysiologi Kristian Gundersen er en av våre tydeligste og skarpeste forsvarere av åpen sannhetssøking basert på rasjonalitet, vitenskapelighet og kritisk tenkning. I boka Snåsakoden tar han for seg temaet som kanskje mer enn noe annet har opptatt ham som offentlig debattant de siste årene, nemlig alternativbransjen og deres mange underlige påstander om hvordan virkeligheten henger sammen.

Mange av de mest skråsikre og påstandsivrige alternativistene kunne hatt nytte av de 100 første sidene i Gundersens bok. Her definerer han alternativ medisin, drøfter hva sannhet egentlig er, og går gjennom mange av de psykologiske mekanismene som gjør at vi mennesker skal være svært forsiktige med å stole for mye på våre egne intuisjoner og fikse ideer. Det hele følges av gode, illustrerende eksempler.

«Æ veit itj»

Gundersen har et spesielt agg til myndighetspersoner og offentlige institusjoner som etter hans mening kobler ut rasjonell tankegang og fungerer som pr-maskineri for alternativindustrien.

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen får gjennomgå for sitt svar da Gundersen i en tv-debatt spurte ham, som helseminister, hvordan han virkelig kunne vite at Snåsamannen hadde fjernhealet sønnen hans for kolikk. Kunne det ikke finnes andre forklaringer, som at kolikken gikk over av seg selv, eller at gutten prompet seg ut av krisen?

«Æ veit itj» svarte helseministeren, men føyde likevel til at episoden hadde forandret livet hans, hans syn på healing og det overnaturlige.

«Er det arrogant av forskere å kalle dette naivt»? spør Gundersen i boka.

Alternativt presteskap

Han lar det også gå hardt ut over Nafkam og Nifab – henholdsvis den statlige forskningsinstitusjonen og informasjonssentralen for alternativ medisin.

Gundersen mener disse kjemper målrettet for at alternativ behandling skal vurderes etter andre kriterier enn alt annet – at normal vitenskap ikke skal gjelde for dette området. Når man ved hjelp av det beste man har av kvalitetssikret forskningsmetode ikke er i stand til å plukke opp effekter av alternativ medisin, kan jo det skyldes at det ikke finnes noen slike effekter, kommenterer han.

Samme kritikk rettes mot politikerne som opprettet de to enhetene. Gundersen viser til vedtak og utredningstekster i forbindelse med loven om alternativ medisin som ble vedtatt i 1998. Her synes det opplagt at politikere ikke mener det bør stilles like strenge effektkrav til alternativbransjen som til alt annet. Isteden forsøker man å etablere en slags ny definisjon for "seriøsitet", der dokumentert effekt ikke skal telle, men hvor det forventes at du har regnskapet i orden og følger lover og regler.

For Gundersen blir dette absurd.

– For meg er det sjokkerende at man ikke skal bruke dokumentert effekt som kriterium for seriøsitet. Selve begrunnelsen (til Stortinget) er også underlig; Fordi så lite av behandlingen er dokumentert, så må man utvide seriøsitetsbegrepet. Det er omtrent som å si at luften er så forurenset at man må heve grenseverdiene, skriver Gundersen.

Kunne vært rausere med Nifab

For å få fram poenget med "det statlige alternative presteskapet" gjør Gundersen et poeng av at Nifab har slått stort opp hvordan akupunktur «reduserer hetetokter for kvinner i overgangsalderen». Grunnlaget var en studie kalt Acuflash, publisert i tidsskriftet Menopause i 2008. Dette er en svært tvilsom konklusjon ut fra Acuflash-studien, skriver Gundersen, og begrunner det godt.

Det later imidlertid til at Nifab selv har innsett dette. De har slettet den opprinnelige artikkelen, og erstattet den med denne artikkelen som slår fast at akupunktur ikke har noen langtidseffekt.

Dette ble gjort allerede i 2010, og Gundersen kunne godt ha vært raus nok til å nevne det. Jeg savner også noen setninger om hvordan Nifab reagerte mer generelt på "professoropprøret" som Gundersen selv førte an mot Nifab og Nafkam-miljøet i 2009. Spør du meg, skjerpet de seg. Men det står det ikke noe om i boka til Gundersen.

Mirakelregister

Også Nafkams «mirakelregister» får gjennomgå. Nafkam og lederen Vinjar Fønnebø har her opprettet en mulighet for alle, på eget intiativ, til å rapportere inn «eksepsjonelle sykdomsforløp» som så blir lagt inn i dette registeret. Gundersen kommenterer at det er en statistisk nødvendighet at noen sykdomsforløp er «eksepsjonelle». Det betyr bare at de er uvanlige. I et stort utvalg vil alltid det uvanlige skje.

