Når alt handler om å vinne, og ikke om hva som er sant

– Slik går det når befolkningen splittes i to uforsonlige politiske leirer. Et land må ha bred konsensus og rolige politiske forhold for å kunne holde seg med valgkamper preget av saklig argumentasjon, skriver Morten Fastvold. FOTO: Wikimedia commons @ Gage Skidmore

Når alt handler om å vinne, og ikke om hva som er sant

Hvordan skal humanister møte folk som Donald Trump? Jo, ved å innse at fakta, logikk og kunnskap gjerne preller av hvis det ikke passer inn i folks store fortelling.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
07.02.2017 kl 14:07

KOMMENTAR: Et av livssynshumanismens fremste bud er at du kan ha dine egne meninger, men ikke dine egne fakta. Nå som «det postfaktuelle samfunnet» er over oss, er dette budet kommet under press.

I det offentlige ordskiftet synes skillet mellom meninger og fakta å bli stadig mer utvisket, og det er blitt mer lov enn før å forfekte den virkelighetsforståelsen man ønsker, uansett hva vitenskapelige og andre kvalitetssikrede fakta måtte utsi.

Denne tendensen preget fjorårets brexit-debatt og USAs presidentvalgkamp så sterkt at vår hjemlige filosofnestor Arne Næss må ha snudd seg i graven. Arne Næss’ saklighetslære, formidlet i boka En del elementære logiske emner, som var pensum for flere generasjoner ex.phil.-studenter, fordrer blant annet at du skal kunne gjengi din motstanders syn på et vis som motstanderen går god for.

Samt at du skal tilstrebe størst mulig språklig klarhet og logisk stringens, og anerkjenne kraften i det bedre argument (noe også filosofen Jürgen Habermas har fremholdt).

Spørsmålet om hva som gir seier er et helt annet enn spørsmålet om hva som er sant.

Se bildet større

Onsdag 8. februar starter Oslo Human-Etisk Forbund en todelt foredragsserie på Litteraturhuset i Oslo om det postfaktuelle samfunn.

Anders Ravik Jupskås fra Universitetet i Oslo innleder om populisme. Deretter samtaler han med forfatter av denne artikkelen, Morten Fastvold, om blant annet populismens forhold til humanisme og kritisk tenkning.

Del to i møteserien er onsdag 15. februar samme sted.

Seier eller sannhet?

En Donald Trump vil nok le hoderistende av slike professorale frøkenmanérer. Å anlegge en dannet, saklig tone der man tar ballen og ikke mannen (eller kvinnen), virker tåpelig når det eneste som gjelder, er å vinne. Sannheten er som kjent krigens første offer, og både brexit-debatten og presidentvalgkampen lignet mer et felttog enn noe opplyst ordskifte. Slik går det når befolkningen splittes i to uforsonlige politiske leirer. Et land må ha bred konsensus og rolige politiske forhold for å kunne holde seg med valgkamper preget av saklig argumentasjon.

Spørsmålet om hva som gir seier er et helt annet enn spørsmålet om hva som er sant. Selv om seierherrene aldri så mye skriver historien og utroper dette til Sannheten, fordrer en oppriktig sannhetssøken at man følger de kjøreregler som formuleres i bøker som En del elementære logiske emner. Samt reglene for vitenskapelig basert kritisk tenkning. Hvor kjedelig og professoralt dette enn kan virke, så er det det vi har å holde oss til for å finne fram til hva som er sant, uavhengig av maktpersoners ønsker og agendaer.

Derfor kan vi se det som et illevarslende tegn i tiden at Arne Næss’ saklighetsidealer ikke lenger preger ex.phil.s pensum. Og at ordet «dannelse» for de fleste lyder som et stort, avleggs gjesp. I en verden der korte, slagkraftige formuleringer er blitt normen, også blant ledende politikere, og der sosiale medier flytter grensene for hva det er gangbart å si utenfor hjemmets fire vegger, kommer kloke og avbalanserte resonnementer til kort. Disse overdøves bare så altfor lett av spontane, følelsesladde ytringer og synsing basert på egne fakta.

Enhver seriøs debattant som har prøvd å chatte et nettroll til fornuft, har måttet innse at dét er en bort imot håpløs oppgave.

En filosofisk grenseoppgang

Som ung akademiker besøkte Arne Næss 1930-tallets Wien, og fikk der se hvordan såvel brun som rød retorikk tillot seg den mest lemfeldige omgang med sannheten. Dette var krig med ord og never, der løgnpropaganda, konspirasjonsteorier og falske nyheter hørte til dagens orden. Mye av dette var til overmål basert på kvasivitenskaper som raselære og marxistisk historieforståelse, som så avgjort hadde sine egne fakta.

