En mor står med en syk og bevisstløs treåring i armene og roper om hjelp. Biler og mennesker passerer, men ingen stopper for å hjelpe. Dette opplevde Magdalena Jansen Høydahl fra Fredrikstad. Høydahl og mannen stod fram i media med sin historie og ba om at folk tenker seg om når de ser noen som trenger hjelp. De ble både lei seg og skremt over at ingen ville hjelpe.

Antageligvis var de ofre for fenomenet tilskuereffekten. Det er når vi unnlater å handle fordi vi regner med at andre tar grep. Da pulveriseres det moralske ansvaret. I situasjoner med mange til stede er det uklart hvem som har plikt til å handle og ingen føler at det er deres ansvar.

Vi vet at vår måte å leve på vil få fatale globale konsekvenser.

Tilskuereffekten er en psykologisk mekanisme som aktualiseres med klimaproblemet. Kanskje særlig for oss nordmenn, fordi hver av oss i Norge står for dobbelt så stort klimautslipp som den gjennomsnittlige verdensborgeren. Vi vet at vår måte å leve på vil få fatale globale konsekvenser. En ny, omfattende rapport fra FN om konsekvensene av klimaendringene ble lagt fram tidligere i år, og nå er det ikke lenger noen tvil om at vårt skyhøye forbruk er en stor årsak til klimakrisen. Vi må kjøpe mindre, fly mindre, kjøre mindre, bo trangere, dusje sjeldnere, spise mindre kjøtt og langreist mat.

Langt på vei medskyldige

Vår livsstil kan resten av verden bare drømme om. Vi bor i landet med rekordhøyt velstandsnivå hvor kun en tiendedel av inntekten brukes på mat – resten av pengene kan vi bruke på mye annet morsomt. Slik blir hver og en av oss langt på vei medskyldig i klimaproblemene. Det mangler ikke på oppfordringer om at vi må begrense oss, men de fleste av oss fortsetter stort sett som før.

Det mangler ikke på oppfordringer om at vi må begrense oss, men de fleste av oss fortsetter stort sett som før.

Gruppekonformitet – det at vi gjør som de andre – er den amerikanske sosialpsykologen Philip Zimbardo opptatt av. Han er kjent som forskeren bak «The Stanford Prison Experiment», psykologieksperimentet hvor vanlige mennesker fikk rollene som fanger og fangevoktere. I løpet av noen dager gikk rollespillet helt over styr: De som spilte fangevoktere gikk så til de grader opp i rollen og utviste til dels sadistisk adferd. Zimbardo mener at eksperimentet viser at vi må erkjenne omgivelsenes betydning i større grad. Hans eksperimenter og lignende studier viser at det bare er 10-30 prosent som sier ifra og går imot urett. Omgivelsene kan legge til rette for at urett skjer, mener Zimbardo, og viser til overgrepene begått av amerikanske soldater i Abu Ghraib-fengslet i Irak, hvor han mener situasjonen var lagt til rette for torturen og uretten som skjedde der.

Ikke som vanlige moralske utfordringer

Kan innsiktene fra Zimbardos forskning, og det vi vet om tilskuereffekten, overføres til hvordan vi reagerer på klimaproblemet? Klimaproblemet handler om moral, men ligner ikke på vanlige moralske utfordringer. Vi får ikke følelsen av å gjøre noe galt når vi gjør som alle andre. Vi, som enkelt¬mennesker, får stadig innstendige oppfordringer å ta ansvar og forbruke mindre, men det er kanskje ikke nok å appellere til enkeltindividets moral når det gjelder klimaproblemet. Eksperimentene til Zimbardo og andre viser hvor påvirkelige vi er av miljøet eller gruppen vi be¬finner oss i. Når alle rundt oss fortsetter å leve som før og politikerne fortsetter å ha økonomisk vekst som ideal, er det er ikke lett å begrense seg.

...det er kanskje ikke nok å appellere til enkeltindividets moral når det gjelder klimaproblemet.

Alle ønsker vi god livskvalitet, og det er rasjonelt å ønske seg et best mulig liv. Oppfordringene om å begrense seg fremstår nesten ikke rasjonelle når vi aldri har hatt mer penger og de andre rundt oss fortsetter som før. Jeg innrømmer at jeg i likhet med de fleste andre ikke er i stand til å begrense mine egne flyreisevaner. Flyreiser må reguleres eller bli dyrere for at vi skal slutte med en omfattende reisevirksomhet. Men når hver enkelt ønsker det som er best for seg selv, og handler deretter, får det uheldige følger for fellesskapet.

Flyreiser er for eksempel praktisk for den enkelte, men når vi flyr flere ganger i året, blir det et miljøproblem som går ut over alle. Dette kalles «Allmenningens tragedie»; når hver enkelt ønsker det som er best for seg selv – og handler deretter – og konsekvensene er uheldige følger for fellesskapet. Vi kan også si at det oppstår en konflikt mellom individuell rasjonalitet og den kollektive rasjonaliteten. Det som fremstår som smart for den enkelte, er uheldig for felleskapet.

Når eget beste blir til alles verste

Det at vi har ansvar for handlingene våre, er et utgangspunkt for den hu¬manistiske etikken, men i lys av Zimbardos eksperimenter kan vi spørre oss i hvilken grad det virkelig er slik. Enkeltindivider skal ikke fraskrives ansvar, men vi skal kanskje erkjenne at den personlige etikken har noen begrensninger. Vi har kunnskap om en del psykologiske mekanismer som at omstendighetene i stor grad styrer oss, at vi er preget av gruppekonformitet. Vi vet at tilskuereffekten kan gjøre at vi ikke føler oss individuelt ansvarlige for å handle. Vi vet dessuten at en fellesressurs kan ødelegges fordi alle brukerne av ressursen handler til sitt eget beste, selv om de de dermed på lang sikt ødelegger for både for felleskapet og seg selv. Dermed kan det som fremstår som rasjonelt for den enkelte (for eksempel billige flyreiser), være uheldig for felleskapet (uopprettelige miljøskader).

Erkjenner vi at den individuelle moralen har sine begrensninger, innser vi at vi må pålegges restriksjoner.

Når vi vet dette kan oppfordringene om frivillig å kutte ned på forbruket langt på vei fremstå som fåfengte. Erkjenner vi at den individuelle moralen har sine begrensninger, innser vi at vi må pålegges restriksjoner. Vi trenger i tillegg til oppfordringer om frivillig å begrense oss, styring og regulering. Røykeloven er ett eksempel på at det måtte statlig regulering til, før vi sluttet å la vårt eget røykesug gå ut over andre på kafeer og barer.

For å oppsummere: Vi klarer ikke å slutte å fly selv om det ødelegger miljøet, derfor må vi stoppes. Men hvem har mot og evne til å stoppe oss? Politikerne våre? Og vil vi tillate dem å gjøre det?

Denne kommentaren stod opprinnelig på trykk i Fri tanke 2/3-2014 (papirutgaven). Du kan lese hele nummeret i pdf-format her.