Innestemme og islam

Ikke megafon. Didrik Søderlind er opptatt av at vi må legge vekk megafonen når vi snakker om islam, og begynne å bruke innestemme. FOTO: Istockphoto

Innestemme og islam

Nordmenn bryr seg forbausende lite om religion, og når vi snakker om temaet, bruker vi innestemme. Unntaket er… ja, du kan gjette hvilken religion det er snakk om, skriver Didrik Søderlind. (29.2.2012)

Tekst:

Publisert:

Mange nordmenn ser ut til å ha fått det for seg at Norge er et sted der islam er en stor og mektig religion. En grunn kan være at de gode antirasistene i media og det offentlige kvoterer inn muslimer nettopp i egenskap av å være muslimer – i oppslag og brosjyrer, i debatter og paneler. Det skaper raskt et bilde av et Norge der en av fire – snarere enn virkelighetens en av førti – er muslim. Disse antirasistene har inngått en slags uhellig allianse med folk som snakker om hvordan Norge blir islamisert, og som knapt vil snakke om et eneste politisk spørsmål uten å slenge inn betraktninger om islam.

Bildet de to sidene sammen maler fram, er falskt, men det legger premisser for samtalen. Muligens er det derfor jeg de siste månedene har sittet i en rekke paneler der jeg, som representant for Human-Etisk Forbund, skal forsøke å tenke rundt islam. Det er ikke alltid like lett å vite hva jeg skal si.

En religion med flere utfordringer enn andre

I verdenssammenheng er islam bare en religion blant de andre. Det er populært å påstå at islam er unikt ved at religionen legger politiske føringer på samfunnet, men hinduismens kastesystem er et spektakulært ekkelt eksempel på at andre religioner også fort får politiske føringer. At islam er en unikt krigersk religion, er også en myte.

I Norge, derimot, er islam en religion med flere utfordringer enn noen andre. På den ene siden har man muslimer som krever å få bære sine religiøse symboler til uniformer som ble utformet uten tanke for slikt, at kantiner eller arbeidsplasser skal tilpasse seg deres matregler og religiøse praksis, og noen truer til og med storsamfunnet med terror dersom det ikke danser etter muslimenes pipe. På den andre siden har man saker der mennesker ikke får jobber fordi de heter Muhammed, kalles ”tørklehore” på butikken eller opplever at biler gasser på når de bruker en fotgjengerovergang.

Dette er spørsmål som må tas fatt i. Som alle andre som lever her i landet, skal muslimer få kjeft når de gjør noe dumt og ros når de gjør noe bra, og stemmer skal reise seg når deres rettigheter krenkes.

En av tingene som må snakkes om, er det forskerne er uenige om vi bør kalle fundamentalistisk islam, politisk islam eller islamisme. Samme hvilket navn man setter på det ukjære barnet, vil det være naivt å tro at dette ikke finnes i Norge.

Men naivisme er ikke mangelvare hos nordmenn, og jeg hadde mange rare diskusjoner med folk fra venstresiden om islamismen på 00-tallet. 11. september – det definitive eksempelet på islamismens ondskap – ble relativisert eller bortforklart. Dessuten, fikk jeg høre, er det egentlige problemet svartmalingen av muslimer, og det å snakke om at islamismen i det hele tatt finnes, er å sverte penselen.

Islamisme i Norge

Islamisme kan være mye forskjellig. Mange av dem nordmenn flest vil tenke på som islamister, er fredsæle mennesker som ikke har noe å gjøre med krigen mot terror eller ekstreme grupper. Men islamismen er likevel et viktig tema, for felles for islamister er at de tenker annerledes om forholdet mellom politikk og religion enn det de aller fleste nordmenn gjør. For selv på sitt aller, aller beste er islamismen som en Frankenstein-utgave av Kristelig Folkeparti. På sitt verste er islamismen en slektning av de totalitære ideologiene fra Europas mørkeste historie.

I Norge kan man se at unge muslimer som kaller seg islamister gir uttrykk for islamistiske synspunkter, eller likefrem romantiserer terror. I mange tilfeller tror jeg det er snakk om såkalt ”radical chic” for muslimsk ungdom, en ”Prada Meinhof” med hijab i stedet for T-skjorter med Che Guevara.

