Humanisme kommer i mange varianter. Som denne: «Vi er ikke immune mot kjeltringer blant oss. Hvis jeg allerede nå kjente til noen, ville de ikke være i live etter morgendagen. Kort prosess. Det er fordi jeg er humanist at jeg har dette synspunktet.»

Sitatet er fra Erich Mielke, Øst-Tysklands kanskje mest fryktede mann. Fra 1957 til murens fall i 1989, ledet Mielke «Ministerium für Staatssicherheit», bedre kjent som Stasi. Mer enn noen annen var han ansvarlig for at Øst-Tyskland utviklet seg til det mest gjennomovervåkede samfunn noensinne.

Men Mielkes humanisme er ikke den eneste: «Humanister anser demokrati, rettsstat og menneskerettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier», heter det i Nordisk humanistmanifest 2016. En definisjon som plasserer Mielke trygt på utsiden.

Humanismen og det totalitære

Humanisme er en merkelapp mange gjør hevd på. Og en del av de som gjør hevd på den, er folk vi absolutt ikke ønsker å identifisere oss med. Når Human-Etisk Forbund bruker en slik betegnelse om sitt livssyn, må man ha en klar idé om hva man legger i den – og om hvor grensene for livssynet går.

Ikke minst gjelder dette på politikkens område. Der man ellers, som vi ser, risikerer å havne i seng med noen riktig ufyselige folk.

Jeg begynte min tid i Human-Etisk Forbund som redaktør i Fri tanke. Fra nyttår sluttet jeg meg på ny til Fri tanke-redaksjonen, nå som debattredaktør. I løpet av min tid i forbundet har jeg gjort mye rart, men noe av det jeg er mest tilfreds med, er de to humanistmanifestene – det norske fra 2006 og det nordiske fra 2016 – som jeg har hatt gleden av å være dypt involvert i.

Sentralt i begge er en tydelig markering av at humanismen setter demokratiet i høysetet. I Norsk Humanistmanifest 2006 heter det at: «Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.»

Dette fokuset er på ingen måte noe nytt i humanistbevegelsen. Da den internasjonale humanistbevegelsen, International Humanist and Ethical Union (IHEU), ble stiftet i 1952, var Annen verdenskrig tett på i bakspeilet. Det var ikke først og fremst religion man anså som humanismens motsetning, men totalitære politiske bevegelser og ideologier – bevegelser og ideologier som motarbeider demokratiet og undergraver menneskerettighetene.

Irrasjonalismen fosser frem

Jeg kom til Human-Etisk Forbund fra foreningen Skepsis. Skeptisisme og kritisk tenkning har hele tiden vært sentrale idealer i mitt humanistvirke. Men med årene er jeg blitt mindre opptatt av klassiske skeptikertemaer som irrasjonalisme og antivitenskapelighet, og mer av forholdet mellom politikk og kritisk tenkning.

Skjønt, kanskje er det riktigere å si at det er politikken som har flyttet seg inn i mitt primære interesseområde. Da Skepsis, i samarbeid med Humanist forlag, i 2003 ga ut antologien Konspiranoia!, var konspirasjonstenkning et marginalt fenomen. Eksemplene var stort sett amerikanske, og for det meste hentet fra marginene av amerikansk offentlighet.

Den gang var internett ennå ungt. Siden er nettet blitt allestedsnærværende. Sosiale medier er blitt til. Og konspirasjonsteorier er blitt hverdagskost – og har flyttet inn i Det hvite hus.

Samtidig er populismen i voldsom vekst i Europa; liberale politiske verdier er på vikende front; fake news er blitt et alvorlig samfunnsproblem og identitær nasjonalisme er på frammarsj over store deler av kontinentet.

På sidelinjen står vi klassiske liberalere forvirret og lurer på hva som skjedde. Noen av oss mener vi har forklaringer, men de er aldri mer enn delvise og aldri tilstrekkelige. Hva gjør vi i møte med stormen som er over oss?

Jeg har ikke bedre svar på det enn noen andre. Men jeg er ganske sikker på en ting: Når alle ting er i flyt, er det lett å miste seg selv av syne. Det er nærliggende å gi sine verdier på båten, fordi disse verdiene ikke har sikret den utviklingen man har ønsket seg.

Og kanskje må vi endre oss. Kanskje er det ting vi anså som sikkert i går, som i dag ganske enkelt ikke lenger er gyldig. Men i en slik prosess må vi samtidig være klare på hva vi ønsker å holde fast ved. Det er temaet for resten av denne teksten.

Flokkdyr

Mennesket er et flokkdyr. «Vi er del av et fellesskap og har ansvar for våre medmennesker og for miljøet, både lokalt og globalt», for å si det med det nordiske manifestet.

Gjennom evolusjonsprosessen er vi formet til et liv i samfunn med andre mennesker. Å være del av flokken er en fundamental del av vår natur. En fungerende flokk fordrer moral og normer, lover og regler. Og hvordan flokken skal organiseres, hvilke regler som skal gjelde og hvordan de skal håndheves, handler om politikk.

Humanismen har ingen partipolitikk. Riktignok har organisasjoner som Human-Etisk Forbund en del politiske oppfatninger – i kraft av å være livssynspolitiske interesseorganisasjoner som arbeider for humanisters interesser – men livssynet humanisme sammenfaller ikke med ett bestemt politisk ståsted. Vi finner humanister over hele det politiske spekteret i Norge, fra Rødt til Frp. Skjønt forbundets medlemsundersøkelser tilsier at det er ikke så mange som stemmer Krf.

