Må humanister være skeptikere?

 

Må humanister være skeptikere?

«Man kan godt være skeptiker uten å være humanist, men man kan ikke være humanist uten å være skeptiker», sa amerikansk humanist- og skeptikerbevegelses Grand Old Man, nylig avdøde Paul Kurtz. Arnfinn Pettersen reflekterer over forholdet mellom humanisme og skeptisisme. (14.12.2012)

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
21.11.2014 kl 12:34

I 2011 sparket Human-Etisk Forbund (HEF) i gang kampanjen Ingen liker å bli lurt, hvor kritikk av alternativbevegelsens mest uheldige sider står i høysetet. Med det tok forbundet et langt skritt inn i det som vanligvis har vært skeptikerbevegelsens domene.

Internasjonalt er forholdet mellom humanister og skeptikere tett. Også her hjemme har skeptikeren lenge vært tett bundet til sin langt større humanistiske storebror. Men hvordan er egentlig forholdet mellom skeptisisme og humanisme?

Å være skeptiker er å være rasjonalist

For en ti års tid siden intervjuet jeg amerikansk humanist- og skeptikerbevegelses Grand Old Man, nylig avdøde Paul Kurtz. Han oppsummerte forholdet mellom humanisme og skeptisisme slik: «Man kan godt være skeptiker uten å være humanist, men man kan ikke være humanist uten å være skeptiker.»

Har Kurtz rett? Det er to ledd her. Det ene er lett å være enig i, det andre … muligens ikke.

En skeptiker er – i henhold til Kurtz påstand – ikke nødvendigvis humanist. Det er opplagt riktig. Skeptisisme er en stillingstagen til en metode, til en måte å forstå verden på. Å være skeptiker er å være rasjonalist – å mene at logikkens og vitenskapens metoder er de beste for å skape noe så nær sikker viten om verden som mulig. Det finnes nok av troende mennesker som deler en slik tilnærming, selv om vi ikke er enige om alle konklusjonene. Og det finnes også nok av ateister som deler denne innstillingen, men som ikke er humanister.

Man kan selvsagt lage seg en privat definisjon av skeptisisme, der kun ateister kan være skeptikere. Da utelukker man en rekke sentrale skeptikere, både internasjonalt og her hjemme. For faktum er nå en gang at mange skeptikere også er troende mennesker. Slike private definisjoner kan være både tilfredsstillende og moro, men særlig produktive er de ikke."

Hva man legger i begrepene

Så jeg tror vi kan si oss enige med Kurtz. Alle skeptikere er ikke humanister. Hva så med det andre leddet? Kan man virkelig ikke være humanist uten å være skeptiker?

I amerikansk sammenheng gir Kurtz’ påstand numerisk mening: Det er helt enkelt flere organiserte skeptikere enn det er humanister i USA. Her hjemme er saken en ganske annen. Human-Etisk Forbund har 80 000 medlemmer, Skepsis har en åttiendedel. Så hvordan man enn skal forstå Kurtz’ utlegning, kan det ikke være som at alle organiserte humanister også er organiserte skeptikere.

Hvorvidt påstanden stemmer eller ikke, er et spørsmål om hva man legger i begrepene «skeptiker» og «humanist».

En påstand om hva «alle humanister» mener om dette eller hint, er i realiteten et spørsmål om hvordan man definerer humanismen som livssyn.

En påstand om hva «alle humanister» mener om dette eller hint, er i realiteten et spørsmål om hvordan man definerer humanismen som livssyn. Hvis man hevder at alle humanister er rasjonalister – og jeg er tilbøyelig til å gjøre det – er det man egentlig sier at rasjonalismen er en grunnleggende bestanddel i det å være humanist. Er man ikke rasjonalist, vel så er man ikke humanist heller, uavhengig av hva man måtte være medlem av.

Er man ikke rasjonalist, vel så er man ikke humanist heller, uavhengig av hva man måtte være medlem av.

