Nei til stortingsprest!

At kirken vil utnytte vårt felles Storting til å drive sjelesorg og kristen forkynnelse, oppleves det som en krenkelse av overordnet symbolsk betydning. FOTO: Scanpix/Microstock

Nei til stortingsprest!

Når kirken vil utnytte vårt felles Storting til å drive sjelesorg og kristen forkynnelse, oppleves det som en krenkelse av overordnet symbolsk betydning, skriver Levi Fragell.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.08.2014 kl 12:22

Se bildet større

Levi Fragell er tidligere generalsekretær og tidligere leder i Human-Etisk Forbund. Han var også i flere år president i det humanistiske verdensforbundet IHEU.

Avisen Vårt Land melder at en ny stortingsprest etter Per Arne Dahl sannsynligvis vil bli ansatt i oktober, og at det er fem søkere til stillingen – som forvaltes av Den norske kirke, men finansieres av Stortinget. Når kirken i samarbeid med landets lovgivende forsamling vil utnytte vårt felles Storting til å drive sjelesorg og kristen forkynnelse, så oppleves det som en krenkelse av overordnet symbolsk betydning. Jeg håper at humanister, fritenkere og demokratisk innstilte kristne vil reise en kraftig protest mot dette åpenbare brudd på respekt for norske borgere med ulike livssyn.

Religion/livssyn er ofte den enkeltes viktigste identitetsmarkør. Hvordan kan man snakke om likeverd for kolleger – og for medmennesker for øvrig – når man aksepterer at det ansettes en egen prest på Stortinget, som iført prestesnipp utøver en tjeneste på vegne av sitt eget livssyn i arbeidsplassens egne lokaler. Stortinget blir også oppfattet som samfunnets symbol for våre viktigste fellesverdier, som nettopp likeverd og åndsfrihet.

Kirken innrømmer at målet er misjon

Oslo bispedømme legger ikke skjul på at hensikten med denne virksomhet nettopp er å formidle «evangeliet og troen på Gud». Biskop Ole Christian Kvarme sier det slik, ifølge Vårt Land:

«Tjenesten her handler om å være nærværende i møte med mennesker i «det stille rom». Det krever en prest som har erfaring med sjelesorg og veiledning. Vi ser også etter en prest som er en god kommunikator og som kan formidle evangeliet og troen på Gud i våre liv.»

Vi livssynshumanister er vokst opp med statskirke og en skole med bønn, salmesang og prestebesøk. Vi har vent oss til å resignere i mange relasjoner, siden vi har vært en minoritet i en massekultur, og først og fremst engasjert oss på barna vegne – hvor vi har oppnådd en gradvis utvikling, millimeter for millimeter. Men når nå kirken også vil utnytte vårt felles Storting til å drive sjelesorg og kristen forkynnelse, så oppleves det som en krenkelse av overordnet symbolsk betydning. At politikere jeg selv har gitt min støtte nå ser ut til å ville akseptere ansettelse av stortingsprest, vil få følger for min egen tillit til disse og deres parti.

Prinsipper av global betydning

Dette dreier seg om prinsipper av global betydning. Som tidligere leder for den internasjonale humanistunionen IHEU gjaldt mitt og organisasjonens fremste engasjement å hindre krenkelser, vold, utstøtelser, drap og opprør på grunn av livssynskonflikter. Jeg var blant annet i Pakistan og holdt et foredrag for lærere på universitetet i Islamabad. En av professorene sa i debatten: «Hvordan kan du komme hit og belære oss om toleranse for andres livssyn, når du selv representerer et land med statskirke?» I India møter jeg den samme argumentasjon når det gjelder konflikter mellom hinduer og muslimer. I Midt-Østen vil striden om religionene og deres ulike politiske og sosiale status kunne utløse enda verre katastrofer enn dem vi nå er vitne til.

Og her i Norge reviderer vi en grunnlov som opprettholder favorisering av Den norske kirke og bestemmer at kongen skal være kristen. Og så ansetter vi en stortingsprest.

Det er flaut.

Siste nytt i Kommentar

Mansons siste manipulasjon

Selv etter sin død skaper Charles Manson bølger og konflikter. Hva gjør at en mann som ble dømt som massemorder for nesten et halvt århundre siden fortsatt lever i popkulturen? Audhild Skoglund har noen teorier.

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

 
Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.