Ondsinnet historieskriving

- Kjell Horns bok kunne ha vært et godt utgangspunkt for debatt, men det er den ikke, konstaterer Kirsti Bergh. Hun anklager Horn for revisjonisme, nedrige personangrep og urimelige anklager.

Ondsinnet historieskriving

Publisert: 24.6.2008 Kristian Horn stod i bresjen for en pionerinnsats på livssynsfeltet som resulterte i opprettelsen av Borgerlig konfirmasjon og e...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.06.2008 kl 10:01


Publisert: 24.6.2008

Kristian Horn stod i bresjen for en pionerinnsats på livssynsfeltet som resulterte i opprettelsen av Borgerlig konfirmasjon og etableringen av Human-Etisk Forbund, som han også ledet i tjue år. Nå har hans sønn Kjell Horn skrevet av seg årevis med sinne og frustrasjon over manglende gjennomslag for sitt syn i forbundet. Resultatet er en tildels uetterettelig drittpakke rettet mot ledelsen i Human-Etisk Forbund etter Kristian Horn, og i særdeleshet mot Levi Fragell.

For mens Human-Etisk Forbund i dag alt i alt framstår som en suksesshistorie, mener Kjell Horn at de siste tretti årene har vært en sammenhengende tragedie for Human-Etisk Forbund.

I boka med den talende tittelen SVIK - fra humanetikk til humanisme, går Horn "til frontalangrep på dagens ledelse og ansatte i forbundet, som han mener har dreid fokus bort fra kulturpolitisk kamp, og er mer opptatt av å utvikle seremonier og gjøre Human-Etisk Forbund til en sekt for humanister" (sitat pressemelding for boka, utgitt på Kolofon forlag). Det tungt symbolladede omslaget står i stil med tittelen. Her ser vi humanistsymbolet/"happy man" opptegnet med kritt i en blodpøl i en mørk bakgate. Her er det virkelig snakk om likvideringen av Human-Etisk Forbund.

SVIK - fra humanetikk til humanisme er altså Kjell Horns versjon av Human-Etisk Forbunds drøyt femtiårige historie. Hva er det så han mener dette sviket har bestått i?

I første rekke dreier det seg om at forbundet over tid har faset ut begrepet human-etikk som betegnelse på livssynet, til fordel for den internasjonale betegnelsen humanisme. Dernest det at forbundet har gått vekk fra det som var visjonen da Borgerlig konfirmasjon ble startet i 1951, nemlig at staten etter hvert skulle ta over tilbudet - det vil si arrangere kurs i medborgerskap åpne for alle uavhengig av livssyn (formodentlig da uten den innføring i human-etikk/humanisme som har vært med siden starten?), og en avsluttende "ungdomsfest". Det samme gjelder forbundets andre seremonier, som navnefest og gravferd - og nå sist vigsel. Og til sist at forbundet har satt i gang et arbeid som kanskje vil lede til at Human-Etisk Forbund skifter navn (til Humanistisk forbund?) i 2010.

Ifølge Kjell Horn innebærer alt dette at forbundet har mistet kampen for det sekulære samfunnet av synet og derfor er blitt en sekt.

Her står han ifølge egen oppfatning for et syn i tråd med visjonene til sin far, Kristian Horn. Kjell Horn skriver om seg selv at "jeg var blant dem som svært godt hadde fattet humanetikkens 'sjel'".

Hvorvidt det er riktig vil selvsagt være et spørsmål om tolkning. Human-Etisk Forbund har forandret seg siden forbundet ble stiftet - heldigvis. Noe annet ville ha vært sørgelig for en sekulær organisasjon uten evige sannheter og evig fastlagte dogmer. I dag ser ikke forbundet lenger for seg at staten skal bli humanetisk/humanistisk, men arbeider for at staten skal være sekulær - det vil si livssynsnøytral - og erkjenner at humanisme er ett av flere livssyn i dette samfunnet. Endringen er et resultat både av kulturendring og politiske prosesser innenfor Human-Etisk Forbund og endringer i samfunnet rundt.

Diskvalifiserer Kjell Horn seg fra debatten gjennom å inneha slike meninger? Selvsagt ikke.

Det er helt legitimt å være uenig i at HEF skal arrangere seremonier uten å forutsette at staten i framtiden skal overta dem. Men det demokratiske flertallet i organisasjonen har altså et annet syn. Det er også legitimt å være kritisk til at HEF søkte og fikk vigselsrett, når det allerede eksisterer et fungerende sivilt vigselsalternativ. Her var det faktisk en del som var uenige i landsmøtets vedtak - men i tråd med demokratisk praksis var det altså flertallet som bestemte.

Det samme gjelder synet på begrepene human-etikk og humanisme.

Ja, det er helt legitimt å mene at HEF bør være noe helt annet enn det er, og å arbeide for at organisasjonen endrer fokus og retning. Forhåpentligvis mener Kjell Horn at det bør skje med demokratiske midler.

