La kirken være kirke, og la skolen være skole

- Skolen er for alle, men ikke alle er lutheranere. Derfor må vi ta avstand fra ideen om at den lutherske statskirkekristendommen er noe allment, skriver Hans Christian Nes.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
12.11.2009 kl 11:52

Om kort tid fylles den norske statskirkens julegudstjenester med skoleelever. De siste årene har enkelte skoleledere begynt å problematisere at skolen tar barna til kirken for å tjene gud. Kan foreldre forvente at skolen skal ta barna med på religionsutøvelse? Kan kommunene forvente at lærerne deltar i gudstjeneste som del av sin yrkesutøvelse, samtidig som det debatteres forbud mot bruk av religiøse symboler for offentlige tjenestemenn?

I fjor ble det gjennomført juleavslutning i Sand kirke i Nord-Odal. Visstnok uten religiøse innslag og forkynnende innhold, men med elever som bidro med sanger, musikk og tekstlesning. Den lokale soknepresten, Arne Løfsgård, beskrev det hele som en "skinngudstjeneste", og gjorde det klart at menigheten ikke vil gå på akkord med gudstjenestens innhold en gang til.

Ifølge medieomtalen av denne saken var det høy temperatur i den lokale debatten, og pådriverne for det verdslige julearrangementet i kirken var blant annet kommunens oppvekstleder. I ettertid har det lokale arbeiderpartilaget gjort det klart at de støtter sognepresten i at han har rett til å bestemme gudstjenestens innhold. "Vi kan ikke bestemme innholdet i gudstjenesten, og jeg ser på kirkebesøket før jul som en kulturtradisjon», uttalte leder Trond Nesset i Nord-Odal Ap.

Forståelsen av gudstjenester som en kulturtradisjon deles av Utdanningsdirektoratet. De skriver i et rundskriv at skolegudstjenester kan gjennomføres som en del av den generelle kultur - og tradisjonsformidling. Religionsutøvelse er redusert til en kulturell aktivitet i det sekulære samfunn. Derfor arrangerer både høyskoler, videregående skoler og grunnskolen julegudstjenester. På Høyskolen i Oslo, som profilerer seg som en flerkulturell høyskole, er sågar lærerstudenter som tar musikkfaget pålagt å synge ved julegudstjenesten som høyskolen deltar i.

Kirken er under press om å tilpasse sin religionsutøvelse slik at den blir spiselig for folk flest. Vekk med alt som smaker av tydelig forkynnelse synes å være kravet. Er kirkens ledelse bekvem med denne utviklingen? Hvis ikke bør kirken være tydelig på hva en gudstjeneste er, og politikere, skoleadministrasjon og skoleledere bør slutte å redusere religionsutøvelse til kultur og tradisjon. Først da kan vi få en reell debatt om religionens plass i skolen. I dag er det nemlig forbud mot forkynnelse i skolefagene, men tillatt med skolegudstjenester så lenge de ikke er direkte koblet til skolens fag. En logikk man må være skolebyråkrat for å forstå.

For hva er egentlig en gudstjeneste? Kirken selv sier at "Gudstjenesten er altså ikke noe man overværer, hører på eller er tilstede ved. Det er noe man gjør. I gudstjenesten utfører menigheten det allmenne prestedømme (1 Pet2,9), som er å bære seg selv fram i bønn og lovsang, (Rom 12,1). Men i liturgien møter også Gud oss. Han taler gjennom sitt ord og han kommer til oss i sakramentene. Denne vekslingen mellom menighetens henvendelse til Gud og Guds henvendelse til menigheten er det som skaper spenning og driv i liturgien."

Religion har mange dimensjoner. For å utvikle forståelse og innsikt i hva religion dypere sett dreier seg om, mener kirken at man må få inn opplevelsesaspektet. Derfor holder det ikke med et kunnskapsbasert religionsfag der barna lærer om religion. Noe mangler i skolen, og kirken tilbyr det skolens lærere ikke kan bidra med. Høstgudstjenester, fredsgudstjenester i forbindelse med FN dagen, julegudstjenester, påskegudstjenester, 17. mai gudstjeneste og gudstjeneste ved sommeravslutning. I tillegg tilbys bibelvandinger, bibelutdeling med boller og brus, og konfirmasjonsundervisning i skoletiden. Listen er lang.

Kirken kjemper en helt legitim kamp for å opprettholde tilbud om religionsutøvelse til flest mulig barn. Til det arbeidet har et raust storting i år innvilget 170 millioner kroner til trosopplæring i kirkens regi. En viktig begrunnelse for trosopplæringsreformen er nettopp at skolen ikke lenger er en arena for kirkens dåpsopplæring.

Men det er skolens ansvar å takke nei til en ivrig misjonerende kirke. Skolen er for alle, men ikke alle er lutheranere. Derfor må skolefolket ta avstand fra ideen om at den lutherske statskirkekristendommen er noe allment, nærmest på tvers av alle livssyn. Dette var Gudmund Hernes sitt prosjekt med innføringen av KRL faget i 1997. Han så på kristendommen som limet i den pluralistiske samfunnsveven. Det er den ikke. Statskirken er et trossamfunn blant mange, og må behandles som en av mange interessegrupper som vil påvirke barna.

Hans Christian Nes er skolerådgiver i Human-Etisk Forbund

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.