Men at humanismen ikke har en partipolitikk, betyr altså ikke at den er upolitisk eller at den er uten føringer for hvordan samfunnet bør organiseres. Det betyr heller ikke at det ikke finnes politiske ståsteder som er i strid med humanismen.

Fascisme, nazisme og beslektede ideologier på den politiske ytre høyresiden, er eksempler på slike ideologier, hvis idealer og verdier står i grunnleggende motsetning til humanismens idealer og verdier. Det samme er leninisme og andre totalitære eller sterkt autoritære kommunistiske retninger, og ideologier som vil bygge samfunnet på religiøse åpenbaringer, som islamismen.

Uenighetsfellesskap

Demokratiet er grunnlagt på ideen om at alle voksne statsborgere skal kunne være med på å bestemme hvem som skal styre landet man lever i. Men demokratiet har en annen side som er vel så viktig: Det begrenser hva flertallet og makthaverne kan gjøre, gjennom å fordele makten på mange hender og å verne om enkeltindividet.

Demokratiet er også en holdning, evnen til å leve sammen med mennesker som har andre meninger om hvordan samfunnet skal se ut. Det betyr at man noen ganger må møtes på halvveien i saker man brenner for, ved å inngå kompromisser. Demokratiet er et uenighetsfellesskap.

Å utøve demokratiske holdninger – og ikke minst å forsvare dem når de er truet – er avgjørende for å sikre grunnleggende humanistiske verdier som livssynsfrihet og ytringsfrihet, rettsstat og likhet for loven, likestilling og menneskerettigheter.

Motsetningene mellom totalitære ideologier og humanismens idealer, handler om respekten for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, men også om metodene man kommer frem til sine politiske posisjoner ved hjelp av. Der humanismen fremholder rasjonalitet og kritisk tenkning, preges totalitære politiske retninger av demagogi, dogmatisme og ikke sjelden ren irrasjonalitet.

Rasjonalitet og ytringsfrihet

Selv om humanismen ikke er partipolitisk, er det visse ting humanister bør kunne enes om på det politiske området. Ikke minst gjelder det hvordan man kommer frem til sine standpunkter.

Humanismen fremholder viktigheten av rasjonalitet og kritisk tenkning. I Nordisk humanistmanifest 2016 heter det: «Humanister oppfordrer til kritisk granskning av alle ideer og oppfatninger, også våre egne. Vi bør finne frem til de beste argumentene og tilstrebe å endre våre meninger og overbevisninger når det viser seg at vi tar feil. Ytringsfrihet er avgjørende for å kunne etterprøve meninger i åpen debatt.»

Det er to måter vi kan etterprøve våre standpunkter på. Den ene er ved selv aktivt å oppsøke motargumenter ved å sette oss inn i argumentasjonen til våre meningsmotstandere gjennom skriftlige kilder. Det er krevende, men fullt mulig. Skal det gjøres skikkelig, fordrer det at vi aktivt oppsøker de beste motargumentene, og ikke – slik vi har lett for – setter de beste av våre egne argumenter opp mot de verste av motpartens.

Den andre måten er at vi tester våre standpunkter i åpen debatt med meningsmotstandere, der vi lytter til deres meningsytringer, møter dem med våre egne og tilstreber «... å endre våre meninger og overbevisninger når det viser seg at vi tar feil».

Åpent sinn i åpent samfunn

En åpen debatt forutsetter ytringsfrihet. Både for at vi selv skal kunne fremme våre synspunkter og for at vi skal kunne bryne våre synspunkter mot andres i åpen debatt.

Men det forutsetter også noe mer enn ytringsfrihet i juridisk forstand. Det forutsetter et samfunn der det er rom for en åpen og tydelig debatt, der det er plass til å fremme upopulære meninger og å argumentere for dem. Vi må kunne skille mellom sak og person, slik at den sosiale risikoen ved å fremme upopulære meninger ikke blir så stor at folk heller foretrekker å holde kjeft.

Skal vi leve opp til humanismens idealer om rasjonalitet og kritisk tenkning, fordrer det et åpent sinn, altså at vi er åpne for at vi kan ta feil og at våre motstandere kan ha rett. Og det innebærer at man må forholde seg kritisk også til egne meninger. Ikke minst gjelder det meninger man har en sterk emosjonell tilknytning til. Og det er krevende.

De siste tiårenes hjerneforskning peker i retning av at vi mennesker er langt mindre rasjonelle enn vi liker å tro. Det vi oppfatter som rasjonelle prosesser i vår egen meningsdannelse, handler oftest om at vi reagerer emosjonelt og så etterrasjonaliserer våre reaksjoner. Vi hopper til en konklusjon som føles riktig. Først deretter finner vi argumenter som bygger opp under konklusjonen vi allerede har bestemt oss for.

Dette betyr ikke at rasjonalitet og kritisk tenkning er umulig, bare at det er vanskeligere enn vi har trodd. Og det betyr at vi må være særlig påpasselig i saker der vi har en sterk emosjonell tilknytning til våre standpunkter. I slike saker er vi særlig dårlige til å tenke kritisk og må derfor gjøre en ekstra innsats.

Humanismen er, for å sitere Kaja Melsom, filosof i Human-Etisk Forbund og spaltist i Fri tanke, et krevende livssyn.