Som et spedt forsøk på å demme opp for dette intellektuelle grumset utviklet et knippe filosofer noen logiske og saklige kriterier som skulle skjelne mellom kvasivitenskap og seriøs vitenskap. For disse filosofene, som kalte seg «wienerkretsen» og bekjente seg til liberale og sosialdemokratiske verdier, handlet en slik grenseoppgang om noe mer enn logikk og fornuft. Dette var også et etisk anliggende som gikk ut på å fremme en debattkultur der man respekterte sine meningsmotstandere og anerkjente det bedre argument. Samt forskjellen på meninger og fakta.

Næss hentet mye av sin inspirasjon herfra til sin saklighetslære, som nok fortonte seg som en håpløst skjør plante, stilt opp mot politikkens skruppelløse verden. Noe av den samme følelsen får vi i dag når faktasjekkere påviser løgner og halvsannheter i fleng hos en Trump og en brexit-general, uten at dette synes å bite på dem. Den slags bare ignorerer de, eller avfeier som uvesentligheter.

Ronald Reagan ble i sin tid kalt «teflonpresident» fordi all kritikk prellet av, selv om den var aldri så berettiget. Nå har USA fått sin andre teflonpresident, som går Reagan en høy gang i løgner og egenrådighet. Mens vi ikke kan annet enn å lure på hvor lenge hans teflonbelegg vil holde.

Vi mennesker lever ikke av fornuft alene.

Det handler om fortellinger

Hva vi da må forstå, og som Næss og wienerkretsen overså midt i all sin intellektuelle kyskhet, er at vi mennesker ikke lever av fornuft alene – slik vi heller ikke lever av brød alene. Vi lever vel så mye av håp og drømmer og frykt og fordommer. Og å tro at så sterke og til dels ustyrlige mentale krefter skal kunne tøyles med fornuft alene, er svært optimistisk, for å si det pent.

Derfor kommer vi ikke særlig langt ved kun å rette moralske pekefingre mot de som holder seg med egne eller falske fakta. Vi mennesker mener nemlig det vi helst vil tro på, selv om dette skulle stride mot en rekke fakta og hevdvunne regler for kritisk tenkning.

«Don’t confuse me with facts, I have made up my mind!» er dermed et fyndord med fornyet aktualitet. Og som avtvinger følgende brysomme spørsmål for en næssianer: Hvis det ikke er kunnskap basert på kvalitetssikrede fakta og kritisk tenkning som får folk flest til å gjøre seg opp en mening, hva er det da som gjør det?

Svaret er: Fortellinger. Det er ikke først og fremst fakta og kritisk tenkning, men fortellinger som former våre meninger, også om hvem vi skal stemme på ved neste valg.

Som postmodernistene høyst betimelig påpekte, er det Den store, underliggende fortellingen om både samfunnet og historien og oss selv som avgjør hvordan vi oppfatter og forholder oss til verden omkring oss. Det er de ulike fortellinger – eller narrativer, som det heter på akademisk – som skaper de enkelte menneskers virkelighetsoppfatning, og ikke en ansamling løsrevne fakta.

Vi holder de utsagn for sanne som passer – eller korresponderer – med alt det øvrige vi holder for sant.

Vårt nettverk av sannheter

Dette knytter an til det filosofer kaller korrespondanseteorien om sannhet. Som går ut på at vi ikke sjekker hver enkelt påstand opp imot en objektiv virkelighet, for slik å finne ut av om påstanden er sann eller ei. Da måtte hver og én av oss egenhendig ha sjekket alt vi leser og hører før vi holdt det for sant, og slik fungerer det jo ikke.

Vi stoler i stedet på at det som står i diverse bøker og det som diverse eksperter og andre sier – vel å merke dersom folk vi har tillit til, går god for dem. Det er derfor vi uten videre hevder at jorda er rund, og at den dessuten går rundt sola, og ikke omvendt, og at Harald Hårfagre virkelig har levd, og at enhjørninger ikke finnes i virkeligheten, enda verken du eller jeg eller de aller fleste andre har vært i nærheten av å sjekke om dette faktisk stemmer.

Vi holder kort og godt de utsagn for sanne som passer – eller korresponderer – med alt det øvrige vi holder for sant.

Hver og én av oss har et mentalt nettverk av fakta og forestillinger som blir sanne i kraft av å passe inn i dette nettverket. Mens alt som ikke passer inn, enten fordi det motsier noe som er inkorporert i nettverket eller fordi det ikke finner noen tilknytningspunkter der, avfeies som usant.

Hver og én av oss har sitt individuelle nettverk av sannheter, som nok kan ligne mye på mange andres, men som like fullt er unikt, slik våre fingeravtrykk er unike.