Forskjellen på praktisk virkelighet og teorien

Norsk humanistmanifest 2006, det nærmeste HEF kommer en trosbekjennelse, formulerer det slik: «Humanismen fremholder verdien av undring og anser at pålitelig, etterprøvbar kunnskap blir til gjennom en pågående prosess av observasjon, evaluering og revisjon. Vitenskapelige teorier og resultater er ikke eviggyldige sannheter og må underlegges kritisk granskning og etterprøving.»

Man må ikke være enig i dette for å være medlem av HEF, men det er en grunnleggende del av humanismen slik HEF forstår den. Og det er, om enn i runde ordelag, en klar stillingstagen for en rasjonalistisk virkelighetsforståelse. Hvis vi forstår skeptisisme som synonymt med rasjonalisme, gir det derfor mening å si at man ikke kan være humanist uten å være skeptiker.

Hvorfor er da HEF så mye større enn Skepsis? Svaret på det ligger i den praktiske virkeligheten, heller enn blant teoretiske utlegninger. Hvis «å være skeptiker» betydde det samme som «å være rasjonalist», vel da trengte vil forsåvidt ikke begge ordene. Å være skeptiker er imidlertid noe mer enn å være tilhenger av visse metodiske tilnærminger. Det er å anvende disse metodene på noen bestemte fenomener.

Skeptikere bruker sin tid på å vise at alternativ medisin ikke virker, at konspirasjonsteorier er noe vrøvl, at aliens ikke besøker Jorden jevnlig, eller har invadert den i form av ekstraterestriale reptiler i menneskeham, at spøkelseshistorier ikke handler om faktiske spøkelser. Og så videre. Og så videre.

Skeptisk engasjement må være del av HEF

Noe av dette er viktige ting. Alternativmedisinere lurer mennesker for store beløp hvert år og konspirasjonsteorier kan være skikkelig farlige, for å ta to eksempler. Men det dreier seg hele tiden om å vise at ting ikke stemmer. Det er anvendt rasjonalisme, men rasjonalisme anvendt i en bestemt hensikt. Med fare for å bruke ord som gir negative assosiasjoner: Det er rasjonalisme anvendt negativt, for å vise at noe ikke stemmer.

Vi har altfor ferske minner her i landet om hvor farlig konspirasjonstenkning kan være.

Vi kan godt diskutere grensene for HEFs engasjement i slike spørsmål, men at engasjementet bør være der mener jeg er soleklart. Vi har altfor ferske minner her i landet om hvor farlig konspirasjonstenkning kan være. Vi vet også en hel del om hvordan syke mennesker blir lurt av grådige sjarlataner.

Vi har en etisk forpliktelse til å fokusere på slike ting. Men vi hverken kan eller bør kreve at alle humanister skal være aktivt engasjert i slike spørsmål. Slik ikke alle humanister vil være særlig engasjert i menneskerettighetsproblematikk.

Omtaler meg som rasjonalist

Selv har jeg sluttet å kalle meg skeptiker. Ikke fordi jeg har endret mening, men fordi jeg har endret fokus. Jeg har brukt mange år av livet mitt på disse temaene, og jeg setter stor pris på at andre engasjerer seg i dem, men selv har jeg stort sett lagt skeptikerhatten på hylla.

I dag foretrekker jeg å omtale meg selv som rasjonalist, heller enn som skeptiker. Det betyr ikke at jeg er uenig med skeptikerne, bare at jeg ikke er så opptatt av skeptisismens kjerneområder.

Så tar da Kurtz feil? Ja og nei, alt ettersom om man mener at skeptisisme er et synonym til rasjonalisme eller at det er et bestemt interessefelt. Alle humanister oppfatter i det minste ikke seg selv som skeptikere. Men i den grad de står for humanismen slik HEF formulerer den, deler de også skeptisismens grunninnstilling til verden.

Se bildet større

Arnfinn Pettersen er seniorrådgiver i Human-Etisk Forbunds Ideologi- og livssynsavdeling. I 2012 var han også redaktør for tidsskriftet Humanist.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!