Han konstaterer at dette i praksis er et register over pasienter som selv setter noe de oppfatter som mirakuløst i sammenheng med at de selv har mottatt alternativ behandling, og som selv er så opptatt av dette at de tar seg bryet med å rapportere det hele til Nafkam. Gundersens forholdsvis lavmælte konklusjon er at dette gjør resultatet "lite vitenskapelig". Han er heller ikke spesielt imponert over tilfanget til registeret, tatt i betraktning at det ble reklamert for det i bestselgeren Snåsamannen – kraften som helbreder av Ingar Sletten Kolloen (2008).

Gundersen anklager alle som kjemper for at alternativ medisin skal være fritatt fra alminnelige krav om dokumentasjon, for i praksis å fungere som et presteskap for alternativbransjen. Ett av eksemplene Gundersen nevner på dette, fra akademisk hold denne gangen, er en kronikk fra Aftenposten den 23.3.2009 med tittelen «Helbredende nytenkning».

Her siterer en rekke professorer i allmennmedisin, samt filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen, den respekterte antropologen og biologien Gregory Bateson på at «menneskets egne, helbredende krefter er hellig grunn som ikke bør utforskes uten tilstrekkelig klokskap og ydmykhet».

– De mener altså at man ikke fritt og kritisk kan kritisere alternativ medisin fordi den er «hellig grunn», kommenterer Gundersen.

Har med norske forhold

Gundersen nevner videre en rekke eksempler der han har blitt skjelt ut for «arrogant stupiditet» bare for å ha stilt spørsmål ved åpenbare feilslutninger og irrasjonalitet.

Professoren lar seg imidlertid ikke stoppe av det, og går i boka gjennom de vanligste alternative retningene, skisserer deres bakgrunn, hva de hevder og hva forskningen sier. Slik sett har boka klare likhetstrekk med boka Bløff eller behandling (Trick or Treatment) av britene Simon Singh og Edzard Ernst som kom i norsk versjon på Humanist forlag i fjor høst. Likheten til Ben Goldacres Bad Science er også åpenbar.

Singh og Ernst går i Bløff eller behandling mer detaljert inn på de ulike alternative behandlingsformene enn Gundersen gjør i Snåsakoden. Men det vi får isteden, er en lengre innledning om forskning, vitenskap og rasjonell tenkning, samt at Gundersen gjennomgående bruker norske eksempler og den norske offentlige debatten som bakgrunn.

Eik mot kviser?

Homøopati vies stor oppmerksomhet i boka, ikke overraskende. Gundersen forteller oss blant annet om homøopatenes «prøvinger», der en visst utvalg testpersoner får tildelt ulike substanser for å se hvilke symptomer som utløses. Dette indikerer for homøopatene hva middelet kan brukes mot, hvis det uttynnes ("potenseres") på den vanlige homøopatiske måten. Ideen er at stoffet som utløser symptomet, også er det middelet som skal kurere det. Likt kurerer likt, som det heter.

Symptomene testpersonene får i disse «prøvingene» rapporteres av testpersonene. Her noteres absolutt alt. Typiske symptomer som noteres kan være «litt vondt i ryggen kanskje», «rar følelse i armen», «følelse av innestengthet», «tunge føtter» eller «drøm om hunder». Her siles ingenting ut.

Gundersen hevder at det ikke alltid er en klar sammenheng mellom disse prøvingene, og hva middelet deretter brukes mot. Som eksempel nevner han prøvingen av det homøopatiske middelet «Quercus rubor». Det vil si treet eik. Prøvingen av eik førte til at homøopatene mente det var riktig å prøve det ut mot et kviselignende utslett. Gundersen har imidlertid sjekket orginalprøvingen, og det var egentlig ikke så mange som fikk kviser, viser det seg.

Gundersen kan også opplyse om at han selv har fått kviser mange ganger uten å ta eik først, så han foreslår heller at homøopatene sjekker ut de symptomene som dukket opp oftest i prøvingen av eik. Det var for eksempel en viss overvekt som rapporterte «en følelse av å ha gått hele dagen med tette sko og plastikksokker». Gundersen mener homøopatene derfor heller burde ha lansert eik som et middel mot utmattelse eller fotsvette, og ikke mot kviser.

Det er passasjer som dette som gjør Gundersens bok underholdende å lese. Han går ikke inn for å latterliggjøre, men når han på saklig og nøkternt grunnlag tar en del av det alternativbransjen driver med på alvor, blir det morsomt på samme måte som vil ler av Monty Pythons gravalvorlige behandling av tilsvarende absurditeter.

En annen kostelig gjennomgang er Gundersens omtale av det homøopatiske middelet «Cygnus X-1». Det er etter sigende laget av strålingen fra et sort hull i stjernebildet Svanen. God fornøyelse.

