Og så fikk Morgenbladet nok...

I denne artikkelen summerer Even Gran opp en debatt i Morgenbladet om ateisme og guds eksistens. Han oppfordrer til å føre debatten videre på debattsidene til Fritanke.no.

Og så fikk Morgenbladet nok...

Publisert 12.10.2007 Så var det over da. Meldingen fra Morgenbladet var klar: "...og dermed anser vi debatten om guds eksistens som avsluttet for den...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
12.10.2007 kl 08:24


Publisert 12.10.2007

Så var det over da. Meldingen fra Morgenbladet var klar: "...og dermed anser vi debatten om guds eksistens som avsluttet for denne gang".

Det hele startet med Morgenbladets anmeldelse av Richard Dawkins' bok "Gud, en vrangforestilling" (The God delusion). Morgenbladet valgte av en eller annen grunn å anmelde boka ved å oversette en mye omdiskutert slaktanmeldelse av boka skrevet av den britiske litteraturviteren Terry Eagleton. (engelsk versjon av Eagletons artikkel her)

Jeg greide ikke å holde meg unna pcen, og skrev et innlegg der jeg blant annet hevdet at Eagleton gjennom tåkelegging og utenomsnakk prøver å skape et inntrykk av at religionskritikere som Dawkins er uvitende om teologi og bommer på målskiva. Dette uten at han greier å oppvise tilsvarende argumentasjon for at de religiøse dogmene er sanne.

Innlegget kom på trykk fredagen etter.

Uka etter var det tre innlegg om temaet på Morgenbladets debattsider. Ett som kritiserte Eagleton langs de samme linjene som meg, og to som kritiserte det jeg hadde skrevet. Guro Skårdal viste blant annet til Ludwig Wittgensteins oppdeling av religion og vitenskap i to sfærer, og hevdet at dette rev beina under mitt krav om bevisførsel for religiøse dogmer. Uka etter svarte jeg, og konstaterte at hvis religionen gjør krav på å være "sann" må den også finne seg i kritisk etterprøving og krav om empirisk belegg.

Det gikk to uker, og så kommer Edvard Stange med et innlegg. Hans hovedpoeng er at også ateisme er en "metafysisk tro" som jeg og andre ateister må stå til ansvar for. Mitt svar uka etter framholdt at det er den som påstår noe positivt (at gud finnes) som har bevisbyrden, siden det er umulig å bevise at noe ikke finnes.


To uker senere kommer Ole-Kristian
Krukhaug med et innlegg der han tar tak i et sitat fra meg om at "en reelt skapende gud nødvendigvis må tilhøre virkeligheten, og dermed også være forskbar". Krukhaug mener at dette impliserer at jeg nødvendigvis må mene at "det som vitenskapen ikke kan forske på, ikke finnes". Han mener videre at jeg gjør meg skyldig i et flaut kategorimistak når jeg krever at de religiøse må føre bevis for at det eksisterer en gud. Det handler igjen om "de to sfærene" der religiøse virkelighetsbeskrivelser unndras krav om empirisk belegg.

Jeg svarer to uker etter at virkeligheten sannsynligvis har det helt utmerket på egen hånd, uavhengig av hva vi mennesker måtte erkjenne og forstå. Jeg gjentar også kravet om at det er rimelig å kreve bevisførsel så lenge de religiøse hevder at guden er "virkelig" og "sann". Jeg skriver også at hvis religionen gir slipp på kravet om "virkelighet" og "sannhet" skal jeg også slutte i kreve bevis, men da får teologien finne seg i å bli et underbruk av litteraturvitenskapen. Da blir Gud en romanfigur.

Det var også ett annet forhold i Krukhaugs innlegg som fortjener en kommentar, men som ikke fikk plass i mitt svar i Morgenbladet. Han mener tydeligvis at vitenskapelig metode er en statisk størrelse som "aldri kan overstige sine egne grenser", noe han mener "ateister bør ta inn over seg". Det er historieløst. Vitenskapelig metode er, og har alltid vært, i stadig utvikling. Ting som tidligere har blitt betegnet som "metafysikk" er nå regulær vitenskap. Det "metafysiske rommet", der det fortsatt teoretisk sett er plass til en gud, skrumper dermed stadig inn. Darwin og evolusjonsbiologien har for eksempel tatt et stort jafs. De fleste religiøse (ikke alle!) aksepterer nå at vitenskapen på dette området har greid å forklare noe som tidligere var forbeholdt "metafysikken". Slike eksempler viser at Gud faktisk er forskbar.

Så finnes det selvsagt ting som vitenskapen aldri kan gi noe svar på, vil mange hevde. Joda, men ingen skal komme å fortelle meg at løsningen på dette er å dikte opp noe, og deretter tviholde på den oppdiktede historien uansett hva som skjer. Kan noen religiøse fortelle meg hvordan denne metoden kan hjelpe oss til bedre innsikt om tingenes tilstand?

Vi har ikke noe annet valg enn å forske videre åpent og fordomsfritt, og akseptere at det er en del ting vi ikke vet og kanskje heller aldri får vite. Dette kan man velge å se som et lodd vi mennesker må finne oss i å bære, eller som spennende upløyd mark. Jeg har mest sansen for det siste.

Etter mitt svar til Krukhaug ble det stille en god stund. Men så, forrige fredag, kom Edvard Stange med en sluttpunch under tittelen "Intellektuelt selvmord", og Morgenbladet ga klar beskjed om at "nå er debatten over".

