Liten moské med stor suksess

En såpestjernekjekk imam og den muslimske verden kokt ned til miljøet rundt en bitteliten moske. Det er ingrediensene i en kanadisk tv-serie som har vist at islam og humor kan være en vellykket og populær kombinasjon - også blant muslimer.

Liten moské med stor suksess

Tekst: Didrik Søderlind Publisert: 23.3.2007 Spennet er stort mellom den nigerianske innvandreren Fatima, som er opptatt av tradisjonelle kjønnsroll...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
23.03.2007 kl 12:00

Tekst: Didrik Søderlind
Publisert: 23.3.2007

Spennet er stort mellom den nigerianske innvandreren Fatima, som er opptatt av tradisjonelle kjønnsroller og folkemedisin, og den kanadiskfødte legen Rayyan, som bærer skaut mens hun kjemper for kvinners rettigheter.

En annen kilde til humor er generasjonskonflikter. Den konservative Babers datter nekter plent å bruke hijab og kler seg vestlig, noe som får Baber til å utbryte:
- Jeg kan se navlen din! Du ser ut som en protestant!
- Mener du ikke prostituert?
- Nei, jeg mener protestant!

I en annen familie går generasjonskonflikten motsatt vei. Konvertitten Sarah klager over at hennes hijabbærende datters "dates" er mer som jobbintervjuer enn som stevnemøter.

Som tilskuer (i vår digitale tidsalder er det jo ikke bare kanadiske TV-tittere som følger med) lærer man faktisk en god del om islam. Gjennom imamens diskusjoner med den anglikanske presten de leier lokaler hos, lærer man også litt om religionsdialog. Men selv om man lærer ett og annet, blir serien aldri moraliserende eller pedagogisk. Med andre ord: Den er fortsatt morsom. Veldig morsom.

Ikke rart den er blitt godt mottatt både av de mange ikke-muslimske tilskuerne og blant moderate og oppegående muslimer.

Men ikke alle er fornøyde, og kritikken har vært både forutsigbar og overraskende.

En innvending har vært at serien i stor grad fremstiller ikke-muslimer som kunnskapsløse idioter. Noe som er helt sant. Men seriens muslimer får gjennomgå på nøyaktig samme måte. Muslimer fremstilles som grådige, smålige, lidderlige og misunnelige. Omtrent som resten av menneskeheten, med andre ord. Dette er et massivt fremskritt fra slitsomme holdningskampanjer om hvor flotte alle mennesker med andre kulturer er. La oss heller kjenne igjen våre medmennesker på deres svakheter.

En annen innvending er at serien i liten grad tar opp islamismen, den radikale muslimske fundamentalismen. Dette stemmer til en viss grad for de første episodene i serien. Men i den femte episoden får vi møte en kanadisk konvertitt, en venneløs einstøing som ivrer for et mildest talt talibant islam.

Denne John Walker Lindh-typen får kjapt beskjed (av Mercys mest konservative muslim) om å finne seg forbilder litt nærmere den kanadiske virkeligheten. Og det muslimske miljøet i byen blir så lei av ham at de desperat forsøker å skremme ham bort fra islam ved å arrangere en fest med svinekjøtt, sigarer, musikk, alkohol og upassende klesdrakt (som silke på menn).

- Silkeskjerf - på en mann?!, spør konvertitten.
- Å, du skulle sett tangaen min..., er svaret.

Konvertitten ender senere opp i den anglikanske menigheten, hvis forstander kommenterer: - Åndelig shopping. Jeg har sett det før. Jeg legger skylda på the Beatles.

Den mest kreative, og dermed morsomste, innvendingen mot serien kommer nok fra kommentatoren Margaret Wente i avisen Globe and Mail. Hun angriper imamen i serien, som er glattbarbert, bruker jeans og ifølge henne ser ut som en såpestjerne.

- Hvis det finnes en eneste imam på jorden som ligner på ham, så skal jeg konvertere til islam, ta på meg slør og kaste meg på det første flyet til Mekka, skrev hun i sin omtale av serien.

Hører du, imam Senaid Kobilica? Tar du kontakt med Wente selv, eller skal vi gjøre det for deg?

Les mer om "Little Mosque on the Prairie" på tv-seriens nettsider

Se bildet større

Didrik Søderlind er journalist og forfatter. Følg hans dykk ned i forskjellige tema på Fritanke.no med jevne mellomrom framover.

Se bildet større

Muslimsk miniunivers på den kanadiske landsbygda.

Se bildet større

Usannsynlig kjekk imam?

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!