Men det finnes også de som mener alvor. Heldigvis er de mestere i selvmål. Det var en stusselig gjeng som sto foran Stortinget og truet Norge med terror dersom vi ikke danset etter deres pipe. Det var langt flere av oss som sto der med ryggen til dem, og frøs fordi de som ønsker å styre over oss slet med å få lyd i anlegget sitt.

Forsøkene på å normalisere niqaben, den religiøst-etniske segregasjonens paradeplagg, har foreløpig vært et gedigent selvmål. Vi maskeringsmotstandere kunne ikke ha ønsket oss en bedre alliert enn Aisha Shezadi Kausar. På sine opptredener på norske skoler påstår hun at hun er en vanlig norsk ungdom, men vanlige norske ungdommer hyller ikke dem som skyter på norske soldater.

Sekularisme er løsningen

Noen religiøse mennesker mener at sekularisme – et skille mellom statsstyre og religion – er et problem. Jeg mener at sekularisme er løsningen. En demokratisk sekularisme som skiller kirken fra staten kan styrke religionsfriheten for både jøde og gresk-ortodoks, og samtidig styrke retten til å ikke ha noen religion, for oss som ønsker det.
I et sekulært Norge skal muslimer skal ha en soleklar rett til å praktisere islam, mens jeg skal ha en like soleklar rett til å le av dem. Så kan vi treffes på kafé etterpå over et glass ferskpresset fruktjuice og diskutere en felles dugnad mot de ekstremistene som vil hisse oss opp mot hverandre.

Islamismen er farlig, men saken er at det er høyreekstremister – islamhatere – som har myrdet 80 av våre landsmenn de siste tre tiårene. Norske høyreekstremister er dårlige på organisering, rekruttering, argumentering, tenkning, alt det som forbindes med vanlig politisk virksomhet. Men én ting har de et visst talent for: Å myrde forsvarsløse norske ungdommer. Dette viste de ikke bare på Utøya, men også under Hadelandsdrapene og ved mordet på Benjamin Hermansen.

Når folk bygger sitt bilde av islam og muslimer på vandrehistorier og YouTube-videoer, overbeviser seg selv om at mellom 90 000 og 170 000 norske muslimer av ulike avskygninger skal gjøre oss andre til slavebundne ”dhimmier”, og tror at demokratiske aktører som slumper til å hete Muhammed egentlig er snik-islamister, da er det islamofobi. Det er noe annet enn islamkrikk, på samme måte som antisemittisme er noe annet enn kritikk av Israel.

Høyresiden relativiserer og bortforklarer

De på høyresiden som (som meg) er tilbøyelige til å mene at muslimer har et særlig ansvar for å bekjempe ekstremisme i egne rekker, må ta inn over seg at de har det samme ansvaret for sine egne. Men er høyresiden oppgaven moden?

De siste månedene har jeg hatt bisarre repriser på de samtalene jeg hadde med folk fra venstresiden på 00-tallet, men nå med folk fra den islamkritiske høyresiden. 22. juli – det definitive eksempelet på islamofobiens ondskap – blir relativisert eller bortforklart. Dessuten, får jeg høre, er det egentligeproblemet svartmalingen av islamkritikere, og det å snakke om at islamofobien i det hele tatt finnes er å sverte penselen.

Men jeg har tro på Norge. Vi er kvitt AKP (m-l). Vi er kvitt nynazismen. Om det er noe i kulturen eller i vannet her til lands vet jeg ikke, men det er noe ved Norge som gjør at ekstrem politikk ikke helt slår an. Jeg tror at norske muslimer vil lære seg å sette pris på dette. Vent, hva er det jeg sier? De setter pris på det allerede!

Derfor tror jeg at den største faren islam utgjør for Norge, er hvilke av våre beste idealer vi kan svikte i møtet med denne religionen. Eller, rettere sagt, hvilke mennesker som identifiserer seg (eller vi identifiserer med) denne religionen, vi kan komme til å svikte. For debatten om islam er ikke egentlig en debatt om Gud og trosartikler, men om mennesker. Det er heller ikke en diskusjon om innvandrere, men om Norge og om nordmenn.

(Basert på innlegg holdt på Bylarm, et arrangement i regi av Høyres mangfoldsutvalg og Kalam og Kaffe i regi av Muslimsk Studentsamfunn. Tidligere publisert i Minerva.)

Se bildet større

Didrik Søderlind er redaktør for tidsskriftet Humanist.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!