Sånn sett kunne Horns bok vært et godt utgangspunkt for en fruktbar debatt, om Human-Etisk Forbunds identitet - som livssynssamfunn og som livssynspolitisk kamporganisasjon - og om veivalg. Slike diskusjoner bør stadig forekomme i en organisasjon som HEF.

Men Horns bok er ikke et bidrag til en slik debatt.

For det som slett ikke er legitimt er den formen for revisjonistisk historieskriving som Kjell Horn bedriver.

Kort oppsummert sier Horn i boka at det i forbundets første tjue år (altså de årene hans far var leder) ble gjort et viktig og grundig arbeid i forhold til å skille stat og kirke, få konfesjonsfri religionsundervisning i skolen, fjerne kristne formålsparagrafer, få verdige gravferdsalternativer for kirkeløse osv, mens alle disse punktene er blitt nedprioritert de neste tretti årene.

Vi kan ta hans framstilling av HEFs innsats i forhold til KRL-saken. Ifølge boka advarte han allerede i 1983 mot et slikt fellesfag - lenge før Gudmund Hernes lanserte sin kongstanke om faget - mens forbundet som sådan ble "tatt på senga" av Pettersen-utvalget (som utredet faget og leverte en NOU i 1995).

HEFs skarpe reaksjoner på NOU'en er redigert vekk. Han overser også HEFs initiativ til og sterke engasjement i foreldreaksjonen mot det nye kristendomsfaget (som var noe av grunnlaget for dannelsen av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) - og i det hele tatt den innsatsen som ble lagt ned mot faget.

Horn får det til å se ut som forbundet satt forgapt i sine seremonier og lot det alternative livssynsfaget dø. Den politiske enigheten blant partiene om et nytt, felles og obligatorisk kristendomsfag ser han helt bort fra. At vi fikk KRL-faget skyldes ifølge ham utelukkende at HEF sov i timen. Han hopper glatt bukk over det mange opplevde som hans eget svik. HEFs representanter deltok først i godkjenningsarbeidet med de nye KRL-lærebøkene, men trakk seg i protest etter at deres tilbakemeldinger på tekstene i liten grad ble etterkommet. Da gikk Kjell Horn inn og overtok arbeidet og var slik med og legitimerte faget som humanetiker.

På samme måte desavuerer han den innsatsen som er gjort i forhold til arbeidet for skille mellom stat og kirke, arbeidet for livssynsnøytrale seremonilokaler, arbeidet mot kristne formålsparagrafer - ja, i det hele tatt alt HEF har arbeidet med siden Kristian Horn døde i 1981.

Og den som nærmest sitter med all skyld for dette, er Levi Fragell, som overtok som leder etter Kristian Horn og som siden den gang har hatt en sentral og innflytelsesrik posisjon i Human-Etisk Forbund.

Det er i framstillingen av Levi Fragells "vei til makten", at Kjell Horns konspiratoriske tenkning virkelig avslører seg. I hans versjon av historien er Fragell mesterhjernen som kynisk og kalkulerende har gått inn i forbundet for å forme det i sitt bilde. Fragell var den frafalne pinsepredikanten på jakt etter en ny tro og en ny menighet, og i Kjell Horns framstilling har det visst ikke på noe tidspunkt vært genuint engasjement for human-etikken/humanismen som har drevet Fragell.

Omtalen av Levi Fragell, av langt på vei de fleste andre oppfattet som en positiv og viktig forkjemper for human-etikk/humanisme i Norge, er så nedrig og nærmest hatsk i tonen at det overskygger enhver tendens til gode poeng Kjell Horn måtte ha.

Uavhengig av formell posisjon i forbundet har det ifølge Kjell Horn vært Levi Fragell som mer eller mindre har sittet med bukta og begge endene i Human-Etisk Forbund. Alle tillitsvalgte og ansatte som har vært i forbundet gjennom disse årene har vært nærmest viljeløse nikkedukker for Fragell. Kun et lite fåtall personer - med han selv i spissen - har gjennomskuet Fragell. Det er ikke annet å si om det enn at det både er en virkelighetsbeskrivelse som faller på sin egen urimelighet og som er svært fornærmende for alle dem det gjelder.

I bokas konklusjon skriver Kjell Horn at dette er et siste desperat forsøk på å stoppe det "kulturpolitiske drapet" som er i ferd med å begås på Human-Etisk Forbund. Den kampen er det helt legitimt å føre, så lenge man gjør det med redelige midler og gjennom demokratiske kanaler. Så kan man selvsagt spørre seg på hvilken måte han selv har ført denne for ham så avgjørende kampen i de seinere år - annet enn som sutring i familieselskap og ett og annet harmdirrende leserbrev?

Men med denne boka gjør Kjell Horn ihvertfall denne kampen en veritabel bjørnetjeneste.

Det må gjøres oppmerksom på at Fri tanke/Fritanke.no fortsatt gjør bruk av Levi Fragell som skribent og i så måte også tilhører hans hoff av nikkedukker og dermed ikke kan tas på alvor.

Se bildet større

På omslaget av Kjell Horns bok ligger HEFs "happy man"-logo skutt i en mørk bakgate.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!