Med eller uten ansvar?

Det er så mange vanskelige spørsmål i denne saken at det ikke er åpenbart hvordan dommen vil lyde. Tyder årevis med planlegging på psykisk sykdom eller overlagt drap?, skriver Audhild Skoglund. FOTO: Istockphoto

Med eller uten ansvar?

Når dommerne skal vurdere hvilken straff Anders Behring Breivik skal få, må de ta stilling til hvordan de skal forstå ham som menneske. Er han et sykt menneske uten skyldevne som bør pleies og behandles eller en beregnende terrorist som bør stå til rette for handlingene sine? (22.6.2012)

Tekst:

Publisert:

Ti uker med Norges første terrorrettssak er nå avsluttet. Foruten de grufulle beskrivelsene av drap og skrekk på Utøya, er det først og fremst de mange ulike fortolkningene av gjerningsmannen som står klart igjen. For hvem er egentlig Anders Behring Breivik? Det er forståelsesrammene av akkurat denne terroristen som skal veies og vektes frem til dommen avsies senere i sommer.

Den medisinske modellen

Den versjonen av Breivik som tegnes av aktor bygger på den rettspsykiatriske vurderingen av Anders Behring Breivik gjort av Synne Sørheim og Torgeir Husby. Denne er en rent medisinsk modell. Sørheim og Husby tror ikke Breivik var styrt av ideologiske motiver da han 22. juli i fjor først publiserte sitt monstrøse kompendium på over 1500 sider, deretter gjennomførte en bombeaksjon mot Regjeringskvartalet, og til sist skjøt over 100 ungdommer på Utøya. Det er voldsfantasiene som er Breiviks drivkraft, mener de to.

De ser kun patologi. En ung mann som gradvis har mistet funksjonsevnen, som flyttet hjem til mor og ble drevet inn i en passiv dataspilling fremfor fast arbeid. Her på gutterommet har han utviklet seg til en stakkar, med innbilte ridderfantasier og stadig økende vrangforestillinger om at landet befinner seg i en borgerkrig. Han har begynt å dikte sammen uforståelige nyord som tegn på disse vrangforestillingene, eller i hvert fall brukt disse rare ordene på en ny og uforståelig måte. Han klarte ikke å stelle seg selv, men måtte ha mor til å lage mat og vaske klær.

Den medisinske modellen skjeler ikke til alternative forklaringsmodeller. Husby og Sørheim har ikke gjort noe forsøk på å vurdere om Breiviks vrangforestillinger deles av andre, eller hvilken betydning det eventuelt skulle ha for vurderingen av ham. De ser en utvikling av schizofreni, og en sterkt hjelpetrengende mann.

Aktoratet støttet seg i sin prosedyre på denne versjonen, men man kunne nok mistenke at det var ganske motvillig. Punkt for punkt kom de selv med innvendinger til Sørheim og Husbys arbeid. De viste imidlertid til tvilen om Breiviks tilregnelighet som grunnlag for å falle ned på utilregnelighet. Husby og Sørheims kompetanse og kliniske skjønn fremstod som den viktigste årsaken til at erklæringen må tas på alvor.

Ondskapen

Et paradoks i aktoratets sluttprosedyre var da påtalemaktens Inga Bejer Engh ganske tidlig i innlegget pekte på Breiviks ondskap.

– Det overgår det vi trodde var mulig av utspekulert ondskap, slo Engh fast da hun skulle forklare Breiviks handlinger på Utøya. Folkelig sett er det nok en uttalelse de fleste vil støtte. Men den passer slett ikke med den medisinske modellens forståelse av et sykt menneske. Et sykt menneske er jo nettopp ikke ansvarlig for sine handlinger, derav utilregnelighetsbegrepet. En utilregnelig person kan følgelig ikke handle ondt, da det er sykdommen som styrer ham, ikke et bevisst overlegg.

Ondskapsmodellen har imidlertid også blitt presentert av andre under rettssaken. Filosof Einar Øverenget, som var et av vitnene som var innkalt for å belyse politikk og ideologi, poengterte nemlig at mennesket skiller seg fra dyrene nettopp ved at vi kan overprøve handlingsimpulsene våre.

– Det å hevde at et menneske er utilregnelig, er en dramatisk påstand, slo Øverenget fast i sitt vitnemål. – Når en person har utført handlinger, men er utilregnelig, skyldes ikke handlingene valg den personen har tatt.

Menneskets autonomi

I sitt innlegg påpekte Øverenget at menneskets autonomi er til stede der mennesket foretar et valg etter eget ønske og ikke er styrt av andre. Det autonome mennesket forstår at det er han som utfører gjerningen og at han kan avslutte den dersom han måtte ønske det. Ifølge Øverenget er det farlig å sykeliggjøre politisk ekstremisme og onde handlinger, fordi man da ikke får ansvarliggjort mennesket.