Til Stanges innlegg kan det kommenteres at det alltid en fordel å forstå hva motparten faktisk mener, og her kunne Stange ha gjort en bedre jobb. Nok en gang likestiller han ateisme med teisme/gudstro. Men etter å ha avkrevd meg bevis for min ateisme forrige gang, konkluderer han denne gangen med at "verken teister eller ateister har noen bevisbyrde". Årsaken er at begge, slik jeg forstår ham, tilhører den "religiøse sfære" og dermed skal være unntatt fra slike prøvelser.

Dette viser at han ikke kan ha fått med seg den grunnleggende forskjellen på religiøsitet og ateisme. Først: ateisme er ingenting å bevise. Ateisme er ingenting. Det er ikke-tro. Jeg tror ikke på den kristne guden på samme måte som Stange ikke tror på Zeus. Jeg antar at Stange vil finne det urimelig hvis noen skulle avkreve ham "bevis" for at Zeus ikke eksisterer. Noe irriterende ville han kanskje også finne det hvis en Zeus-ist prøvde å beskytte sin tro ved å innvilge Stange fritak fra å "bevise sin Zeus-ateisme". Det blir å snu det hele på hodet.

Når det gjelder teistene - de troende - stiller saken seg annerledes. De påstår noe positivt. De påstår at noe finnes, at noe er sant. Det er nettopp da man kan kreve bevis og logisk argumentasjon. Det er den som framsetter positive utsagn som har bevisbyrden. Alltid. Dette er et helt elementært logisk poeng som en filosof (Krukhaug) og en høyskolelektor (Stange) burde være i stand til å få med seg. Det er altså ingen jevnbyrdighet her.

Vi ser det samme i rettssalen. Det er alltid påtalemakten som har bevisbyrden fordi det er den som påstår noe positivt; at tiltalte er skyldig. Man blir ikke dømt i retten bare fordi det er en teoretisk tenkbar mulighet for at man kan være skyldig. På samme måte er det svært tynt å begrunne sin gudstro med at det kan være slik, som de religiøse ofte gjør. Det kan man samtidig si om en uendelighet av teoretisk tenkbare fenomener. Og når de religiøse har meldt seg immune mot rasjonell kritikk (de to sfærene) finnes det heller ingen kriterier for å skille den ene fantasifulle påstanden fra den andre.

Derfor blir det helt urimelig når Stange skriver at "det fore­lig­ger in­gen nød­ven­dig kol­li­sjon mel­lom teo­ri­ene om Big Bang og evo­lu­sjon på den ene si­den og teo­ri­en om en Ska­per på den an­nen. De opp­fat­tes som kom­ple­men­tæ­re teo­ri­er." Å likestille en historie som fullstendig mangler empirisk belegg, og som attpåtil unndrar seg krav om dette, med vitenskap, er en tilsnikelse av dimensjoner. Det er ikke slik at religion og vitenskap steller med "hver sin del av virkeligheten" og må "vise respekt overfor hverandres metoder" som også Krukhaug antyder i sitt innlegg. Bare å antyde en slik jevnbyrdighet er en fornærmelse overfor alle som arbeider innenfor et vitenskapelig paradigme, og følgelig, i motsetning til de religiøse, må finne seg i at et argument faktisk svekkes av manglende empirisk forankring og logisk konsistens. Hva ville Stange for eksempel si om noen hevder at "det fore­lig­ger in­gen nød­ven­dig kol­li­sjon mel­lom Big bang og evolusjonsteorien på den ene siden og teo­ri­en om Det flyvende spaghettimonsteret på den an­nen. De opp­fat­tes som kom­ple­men­tæ­re teo­ri­er." Et slikt utsagn er akkurat like gyldig som det Stange kommer med. Han kan ihvertfall ikke argumentere mot en slik ytring med rasjonelle argumenter, for de har jo "ingen relevans for religionen".

Likevel, debatten i Morgenbladet demonstrerer at begrepet "ateisme" oppfattes på ulike måter. Min "nøytralt nullpunkt"-definisjon deles definitivt ikke av alle. Dette er nok noe av årsaken til forvirringen rundt hvem som har i oppgave å bevise hva. En "ateist" er i manges øyne en person som er besatt på å bekjempe religion døgnet rundt. En aggressiv religionshater som selv tror på en slags "anti-religion".

Ateistbevegelsen må nok selv ta sin del av skylden for at begrepet har fått en slik negativ klang. Gjennom årene har mange selverklærte ateister opptrådt som om det å "ikke tro på gud" er noe av det viktigste i livet, og benyttet enhver anledning til å håne, latterliggjøre og kritisere religiøse virkelighetsforståelser. Det er ingen tvil om at enkelte har gått for langt i denne retningen.

Samtidig har det historisk sett vært en meget sterk konvensjon som sier at du skal ha "respekt for religiøs tro". Da kan selv den mest høflige religionskritikk føre til at du blir plassert i "aggressiv religionshater"-båsen, selv om man er verdens hyggeligste og mest omgjengelige person og sterk tilhenger av religionsfrihet.

Hvem som har skylda for at ordet "ateist" vekker så mange negative følelser i folk er dermed ikke lett å si, men vi er vel på forholdsvis trygg grunn hvis vi slår fast at skylden ligger litt på begge sider.

Når det først er slik, er det imidlertid viktig at alle prøver å få med seg hva motparten mener og hvordan motparten bruker begrepene. Debatter som den vi har hatt i Morgenbladet kan bidra til å renske opp i dette. Det er bra.

Hvis det fortsatt er noen uklarheter rundt begrepet "ateisme", eller hvis noen ønsker å føre diskusjonen om guds eksistens videre, gjerne som et svar på denne kommentaren, er selvsagt debattseksjonen til Fritanke.no vid åpen.

Les mer på Fritanke.no/debatt:

Se bildet større

Ole-Kristian Krukhaug mener at ateister er "mer katolske enn paven".

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!