Dette vårt nettverk er altså noe mer enn en slags leksikalsk faktasamling. Det er en mental enhet der forestillinger om oss selv og om verden for øvrig er det ordnende element. Slike forestillinger er, til forskjell fra fakta, av narrativ art. Det er det narrative som skaper mening og inngir oss en virkelighetsforståelse, og ikke fakta isolert sett. For at et faktum skal bli forståelig og gi mening, må det fortolkes i lys av et narrativ, ellers klarer vi ikke å forholde oss til det.

Fortellingens mobiliserende kraft

Donald Trump må ha forstått, sikkert mer intuitivt enn intellektuelt, hvor avgjørende viktig det narrative er. I stedet for å agere «seriøs» og argumentere saklig, solgte han velgerne en stor og hårete fortelling om å gjøre Amerika «great again» – der historien om et elitistisk Clinton-dynasti som kjørte landet i grøfta med hemningsløs frihandel og glemte sine tradisjonelle kjernevelgere, inngikk i denne større fortellingen.

Når mange etnisk hvite amerikanere har opplevd å bli stadig fattigere og mer marginalisert, i stedet for å bli rikere og beholde sin store innflytelse, slik de hadde forventet – samt at Den amerikanske drømmen, selve urmyten om God’s Own Country, ikke lenger gjelder for dem – var dette en fortelling man identifiserte seg med. Og siden det var fortellingen som gjaldt, ble mye av det Trump og hans meningsfeller hevdet om tingenes tilstand, tatt for god fisk, selv om dette senere ble avslørt som feiltakelser eller falske fakta. Slikt var uvesentlig i den store sammenhengen.

På tilsvarende vis har mange EU-borgere opplevd at velstanden ikke lenger øker fra generasjon til generasjon, slik Den store fortellingen om kontinentets liberale, demokratiske handelsunion fremholder.

I stedet har sør-europeiske foreldre som spinket og sparte for å gi barna høyere utdanning, opplevd at dette ikke innbrakte barna godt betalte jobber, men et liv i arbeidsledighet. Dét gjør noe drastisk med ens nettverk av sannheter. Og når fortellingen om EU som selve garantisten for økonomisk vekst og økt velstand og frihet for den enkelte synes å ha gått ut på dato, hvilken fortelling gjelder da?

En fortelling kan nemlig ikke bare forkastes uten å bli erstattet med en annen. Om det ikke er sant at naturen avskyr et vakuum, slik middelalderens lærde hevdet, så avskyr den menneskelige psyke et narrativt vakuum. Dermed er det fritt fram å fiske i rørt vann for dem som har alternative fortellinger å tilby, slik høyrepopulistiske ledere nå forsøker seg på.

Det gjelder å forsvare troen på – les: fortellingen om – de liberale og demokratiske verdiers overlegenhet.

Livssynshumanismen bygger også på en stor og vakker fortelling

Også livssynshumanismen er tuftet på en stor fortelling med røtter i opplysningstiden, som går ut på at utbredelsen av Fornuft og Opplysning og Vitenskap og Teknologi vil fordrive organisert religion og alskens ufornuft og overtro. Hvorpå et godt og harmonisk velferdssamfunn vil oppstå, basert på mangfold og menneskerettigheter.

Dette er en vakker og optimistisk fortelling som vi underbygger med alle de fakta som passer inn. Og som vi ikke må glemme midt i all faktasjekking rettet mot en Trump og en Carl I Hagen og alle andre som falbyr fortellinger med heller tvilsom substans.

Klarer vi ikke å forsvare troen på – les: fortellingen om – de liberale og demokratiske verdiers overlegenhet, også når disse utfordres av historiens luner, hjelper det ikke hvor mye vi enn sjekker fakta og sverger til kritisk tenkning og den rene fornuft. Dét er hva annus horribilis 2016 har lært oss.

Se bildet større

Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter. Han arbeider for tiden som livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund.

Siste nytt i Kommentar

Sokrates og den opplyste uvitenhet

SERIE: Sokrates var opptatt av etikk og er den første vi kjenner til som gir en utførlige demonstrasjon av kritisk tenkning.

Heil! Heil! Rock'n' roll

Bokessay om musikere som er overbeviste, ideologiske nasjonalsosialister – og som lager rock for å spre sine idealer.

Jehovas vitner strammer skruen

Jehovas vitner er mer aktive enn før. Det har sine grunner, og de er ikke spesielt hyggelige.

 
Du har en moralsk plikt til å bruke hodet

KOMMENTAR: Det er ikke nok å være en godhjertet person med velmente intensjoner. For å kunne ta gode moralske valg er det også nødvendig å være etterrettelig og sannhetssøkende.

Her er modellene departementet vurderer

KOMMENTAR: – Vil likebehandling av tros- og livssynssamfunn overleve dette? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!