Vi har også hørt vitner forklare at Breivik ikke skiller seg så mye fra andre terrorister i ønsket om å drepe for å oppnå et mål. Psykiaterne Tørrisen og Aspaas konkluderte i sitt vitnemål med en personlighetsforstyrrelse – eventuelt flere – og mente at Breivik mer kan kalles en kalkulerende terrorist enn en syk person. En personlighetsforstyrrelse av den typen de to falt ned på – narsissisme – kan både forklare den fanatiske tilbakevendelsen til Breiviks favorittemaer, og at en person kan drepe uten empati og anger. I denne modellen er Brevik fortsatt et menneske som handler rasjonelt ut fra sin ideologiske logikk. Mot det første psykiatriparets funn av omfattende funksjonssvikt, fant Tørrisen og Aspaas en gryende terrorist som planla og handlet mens han kvittet seg med dagliglivets krav ved å få mor til å ta seg av dem. Imens handlet han bombeingredienser og skrev manifest, og kunne helt og fullt vie livet til terrorplanlegging. Det krever en god fungering, mente de to.

Dette er hva terrorister gjør

Da forsvarsadvokat Geir Lippestad startet sin prosedyre, var målet å manøvrere klienten ut av utilregneligheten. Han hadde allerede fått mange poeng fra aktoratet, som – som nevnt – ikke lot til å tro særlig sterkt på utilregnelighet eller Sørheim og Husbys analyser. Ifølge Lippestad står retten fritt til å velge hvilken av de to psykiatrirapportene de skal tro på. Men, mente Lippestad, det er en grunnleggende menneskerett å få ta ansvar for sine handlinger, og ikke å bli behandlet som syk når man er frisk. Her argumenterte Lippestad ut fra synet om et autonomt menneske som skal tas på alvor – om enn i all sin uhyrlighet. Især gikk han i rette med Husby og Sørheims påstand om at Breivik lider av en psykotisk forestilling om at han har rett til å bestemme over andres liv og død.

– Ingen, selvfølgelig, har rett til å drepe, slo Lippestad fast. Men fortsatte: – Hovedpoenget er: Visste han at det var galt å drepe? Han skjønte at det var galt i vår kultur å drepe, hvorfor skulle han ellers ringe politiet? Han valgte å drepe, og det er det terrorister gjør. De gir seg den retten. Målet helliger middelet. Det er slik en klassisk terrorist tenker.

Rettens vanskelige valg

Var Breivik styrt av en vrangforestilling om at det fantes en hemmelig organisasjon som beordret ham å drepe, slik aktoratet hevder? Eller var Breivik en general for en enmannscelle, altså en som selv bestemte seg for å begå en terrorhandling, slik forsvaret hevder? Dypest sett, har vi å gjøre med en terrorist eller en psykotiker? Og hvor stor skal tvilen være? Har man i det hele tatt noen tvil?

Det er så mange vanskelige spørsmål i denne saken at det ikke er åpenbart hvordan dommen vil lyde. Tyder årevis med planlegging på psykisk sykdom eller overlagt drap? Det kan synes som irrelevante spørsmål i den store sammenhengen, hvor det er vanskelig å se for seg at Anders Behring Breivik noensinne vil komme ut på gata igjen. For ett er de to parene med psykiaterne enige om: Anders Behring Breivik er en livsfarlig mann med stor gjentakelsesfare.

For oss som samfunn er det allikevel et vesentlig spørsmål. I verste fall kan vi ende opp med at den eneste som begikk drap denne forferdelige dagen i vår historie, ikke får tilskrevet noe ansvar. Da vil nok jakten på andre «ansvarlige» kunne bli desto mer intens. For vi skal gjennom runder med hva politiet gjorde, hvordan rettspsykiatrien fungerer og hva staten skulle ha bevilget penger til etter hvert. Hvor fornuftig er det egentlig for et samfunn om man legger ansvaret på systemene, eller på personer som prøvde å gjøre jobben sin for å begrense skadene Breivik påførte så mange, mens gjerningsmannen selv regnes som uten ansvar? Åpenbart syke mennesker skal selvfølgelig ikke straffes. Her står vi imidlertid overfor en sak hvor ingen av partene er overbevist om at det foreligger sykdom, og hvor begge partene har plukket i stykker argumentene for det. Da bør også Breivik kunne dømmes til straff.

Se bildet større

Audhild Skoglund er forfatter, skribent og folklorist, og kommer til høsten med boka Sinte hvite menn. De ensomme ulvenes terror på Humanist forlag. Hun har tidligere utgitt bøkene Jakten på en indre gud (1999) og Sekter (2011).

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!