Problemer med å forstå risiko

Gundersen går videre gjennom hvor vanskelig det er for oss å vurdere risiko på en rasjonell måte. Som eksempel nevner han en høstdag i 2011, da alle skolene i Oslo ble tømt for elever fordi fire av 94 000 solgte brannslukningsapparater i Europa av en bestemt type hadde fått en utblåsning i løpet av seks måneder, for øvrig uten at noen hadde blitt skadet. Gundersen regner seg fram til at sjansen for at hvert av apparatene i Oslo-skolene skulle få en utblåsning i løpet av den siste halve skoledagen som gjensto, var 0,00001 prosent. Likevel ble altså alle hovedstadens skolebarn evakuert.

Gundersen tar for seg en del av de velkjente triksene som brukes av alternativbransjen for å øke markedsappellen. At behandlingsformen bygger på «urgammel visdom» er vanlig. En appell til det åndelige er også velkjent – at dette tilhører en «annen verden» og at effektene derfor ikke kan forskes på. Så har vi de sedvanlige konspirasjonsteoriene mot «Big Pharma», som blir irrasjonelle selv om det er all mulig grunn til å være kritisk innstilt til medisinindustrien. Ideen om vidunderkuren som kan "virke mot alt", uten bivirkninger, er også gjennomgående.

Et annet rødt flagg er hvis alt er basert på åpenbaringene til en guru, og det ikke har vært noen utvikling siden guruen levde. Denne typen dogmatikk gjelder mange alternative retninger som du kan lese mer om på sidene 180 til 210.

Gundersen har heller ikke mye til overs for uttrykk som «erfaringsmedisin». For hva er vel ikke vitenskap, annet enn et forsøk på å sette erfaringer i sammenheng, slik at vi kan lære av dem. Den beste «erfaringsmedisinen» er derfor den vitenskapelige skolemedisinen, mener Gundersen.

Han noterer seg også at det alternative tydeligvis er i ferd med å komme skikkelig inn i varmen. Et tegn på det er H.M. Kongens nyttårstale for 2011. Her var det bare to nordmenn som ble nevnt med navn. Den ene var Erik Bye. Den andre var helhets- kostholds-, musikkterapeuten og legen Audun Myskja. Sistnevnte er kjent som en sterk forsvarer av «alternativ» tankegang rent generelt, og av den guru-baserte og pseudovitenskapelige terapiformen Bachs blomstermedisin spesielt. Myskja driver også med den såkalte Tomatismetoden som Gundersen omtaler i boka.

Etterspør mer ydmykhet

Ikke nok med at alternativbransjen forsøker å selge en kur for reelle sykdommer. Det finnes også en rekke diffuse «alternative sykdommer» det ikke er så lett å få tak på. Noen av disse er opplagt reelle men med uklar årsak, som ME (myalgisk encefalomyelitt), mens andre har et mer entydig psykologisk opphav. El-følsomhet er kroneksempelet her.

Gundersen mener dette er sykdommer som har kommet etter at autoriteten til legene ble redusert, og folk flest fikk styrket sin definisjonsmakt over hva de selv lider av.

Han mener det er grunn til å problematisere tanker som at «pasienten er alltid ekspert på sin egen sykdom». Faren med denne tankegangen, mener Gundersen, er at legene blir diktert av pasienter som i egne øyne vet mye bedre enn legen selv hva slags sykdommer de har.

Gundersen håper folk kan bli litt mer ydmyke og i større grad sette pris på en mer kunnskapsbasert vurdering av egen sykdom enn det selv er i stand til å komme med.

La argumentene telle

På det menneskelige planet er det lett å forstå at folk kan oppfatte Gundersen og andre skeptikere som arrogant og belærende. Men det betyr ikke at de tar feil.

Gundersens meningsmotstandere bør konsentrere seg om argumentene hans, og slutte å angripe Gundersen personlig. De bør legge skjellsord som «scientisme» og «reduksjonisme» på hylla og konsentrere seg om argumentene. Det blir i praksis å følge opp de idealene Gundersen kjemper for i boka.

Det er rasjonelle argumenter koblet med åpenhet, selvkritikk, nysgjerrighet og vitenskapelig dokumentasjon som skal telle. Så får vi tro på det denne tangegangen viser oss – uansett hva det er.

Gundersen gjør en hederlig jobb med å få litt flere til å innse dette.

Nøkkelord

Se bildet større

Even Gran er journalist i Fritanke.no og aksjonsleder for Ingen liker å bli lurt.

Se bildet større

Kristian Gundersens bok Snåsakoden - En kunnskapsbasert guide til alternativ medisin kom ut på Aschehoug for kort tid siden.

Se bildet større

Kristian Gundersen har i lang tid vært en tydelig forsvarer av vitenskapelighet og rasjonalitet i den offentlige debatten. FOTO: Aschehoug

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!