Journalister «går på vannet»

Publisert 5.3.2007 For folk som avviser religiøse forestillinger kan enkelte nyhetsreportasjer virke oppsiktsvekkende. Ikke alltid på grunn av hendel...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.03.2007 kl 21:52

Se bildet større

Jens Brun-Pedersen er pressesjef i Human-Etisk Forbund

Publisert 5.3.2007

For folk som avviser religiøse forestillinger kan enkelte nyhetsreportasjer virke oppsiktsvekkende. Ikke alltid på grunn av hendelsen det rapporteres om, men på grunn av hvordan nyheten formuleres. Den språklige innpakningen av nyheten avslører ikke sjelden sensasjonelle nyhetsmomenter som overgår selve hendelsen det refereres til.

Ved Rasbo nordøst for Uppsala i Sverige skjedde nylig en tragisk bussulykke. Nettavisen referer 27. februar i år:

"Seks ble drept i busskollisjonen. Kerstin Olsson (59) hadde englevakt".

En faktisk hendelse er skjedd. Det er altså ikke som om englevakten har vært på ferde. Den overlevende hadde englevakt, blir det slått fast. Det er som om en lurer på hvorfor de seks andre ikke hadde englevakt. Hvorfor valgte englene kun ut Olsson? For ikke lenge siden brukte også Dagsrevyens Einar Lunde begrepet englevakt om et barn som overlevde et fall fra et vindu i en stor bygning.

Et tragisk jordskjelv for et par år siden medførte mange journalisters bruk av begrepet mirakel. En gammel kone var blitt funnet i live i en luftlomme etter flere dagers leting. Et mirakel var skjedd, ble det fastslått med store overskrifter.

Er jeg nødt til å oppgi mitt fornuftsbaserte livssyn? Må jeg bite i gresset og overgi mitt liv til en religion?

Selvsagt inkluderer nesten alltid reportasjene rasjonelle forklaringer på både påståtte mirakler og englevakter. Medisinske forklaringer som lav forbrenning ble gitt på hvordan den gamle hadde overlevd lang tid under ruinene. Miraklene har en tendens til å falme jo lenger ut i reportasjene man kommer.

Så denne kommentatoren er blitt humørløs? Blir ikke språket vårt fattigere dersom en ikke skal kunne tillate seg slike religiøse metaforer også i journalistspråket? Hvorfor dvele ved slike bagateller? Skal ikke gode penner inkludere metaforer hentet fra den religiøse sfæren?

Jo, språk vil bli fattigere dersom man skulle innføre sekulær språksensur av religiøse begreper. Visse former for journalistikk, skjønnlitteratur og lyrikk vil inneholde færre farger uten bruk av slike metaforer. Faktisk er religiøs påvirkning av språket noen av de mest konkrete eksemplene på hva en religion betyr for vår kulturarv. Kristendommen har påvirket det norske språket - som samme religion har hatt betydning for arkitektonisk utforming av mange kirkebygg i vårt land. Som religiøse fortellinger har inspirert komponister. Dette er konkret i motsetning til påstanden om at kristendommen skal ha ære for nær sagt alle progressive reformer og verdier som skal ha drevet vår sivilisasjon framover.

Så valget av temaet er langt fra et forsøk på å redusere religiøse ord og begreper fra språket. Imidlertid kan en spørre seg om begreper som mirakler og englevakt passer i hard og nøktern nyhetsformidling. I feature-, portrett- og magasinjournalistikk derimot... Det vil jo være trist om begrepet jomfrufødsel skulle forsvinne fra norsk språk. Humor i språket må vi ta vare på. Jeg moret meg lenge over at NRKs redaksjon for religiøse programmer var plassert i Faktaavdelingen.

Motivet er derimot ønsket om mer bevissthet om livssyn i journalistisk formidling. En redaksjon bør reagere når en invitert religionshistoriker uimotsagt fastslår i NRKs frokost-tv at tenning av lys ved ulykkessteder er en religiøs handling. For alle? Her behøver man ikke å vende det andre kinnet til.

Likevel, det går "gudbedre meg" framover her til lands. Redaksjoner vil etter den internasjonale tsunamikatastroen heretter trolig tenke seg om før de kun inviterer prester til å trøste og gi forklaringer til ulykker når de pårørende tilhører et livssynsmangfold.

Det norske samfunnet er blitt beriket med et kulturelt og religiøst mangfold. Herunder den stadig voksende delen av befolkningen som klarer seg godt uten troen på noe overnaturlig. Bevisstheten om dette når sakte og sikkert også journalisters hoder. De fleste av dem er trolig skeptikere. Det vil ikke forundre meg om også statsforvaltningen, politikerstanden og hele skolefolket også snart oppdager dette mangfoldet. "Undere" har skjedd før. Eller?

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.