Jevnt over fascinerende gjennomgang

Asbjørn Dyrendal: Demoner: Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen Humanist forlag, 2006 Dyrendal tar oss innledningsvis tilbake til den mes...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.06.2006 kl 08:57

Se bildet større

Demonen er et av de overnaturlige vesen som med stor eleganse har klart overgangen fra religion til populærkultur. Jeg er neppe den eneste som ble kjent med disse skapningene gjennom demonen Pazuzu fra filmen 'Eksorsisten'. Forfatteren Asbjørn Dyrendal får oss ganske snart til å forstå at demoner er adskillig mer komplisert og sammensatt enn man kanskje har trodd. Og de gjør mye mer enn å vri hodet rundt på amerikanske småpiker mens de roper obskøniteter og sprayer ned vegger med grønn guffe.

Asbjørn Dyrendal:
Demoner: Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen
Humanist forlag, 2006

Dyrendal tar oss innledningsvis tilbake til den mesoptamiske kultur hvor forholdet mellom demoner og guder var adskillig mer komplisert enn man skulle tro. Han gjør en forbilledlig innsats når det gjelder å spore utviklingen fra antikkens guder og demoner frem til de mer tradisjonelle demonforestillinger de fleste av oss er kjent med. Særlig fascinerende er kapittelet om utviklingen av Satan-skikkelsen og hvor­dan den gammeltestamentlige guden Jahve faktisk indirekte var med på å skape denne skikkelsen. Det er til tider en ganske komplisert historie, men Dyrendal er svært klar og oversiktlig i sin oppklaring av dette.

Dyrendal fortsetter sin kronologiske gjennomgang av demonenes utviklingshistorie via senantikkens og middelalderens eremitter og helgener og frem til 15- og 1600-tallets hekseprosesser. Og han gjør det på en meget informativ, oversiktlig og tidvis svært så morsom måte. Det virker på meg som om det er denne delen av stoffet forfatteren trives best med. Både når det gjelder språk og fortellerglede er dette bokens beste del. Og den er som sagt ofte svært god.

I kapittelet 'Djevelens død' skifter boken fokus fra troen på demoner og djevler til den litterære behandlingen av dem. Denne delen av boken er dessverre noe svakere enn første del, først og fremst fordi Dyrendal her fjerner seg vel langt fra bokens tema. Riktignok er Djevelen demonenes hersker, men diktanalyser og utgreiinger om djevelskikkelsen hos Milton og Blake virker litt malplassert. Ikke fordi temaet er uinteressant, men fordi det har blitt behandlet i mange andre sammenhenger av personer med større kompetanse på området. Jeg ville heller hatt mer stoff om demoner.

I kapittelet 'Demoners tale' vender forfatteren tilbake til mer tradisjonelle demonforestillinger og jeg håpet på en lengre gjennomgang av moderne demontro og eksorsisme. Og Dyrendal berører disse temaene, men jeg synes det blir litt for lite og litt for overflatisk. I stedet beveger boken seg nok en gang over i mer kulturhistorisk retning, denne gang moderne populærkultur. Demoner er helt klart en del av populærkulturen, så et kapittel om dette er på sin plass, men jeg synes det blir litt vel mye. Det virker som om forfatteren har følt det nødvendig å knytte stoffet til moderne underholdningskultur for gjøre det aktuelt og spennende. Men det hadde han ikke trengt bekymre seg for. Så jeg skulle gjerne unnvært de lange handlingsreferatene fra 'Buffy' til fordel for litt andre ting.

Men alt dette til tross, Asbjørn Dyrendals bok er en jevnt over fascinerende gjennomgang av demonenes historie fra antikken til i dag. Selv om jeg ikke synes forfatteren lykkes hele tiden, forstår jeg godt hva han vil med å legge opp boken på denne måten. Jeg er ikke enig i alle valgene han har gjort, men de har i hvert fall fremkalt en reaksjon, og det i seg selv er jo positivt. Og Pazuzu fra 'Eksorsisten' blir behørig beskrevet både i tekst og bilder!

Jan Ingar Thon

Siste nytt i Kommentar

Nei, HEF gjør ikke knefall for niqab-bruk i skolen

KOMMENTAR: Det er ikke slik at det å si nei til nasjonalt forbud, innebærer at det er fritt fram for burkaer og niqaber på elever og lærere, understreker Human-Etisk Forbunds fagsjef Bente Sandvig.

Toleransens selvmorderiske paradoks

KOMMENTAR: Er vi blitt så tolerante for ekstremisme at toleransen i seg selv er blitt et problem? Karl Poppers legendariske formulering av toleransens paradoks er mer aktuell enn på lenge.

HEF bør samarbeide med de sekulære muslimene

LEDER: Human-Etisk Forbund bør kjenne sin besøkelsestid og opprette kontaktpunkter med de sekulærmuslimske organisasjonene

 
Ny Tids avskjed med mainstream-virkeligheten

KOMMENTAR: Månedens utgave av Ny Tid ser ut til å være et temanummer om konspirasjoner. Dette har nok skadet avisens omdømme alvorlig. Men vil det nødvendigvis ødelegge omsetningen?

Er «konsensus» et meningsfylt begrep innen vitenskap?

Når mange vitenskapsfolk sier det samme, når konsensus hersker, betyr det strengt tatt ikke annet enn at en masse vitenskapsfolk sier det samme.

Gravøl for kommentarfeltet

Fra og med i dag stenger vi kommentarfeltet. Vi trodde det ville bidra til debatten, men i de fleste tilfeller har det jo ikke gjort det.