Lærdom fra en verdenskongress

Hva kan norske humanister lære i møte med den internasjonale humanistbevegelsen? Det er et spørsmål man stiller seg når man drar på humanistkongress.

Lærdom fra en verdenskongress

Tekst: Didrik Søderlind Publisert: 27.6.2008 Jeg har nylig vært på verdenskongress i regi av International Humanist and Ethical Union (IHEU) i den am...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
27.06.2008 kl 11:21

Tekst: Didrik Søderlind
Publisert: 27.6.2008

Jeg har nylig vært på verdenskongress i regi av International Humanist and Ethical Union (IHEU) i den amerikanske hovedstaden. Men siden referater fra konferanser gjerne blir omtrent like morsom lesning som, vel, referater fra konferanser, vil jeg heller forsøke å redegjøre for hva jeg mener norske humanister (som meg selv) kan lære av utenlandske humanister.

Det er faktisk ikke så rent lite.

1. Norske humanister er veldig heldige

Som HEF-representant på internasjonale humanistkonferanser er man i en litt paradoksal situasjon. På den ene siden kommer man fra et knøttlite land i randsonen av Europa. Samtidig er man tilknyttet en humanistorganisasjon som er veldig heldig stilt. Ikke bare har vi mange medlemmer og store ressurser. Vi opererer også i et samfunn der våre standpunkter har bred gehør.

Det første man kan lære er altså at norske humanister er Onkel Skrue og Fetter Anton - i samme person.

2. Humanismens utfordringer er internasjonale.

Det er ikke noe galt i å ha Onkel Skrues penger eller Fetter Antons flaks. Men Onkel Skrue og Fetter Anton ser sjelden særlig lenger enn sitt eget nebb.

Norske humanisters kampsaker, som KRL-faget, formålsparagrafer og statskirke, er viktige. Men når man får innsikt i hva humanister andre steder i verden sliter med, blekner betydningen av bisetninger i Grunnloven og en og annen skolegudstjeneste.

I land som India kjemper humanister mot religiøse tradisjoner så forferdelige at ord blir fattigere enn de stakkarsligste blant de kasteløse.

I en slik sammenheng kan humanismens tanker om rasjonalitet og enkeltmenneskets unike verdi utgjøre, bokstavelig talt, forskjellen på liv og død.

Det er selvfølgelig ikke noen motsetning mellom å kjempe mot statskirkeordningen her hjemme og sharia-lover i utlandet. Faktisk er det samme kamp, og det internasjonale perspektivet gir oss en høyere himmel over det vi holder på med.

3. Religionskritikken er en viktig del av humanismen.

Jeg tror aldri jeg har forstått Richard Dawkins og Christopher Hitchens' religionskritikk så godt som etter å ha møtt utenlandske humanister og hørt deres historier om religionsvesenet i deres hjemland.

Religionskritikken har alltid vært en viktig sak for humanister. Det bør den fortsatt være, selv om skytset som brukes må kalibreres etter målet som skal rammes.

Med opplyste og fornuftige religiøse mennesker (den norske normen) kan vi ha vennskapelige vannpistolkamper, og så samles om våre felles verdier etterpå.

Men når vi møter undertrykkende, farlig religiøs praksis bør vi fremdeles rulle ut de store kanonene. Det er grenser for hva slags svineri folk skal få slippe unna med så lenge det kan kalles religion.

4. Humanismen er både ett, og samtidig mange, livssyn.

Et vanlig religionshistorisk poeng er at religioner endrer uttrykk når de slår rot i en ny kultur. Islam er islam, men islam i Nigeria og Pakistan har veldig forskjellig uttrykk. Slik er det med humanismen også.

Som norsk humanist kan jeg ha problemer med å forstå hvordan amerikanske eller indiske humanister tenker, og det er jeg glad for. Det er nemlig et tegn på at humanismen er relevant for mennesker som lever innenfor vidt forskjellige kulturelle rammer. Mest av alt er det kanskje et bevis på at anklagene om at vårt verdisett er et vestlig påfunn som vi forsøker å dytte ned over hodet på resten av verden, ikke stemmer.

