Nok moralpoliti nå

Helene Lindqvist er journalist og religionsviter

Nok moralpoliti nå

KrF vil gjerne ha et sorteringssamfunn, så lenge det er de selv som får sortere.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.03.2011 kl 10:17

Konservative kristne går på tap etter tap i samfunnet: Ekteskapet er ikke lenger forbeholdt mann og kvinne, selvbestemt abort er lov, kristne formålsparagrafer er ute av skole og barnehage, RLE-faget i skolen favoriserer ikke kristendommen i like stor grad som KRL-faget og det gamle kristendomsfaget. Ut fra dette kunne en jo slutte at kristne interesser ikke har noen reell innflytelse her i landet. Men slik er det selvsagt ikke.

Framstår som forvaltere av samfunnets moral

Kristne pressgrupper er ekstremt dyktige på PR-kampanjer og snikende hersketeknikker. Om de ikke vinner i prinsipielle saker knyttet til skole- og helsepolitikk, så lykkes de likevel i å framstå som forvaltere og voktere av samfunnets moral. Det ferskeste eksempelet er KrFs stunt i vandrehallen på Stortinget tidligere i år, der en kvinne med Downs syndrom ble brukt for å relansere abortdebatten. Kampen mot retten til selvbestemt abort har KrF tapt for alltid, og de vet det. Men kampanjen for å påføre skam og skyldfølelse hos kvinner som benytter seg av retten, den fortsetter.

Om de ikke vinner i prinsipielle saker knyttet til skole- og helsepolitikk, så lykkes de likevel i å framstå som forvaltere og voktere av samfunnets moral.

Arbeiderpartiets forslag om ultralyd til alle gravide i 12. uke var en ren gavepakke til KrF: Endelig en mulighet til å kaste nytt lys på abortloven! Og det med et så fengende ord som «sorteringssamfunnet».

I uke 12 er det mulig å påvise om fosteret har Downs syndrom, og erfaringen fra Danmark er at mange som får denne beskjeden velger abort. Fordi det er grunn til å tro at norske, vordende foreldre vil velge det samme, er KrF skeptisk til Aps forslag. Ikke fordi de har en særskilt omsorg for personer med Downs, men fordi de når det kommer til stykket er motstandere av abort. Resultatet er at de som måtte mene at de ikke har økonomiske eller sosiale ressurser til å ta vare på et barn med Downs, gjøres ansvarlige for sorteringssamfunnet.

Resultatet er at de som måtte mene at de ikke har økonomiske eller sosiale ressurser til å ta vare på et barn med Downs, gjøres ansvarlige for sorteringssamfunnet.

Verdidebattantenes hersketeknikker

På Vårt Lands populære nettsted Verdidebatt.no florerer fordømmelsen av oss andre. Smilende gamle damer får seg til å skrive at aksepten for homofile på sikt kan åpne for aksept for pedofile. Debattleder Espen Utaker konstruerer et skille mellom «samfunnets seksualmoral» og den kristne. En sykepleier foreslår at gravide studiner bør tilbys å «spe på studielånet med en saftig adopsjonsgodtgjørelse» framfor å velge abort. En ung, katolsk mor forteller om hvordan hennes fireårige datter er den eneste som tør stå opp mot de polygame kjæresteforholdene i barnehagen. Gjennomgående er det slik at den som ikke deler verdenssyn med de konservative kristne i beste fall er sur, i verste fall ond. Selv fikk jeg merkelappen «superliberal moralhater» for å argumentere mot et innlegg med en homofilikritisk vinkling. Den som drister seg til å svare på kunnskapsløs kritikk mot Human-Etisk Forbund blir raskt parkert som hissig og hårsår.

Den som drister seg til å svare på kunnskapsløs kritikk mot Human-Etisk Forbund blir raskt parkert som hissig og hårsår.

Utenfor de uttalt kristne avisene er argumentene til verdidebattantene praktisk talt usynlige. Profilerte figurer som Nina Karin Monsen er riktignok godt kjent for de fleste, men i den offentlige debatten framstår hun nokså marginal. Det hindrer imidlertid ikke modererte utgaver av ekstreme holdninger knyttet til kvinner, abort, homofili og oppdragelse i å vinne fram i offentligheten. Akkurat som i den nevnte ultralyddebatten, vet medietrente kristenfolk godt hva de kan si og ikke si, for å bli lyttet til i såkalte verdispørsmål. Hva Gud anses å mene om saken tones ned, noe som i utgangspunktet positivt: Når flere religioner og livssyn lever side om side i et samfunn må de snakke samme språk for å kunne diskutere.

Homoeventyr gir eksistensiell forvirring?

Dermed får vi andre bryne oss på påstander som at det er umulig å forstå det norske samfunnet uten å gå på skolegudstjeneste. At selvbestemt abort må begrenses fordi kvinnene som gjennomgår den risikerer å få psykiske problemer. At homofile par ikke bør få barn sammen, fordi barna vil oppleve identitetskriser. At samboere ikke føler seg like forpliktet overfor hverandre som gifte gjør. At barnehagebarn ikke bør få høre eventyr om prinser som gifter seg med hverandre, for de kan bli eksistensielt forvirret.

Og det er effektivt: slike resonnementer aksepteres av langt flere enn de som forankrer standpunktene i Bibelen. Skyldes det at konservative kristne standpunkt egentlig er allmenngyldige? Eller er det bare vanskelig å argumentere mot personer som appellerer til hjertet og moralen, og som tilsynelatende har en grenseløs omsorg for de svake?

Det er vanskelig å bebreide noen for å være på lag med svake grupper. Men hva når engasjementet for én såkalt svak gruppe, rammer en annen? I ultralyd-debatten framstiller KrF seg selv som om de skulle være de eneste garantistene mot sorteringssamfunnet; et samfunn der ikke alle er gode nok og der menneskeverdet er gradert. Selv kjenner jeg ikke til noen som ønsker seg et slikt samfunn, kanskje med unntak av KrF og enkelte kristne grupperinger. Det holder å nevne motstanden mot en felles ekteskapslov.

I ultralyd-debatten framstiller KrF seg selv som om de skulle være de eneste garantistene mot sorteringssamfunnet; et samfunn der ikke alle er gode nok og der menneskeverdet er gradert.

KrF har advart mot stigmatisering av personer med Downs syndrom og foreldrene deres. Men hva med deres egen jevnlige stigmatisering av ulike grupper i samfunnet? Hvordan tror de utspillene deres påvirker barn i familier med foreldre av samme kjønn? Hvordan tror de homofile føler det når deres kjærlighet ikke er ansett verdig ekteskapet? Når KrF motsetter seg døgnåpne barnehager: Hvordan tror de det føles for aleneforeldre som jobber nattskift å høre at de er dårlige foreldre? Den stadige terpingen på at antallet aborter må ned, kombinert med formuleringer om menneskeverd: Hvordan tror de det føles for de mange tusen kvinnene i Norge som i tråd med norsk lov har tatt en abort?

Å se verden gjennom et bibelfilter

Min antagelse: de tror nok ikke det føles så bra. Ikke fordi de selv har sagt noe galt, vel å merke, men fordi de har truffet et ømt punkt. Den som ser verden gjennom et bibelfilter vil naturligvis ta det for gitt at de nevnte barna, kvinnene og mennene allerede skammer seg over sin umoralske livsførsel. Alt moralvokterne i KrF har gjort er å sette ord på det.

Mitt spørsmål: Hvor lenge skal vi andre finne oss i det?

Se bildet større

I ultralyd-debatten framstiller KrF seg selv som om de skulle være de eneste garantistene mot sorteringssamfunnet.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!