Vi nordmenn, som ellers liker å se på oss selv som best i klassen når det kommer til menneskerettigheter, ligget nå på jumboplass i Europa når det gjelder vår behandling av papirløse immigranter. Mens de fleste andre EU-land har gjennomført ulike former for regulariseringer*, tillater vi en voksende underklasse av mennesker, som nærmest er frarøvet retten til bopel, mat, helsehjelp og arbeid.

Dagens nådeløse asylpolitikk levner liten tvil om at et avslag er et avslag. De som av forskjellige grunner ikke kan sendes tilbake, får finne seg i å leve uten grunnleggende rettigheter. Slik håper vi å bli kvitt de "ulovlige" blant oss, og skremme bort potensielle lykkejegere fra å komme til landet.

Vi er privilegerte her i Norge, og nettopp derfor er det forståelig at vi ønsker å hegne om vårt velstandsnivå. Det er et sosiologisk faktum at når vi har det som best, blir vi mest selvbeskyttende. Men dette må ikke føre til at vi ikke anerkjenner at også de minst privilegerte har rettigheter. Vi kan ikke tillate oss å skremme immigranter fra å komme hit ved å gjøre livet umenneskelig for dem som er her.

Vårt ønske om å hegne om våre privilegier kan ikke trylle bort de menneskerettigheter Norge har innlemmet i loven for flere tiår siden. Heldigvis. De er der nettopp for å sikre alle individer samme rettigheter, uavhengig av skiftende politiske vinder. Og nå er det på høy tid å avlive myten om at papirløse ikke har rettigheter. Ingen er uten rettigheter, ingen er ulovlige!

Ikke-diskriminering, likhet for loven og lik beskyttelse av loven, utgjør de grunnleggende og menneskerettslige prinsippene. Den universelle menneskerettighetserklæringen stadfester at menneskerettighetene gjelder for alle, "uavhengig av rase, kjønn, språk, religion, politisk ståsted, nasjonal eller sosial opprinnelse"

Menneskerettighetene gjelder alle individer, og skal være et særlig vern for de svakeste og mest marginaliserte i samfunnet. De fleste såkalte papirløse er mennesker som av forskjellige grunner ikke kan returneres til sine hjemland. Det kan være fordi de frykter for sitt liv i hjemlandet, eller fordi hjemlandet ikke vil ta dem i mot, noe som sier sitt om landet de kommer i fra. Disse menneskene lar vi bo her opptil 17 år, tilnærmet uten rettigheter.

Uten et personnummer og en arbeidstillatelse er det umulig å skape seg et trygt liv for seg og sine. Som rettsløs er veien kort til illegalt arbeid, kriminalitet, prostitusjon, rusproblematikk og et liv på gata. Og de som mot alle odds, greier seg bra, slik som Marie Amelie som har skaffet seg utdannelse, lært seg norsk og utfolder seg i norsk kulturliv, møter uoverstigelige utfordringer i sine forsøk på å leve som anstendige og ærlige borgere .

Ingen er tjent med dette. Verken dem det gjelder eller storsamfunnet. Vi må stikke hodet opp av sanden, og sette en grense for hvor lenge mennesker kan leve under slike forhold her i landet.

Dem vi kanskje skylder aller mest, er de papirløse barna, som er ofre både for sine foreldres valg og for myndighetens politikk. Mange av dem sliter med krigstraumer og psykiske skader etter et liv på flukt. Mange av dem har også psykisk ustabile omsorgpersoner, om de har noen i det hele tatt. At storsamfunnet ikke tilbyr disse barna annet enn frykt på ubestemt tid, er umenneskelig.

Vi kan ikke tillate oss at barn blir ødelagt for livet, som en straff for de valg foreldrene deres har tatt og av innvandringspolitiske hensyn. Barnekonvensjonen som vi har innlemmet i norsk lov, og som har forrang over andre lover, sier at vi skal handle ut i fra barnas eget beste. Det vil aldri være til barnas beste å leve i frykt og som en annenrangs borger, uten fulle rettigheter. Av hensyn til barnas beste, ber vi derfor nå om at papirløse barn som har bodd her i en viss periode må få innvilget opphold sammen med sin medfølgende familie.

Og av hensyn til enkeltindividets verdighet og ukrenkelige rettigheter, ber vi også om at det blir satt en grense for hvor mange år mennesker kan leve uten fulle rettigheter, uansett alder.

Vi lever ikke i en perfekt verden. Derfor befinner vi oss også i den paradoksale situasjon at noen instanser i samfunnet har i oppgave å gjennomføre avslagene, mens andre instanser har i oppgave å sørge for at asylsøkere får en rettferdig og verdig behandling. Atter andre har i oppgave å være vaktbikkje og påse at også rettighetene til papirløse blir tatt på alvor. Men vi må unngå at noen av disse instansene blir altomfattende og motarbeider de andres arbeid.

Og det kan unektelig synes som om de som gjennomfører avslagene har fått litt for stort spillerom i forhold til de to andre den siste tid.

Det er fare på ferde når spriket mellom jussen og folks rettsoppfatning blir for stort. Så når om lag 25 frivillige organisasjoner som jobber for å fremme menneskeverd og solidaritet, går sammen om en slik kampanje, bør det absolutt bli lyttet til!

(Denne kommentaren ble opprinnelig holdt som et innlegg på en pressekonferanse i Kirkens Hus 8.12.10, i forbindelse med kampanjen for regularisering* av oppholdet til papirløse med lang botid i Norge.)

* Regularisering innebærer i denne sammenheng at staten gir oppholdstillatelse til innvandrere uten lovlig opphold.