(I parentes bemerket er det ytterst få av dem som kritiserer humanismen for å være en vestlig greie som bør holde seg der, som mener islam skal holde seg hjemme i Arabia).

5. Humanister bør være en mangfoldig gjeng

For å prøve meg på et referat fra en av konferansenes parallellsesjon (som jeg ikke var på): den amerikanske humanisten Matt Cherry skal spøkefullt ha foreslått at siden humanister ikke har ytre kjennetegn som kjortler eller turbaner, bør mannlige humanisters kjennetegn være barberte hoder.

Siden jeg har samme sveis (om da barbus er en sveis) som Cherry burde jeg kanskje sett være med ham.

Men jeg mener i stedet at Cherry tar feil, for det er lett å tro at de mennene man treffer på internasjonale humanistkonferanser har en uniformsattributt: høreapparatet.

Slike humanistkonferanser har nemlig vært preget av en overvekt av litt aldrende, professorale menn med lett støvete tweedjakker. Selv om man til bevegelsens forsvar kan si at dette muligens sier mer om hva slags mennesker som drar på konferanser, enn om humanister generelt.

Konferansen i Washington D.C. var slik sett et byks framover. I tillegg til en god kjønnsfordeling, utgjorde mennene en mangfoldig gjeng, både i alder og stil. Her var hestehaler og velfriserte sideskiller, kamuflasjeshorts og dressbukser, og alt mellom. Slik skal det være. Vi er ikke en sekt.

(Egentlig burde dette punktet handle om at skotske humanister tilbyr mannlige vigslere i kilt (!), og at det er noe HEF snarest må begynne med.)

6. Humanismen må være tverrpolitisk, men demokratisk

Ikke bare er det bra at humanister ser ut på mange forskjellige måter, det er også bra at de tenker på forskjellige måter.

Jeg er overbevist om at en av de sikreste måtene å hindre humanistbevegelsen i å vokse, er å knytte livssynet opp mot en bestemt politisk retning. Eller, enda verre, en politisk subkultur som ikke finner gjenklang hos bredere samfunnslag.

Siden George W. Bush så tydelig har alliert seg med religiøse grupper, kan jeg godt kan leve med den strømmen med vitser om landets president som kjennetegnet de mange festtalene på konferansen. Det er selvfølgelig OK at den enkelte humanist toner politisk flagg, så lenge det ikke settes likhetstegn mellom politikk og livssyn. For humanismen kan forenes med de aller fleste politiske syn.

En grense finnes likevel, og den går ved dem som vil underminere det demokratiet vi som humanister er forpliktet til å støtte opp om.

Derfor er det et problem at medlemmer av Revolutionary Communist Party, USA fikk ha et bokbord på konferansen. RCPs merkelige blanding av maoistparti og personkultus står for idealer som er stikk i strid med humanistbevegelsens forpliktelse overfor demokratiet.

Heldigvis hadde man den profilerte republikaneren (tidligere venstreradikale) Christopher Hitchens som gjestetaler, noe som var med på å sikre en viss balanse.

Dessuten ble det delt ut gratis (og veldig behagelige!) collegegensere fra kampanjen Atheists in Foxholes, en organisasjon for gudløse soldater. Det snappy navnet henspiller på det engelske munnhellet om at "det finnes ikke ateister i skyttergravene", noe som selvfølgelig er vrøvl. Og morsomt nok betrodde utdeleren meg at han helst så at militærvesenet ble avskaffet!

Slik bygger man en bevegelse med rom for å vokse i alle retninger. Og det er noe som burde gi håp for oss humanister.

Didrik Søderlind er livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund og mangeårig skribent for Fri tanke og tidsskriftet Humanist.

Se bildet større

Den amerikanske humanisten Matt Cherry iført humanist-kjennetegnet: glattbarbert hode.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!