Menneskerettighets-domstolen har abdisert

Når krusifikset tas ut av kirka og plasseres på veggen i klasserommet, er det ikke lenger et religiøst symbol, men representerer prinsippene og verdiene som formet etableringen av demokrati og vestlig sivilisasjon. Ifølge dommen i EMD. FOTO: Istockhphoto

Helomvending i EMD bekymrer

Menneskerettighets-domstolen har abdisert

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har omgjort sin dom mot påbudet om krusifiks i italienske klasserommet. Dette gir grunn til bekymring, mener fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.03.2011 kl 11:50

I 2009 slo Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) fast at påbudet om å ha et krusifiks i alle klasserom i Italia er konvensjonsstridig. Fredag 18. mars ble dommen overprøvd i storkammeret og utfallet ble det motsatte: Der første prøving i EMD konkluderte med at krusifikser i offentlig skole med nødvendighet vil bli oppfattet som en integrert del av skolemiljøet og derfor oppfattes som «powerful external symbols», lander neste vurdering på at krusifikset er et passivt symbol som neppe er egnet til å påvirke. Om man skal ha krusifikser i klasserom, faller innenfor statens skjønnsmargin og anses derfor ikke å krenke Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Med denne helomvendingen ser det ut som domstolen både velger å abdisere fra sitt oppdrag og tar statens parti framfor individet. Det er bekymringsfullt.

Domstolens oppgave er nettopp å ivareta en konvensjon som skal sikre individet mot statens maktovergrep. Spørsmålet er om EMD har legitimitet og vilje til å ivareta dette framover. Snuoperasjonen skjedde etter et massivt trykk og heftig lobbyvirksomhet fra flere hold. Og EMD vendte ryggen til klare menneskerettslige vurderinger som tok enkeltindividet i forsvar.

Hjemlet i rundskriv fra Mussolini

Det er også grunn til bekymring at domstolen i så liten grad kritiserer det italienske rettsapparatets vurderinger i saken. For kort å oppsummere: I italienske klasserom skal det være montert et krusifiks. Dette er hjemlet i et rundskriv fra Mussolinitiden.

Argumentasjonen i statens forsvar og interne dommer er den problematiske koblingen mellom religion og nasjon – her i en verre versjon enn man vanligvis møter: Rett nok er krusifikset et katolsk – i beste fall økumenisk kristent symbol. Men i klasserommet skal det forstås som noe annet: Her skal det ses som et historisk symbol som rommer en «identitetsrelatert verdi for det italienske folk». Det er snakk om verdier som toleranse, bekreftelse av ens rettigheter, moralsk autonomi i forhold til autoriteter, menneskelig solidaritet og en konsekvent ikke-diskriminerende holdning – selve grunnlaget for den italienske konstitusjon. Her symboliserer krusifikset intet mindre enn prinsippene og verdiene som formet etableringen av demokrati og vestlig sivilisasjon. Og slik forstått skal «krusifikset i klasserommet oppfylle – i et sekulært perspektiv – en høyst utdanningsmessig funksjon».

Her symboliserer krusifikset intet mindre enn prinsippene og verdiene som formet etableringen av demokrati og vestlig sivilisasjon.

Stadig forvirret? Det kan skyldes min oversettelse, men neppe bare –

Ideen er at tar du krusifikset ut av et kirkerom og plasserer det i et klasserom, så endres betydningen fullstendig. Det er en tvilsom påstand, men langt fra det eneste problematiske.

Her skjer en grov annektering av felles verdier med ulik opprinnelse. Verdiene kristnes og gjøres nasjonale. Med andre ord: de gjøres eksklusive og ekskluderende.

Domstolen abdiserer

Italia forsvarer seg med at EMDs oppgave bør være å anerkjenne og beskytte nasjonale tradisjoner og strømningene i folket og overlate til den enkelte stat å balansere ulike hensyn. Forstemmende når det nettopp er beskyttelse av de individer og minoriteter en majoritet lett overser, som var intensjonen med menneskerettighetene. Selv ikke dette kommenterer dommen. Det kaller jeg å abdisere: «68. The Court takes the view that the decision whether or not to perpetuate a tradition falls in principle within the margin of appreciation of the respondent State.»

EMD finner rett nok at det er udiskutabelt at krusifikset er et religiøst symbol. Men man velger å se det som et passivt symbol som ikke kan sammenlignes med aktiv påvirkning av elever – som gjennom undervisning eller deltakelse i religiøse aktiviteter. Domstolen avviser sånn sett den italienske stats begrunnelse for å ha krusifikset der, men overlater likevel til Italia å bestemme selv.

Større grunn til bekymring

Og saksøkeren har fortsatt sin rett til religionsfrihet i behold, hevder retten: hun har sin frihet til å opplyse og rådgi sine barn i tråd med egen overbevisning. Det var det vi kalte å måtte være motkultur i sine egne barns liv i KRL-saken. Og som vi fikk EMDs medhold i var en uholdbar situasjon.

Sett i lys av andre dommer EMD har avsagt de senere år, er det enda større grunn til bekymring. Det er etter hvert tydelig at lojaliteten overfor kristne, europeiske land går på bekostning av annerledes tenkende og religiøst utøvende.

Når en enkelt lærer i et «kristent» samfunn nektes å bære hijab av EMD fordi hodeplagget hennes anses å ha for stor påvirkningskraft på elevene – mens den italienske stat kan utstyre hvert eneste klasserom med et kors; er religionsfriheten i beste fall gradert. Som om ikke en hijab på en enkelt person er et vel så «passivt symbol» som et kors på samtlige klasseromsvegger.

Jeg er enig med de to dissenterende dommerne og mener det er deres vurderinger som vil stå seg best i ettertid. De problematiserer en vid skjønnsmargin og viser til at det er det statene som kommer best ut av, mens det blir vanskeligere å avdekke krenkelser av individer. De poengterer også at lovgrunnlaget om krusifikser i klasserommene er for svakt og uten legitimitet. Og at der lignende forordninger har vært prøvet i ulike lands høyesteretter, er de konsekvent dømt for å være i strid med kravet om statlig nøytralitet/upartiskhet i forhold til religion.

Krusifikset trekker nøytralitet i tvil

Statens ansvar for å fremme toleranse og respekt kan ikke ivaretas ved bare å ivareta majoritetens religion gjennom synlighet i klasserommet. Dissensen viser til at ikke bare læreplan og undervisningsmetoder – men også rammen rundt undervisningen er viktig. Majoritetens krusifiks på klasseromsveggen viser at staten ikke er upartisk i forhold til religion, og trekker dermed i tvil hvorvidt undervisningen skjer på en pluralistisk, objektiv og kritisk måte.

Trøsten har til nå vært at der EMD blir for statslojal og dommerne har vanskelig for å forholde seg kritisk til egen kristen, europeisk bakgrunn, så har vi FN. Men FN er også under press, ikke minst fra islamske land som har sett seg lei på vestlig dominans.

På en underlig måte finner disse to tankesettene hverandre i et forsvar av tradisjonen, religionen – monokulturalismen.

Mens menneskerettighetene altså skal forsvare individet som kom i klemme nettopp mellom egen samvittighet og tradisjon, majoritetsreligion og majoritetsblindhet.

Det lover ikke godt –

Se bildet større

Bente Sandvig er fagsjef i Human-Etisk Forbund

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!