Klassekampen snevrer inn rommet for religionskritikk

Publisert 28.8.2006 Så har det skjedd igjen. Islamkritikere risikerer drapstrusler. Denne gangen er det Shabana Rehman (nok en gang) og Nina Witoszek...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
28.08.2006 kl 13:09

Se bildet større

EVEN GRAN er journalist i Fritanke.no

Publisert 28.8.2006

Så har det skjedd igjen. Islamkritikere risikerer drapstrusler. Denne gangen er det Shabana Rehman (nok en gang) og Nina Witoszek som har kommet i hardt vær. De er blitt karakterisert som anti-islamister for å ha planlagt et "åpent møte i et privat hjem for å diskutere brennende saker så lenge vi ville, med hvem vi ville", som Witoszek formulerer det i Aftenposten i dag. Og hva i all verden er det som kan være så galt med det?

Det er Klassekampen som står for karakteristikken. Der kunne vi lørdag lese at de to har invitert til "et forum mot islam". Diskusjonsklubben ble dermed opphøyd til en slags anti-islamsk kampgruppe. Dette protesterer selvsagt Rehman og Witoszek på. For det var jo ikke det de mente. Og med dagens klima har de to dessverre grunn til å frykte reaksjoner. Å bli hengt ut som anti-islamist er ikke direkte ufarlig. Og med tanke på hva Rehman tidligere har bedrevet på denne fronten (med mullah-løftet som kanskje det mest spektakulære), er det kanskje ikke vanskelig å forstå at hun blir litt nervøs.

Å kritisere konservativ og undertrykkende religionsutøvelse er nødvendig i en verden hvor vi dessverre ser tegn på at betydelige fraksjoner innen kristendommen og islam går i en stadig mer uforsonlig og kompromissløs retning. Samtidig har den politiske venstresida tradisjon for å gjøre hva de kan for å forstå og tolerere minoritetsgrupper og representanter fra den ikke-vestlige kultursfære. Dette er et prisverdig politisk prosjekt, og selvsagt helt nødvendig for at ulike menneskegrupper skal kunne leve i fred med hverandre. Den venstreintellektuelle kulturrelativismen fortjener altså all mulig ros. Likevel må det være grenser for hva man bør akseptere i forståelsens og toleransens navn. Slik islam utøves og formidles flere steder i dag, strider den mot menneskerettighetene på mange punkter. Den utstrakte kvinneundertrykkingen er bare ett eksempel. Kunsten blir imidlertid å fremme en slik kritikk, uten samtidig å gå for langt og bli sjåvinistiske på vegne av den vestlige kultursfæren, og selvsagt... uten å bli drept (som Theo van Gogh) eller å måtte leve med politibeskyttelse døgnet rundt (som Ayaan Hirsi Ali).

For å klare denne vanskelige balansegangen, er man avhengig av et gunstig debattklima. Den har vi alle ansvar for å være med å skape. Derfor er det trist at venstresideorganet Klassekampen på verste tabloide vis faller for fristelsen og beskriver et initiativ til nødvendig religionskritikk som "anti-islamisme". Dette handler ikke om hvorvidt Rehman og Witoszek er "anti-islamske". Det handler om å sikre et størst mulig rom for saklig og rammende religionskritikk, slik at det kanskje etter hvert blir færre som danner sine meninger blindet av religiøse overbevisninger av ulike slag. Når Klassekampen stempler Rehman og Witoszek som "anti-islamister", gjør de dessverre det motsatte. De bidrar til å sette munnkurv på to nødvendige stemmer i den norske offentligheten.

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.