– Ikke to likeverdige prinsipper

Human-Etisk Forbunds landsmøte 2013 stemte for en formulering som slår fast at et humanistisk livssyn både kan føre til et ja til eutanasi og nei til eutanasi. (Dette bildet viser ikke nødvendigvis den avstemningen.) FOTO: Dan-Raoul Husebø Miranda

HEF-landsmøtet og eutanasisaken

– Ikke to likeverdige prinsipper

– Jeg har virkelig problem med å se gyldigheten av at «prinsippet om selvbestemmelse og prinsippet om hensynet til våre medmennesker er likeverdige» i denne sammenhengen, skriver tidligere generalsekretær Kari Vigeland om landsmøtets eutanasi-vedtak.

Tekst:

Publisert:

Som tidligere sentralstyreleder og generalsekretær var jeg gjest (uten talerett) på Human-Etisk Forbunds landsmøte 2013. Det var en positiv opplevelse, og jeg fulgte med spesiell interesse behandlingen av eutanasisaken. Gjennom flere tiår har jeg fulgt med i utviklingen av holdninger til aktiv dødshjelp, både her hjemme og internasjonalt. Jeg ble inspirert til dette det internasjonale humanistforbundet, IHEU, hvor jeg en periode deltok i ledelsen som co-president. Her hadde man allerede i 1974 gitt sin støtte til eutanasi. Amsterdamerklæringen av 9. august 1974 avsluttes slik:

«We appeal to an enlightened public opinion to transcend traditional taboos (min utheving) and to move in the direction of a compassionate view toward needless suffering in dying.»

Human-Etisk Forbunds daværende leder, og stifter, Kristian Horn, var med og støttet denne erklæringen. Også i senere erklæringer (Mumbai, 15. januar 1999 og Australia, november 2000) har IHEU uttrykt støtte for aktiv dødshjelp.

I etterkant av landsmøtet, som vedtok ikke å ta stilling til eutanasi, ønsker jeg å knytte noen etiske refleksjoner til begrunnelsen for vedtaket på landsmøtet. Det ble poengtert at dette var et komplekst og vanskelig tema. Noe jeg er helt enig i.

Jeg starter med en begrepsavklaring i forbindelse med dødshjelp og summerer opp relevante holdningsundersøkelser, før jeg tar for meg landsmøtebehandlingen og gir mine etiske refleksjoner til begrunnelsen for vedtaket. Til sist drøftes selve vedtaket om ikke å ta stilling.

Begrepsavklaring om aktiv dødshjelp

Aktiv dødshjelp kan omhandle legeassistert suicid (LAS), der legen skriver ut en resept på et dødbringende medikament, som pasienten selv kan velge å innta eller ikke, og om eutanasi[/] (E), som innebærer at legen setter en dødbringende injeksjon, og derved foretar den ultimate handlingen som medfører døden. (Noen velger bare å regne E for aktiv dødshjelp, men det er mindre vanlig.)

I undersøkelser hvor det skilles mellom disse to formene for aktiv dødshjelp, er oppslutningen høyere for LAS enn for E. Og støtten er høyere for de som ikke er religiøse enn for religiøst troende. Både ved LAS (der pasienten benytter seg av resepten) og ved hjelp av E dør den syke en unaturlig død, i motsetning til når det gis passiv dødshjelp, i dag heller benevnt behandlingsunnlatelse, som resulterer i en naturlig død som følge av at livsopprettholdende behandling avsluttes eller ikke settes i gang. Aktiv dødshjelp handler om at noen medvirker til at en annen, på dennes innstendige oppfordring, befris fra et liv i håpløs lidelse, enten det skjer gjennom assistert suicid eller eutanasi.

Relevant i denne sammenhengen er også smertelindring med livsavkortende effekt, den såkalte dobbelteffekten. Her kan det være uklart om pasienten dør en naturlig eller unaturlig død. Dersom legen påberoper seg at hensikten var smertelindring, er hun på den riktige siden av loven, selv om hun har forutsett at den syke vil dø i løpet av kort tid etter medisineringen. Noen ser imidlertid på dette som en form for langsom eutanasi.

Holdningsundersøkelser viser støtte

Rundt 70-90 prosent av befolkningene i den vestlige verden støtter i dag aktiv dødshjelp (LAS eller E). Befolkningen går foran, legene kommer etter. Human-Etisk Forbund Oslo fylkeslags holdningsundersøkelse 2011, hvor man kan sammenligne støtten til aktiv døshjelp blant HEFs medlemmer med befolkningen, viser at medlemmenes støtte ligger høyere på alle spørsmålene som ble stilt. Nær 90 prosent støttet spørsmålet om LAS for døende (Oregon-modellen), mot 70 prosent i befolkningen. Ca tre firedeler blant HEF støttet også E for døende.

Vedtaket på HEFs landsmøte

Landsmøtet tok ikke stilling til LAS, men bare til E. Det het at Human-Etisk Forbunds medlemmer var delt i synet på dette, men at et flertall var for. Det må sies å være svært mildt sagt utfra undersøkelsesresultatet presentert ovenfor.

Hovedstyrets innstilling i denne saken bygget på et vedtak fra landsmøtet i 2007. Det heter at debatten den gang «viste tydelig at det foreslåtte prinsippet om individets selvbestemmelsesrett ikke ble akseptert uten en viktig tilføyelse om hensynet til våre medmennesker». Videre ble det pekt på at Oslo fylkeslags undersøkelse av 2011 viste at det blant medlemmene bare var et knapt flertall som ønsker at HEF skulle ta stilling til spørsmålet om eutanasi.

Vedtaket ble som følger:

«Prinsippet om selvbestemmelse og prinsippet om hensynet til våre medmennesker er likeverdige. Eutanasi reiser vanskelige spørsmål og man kan godt ha svært ulike meninger om eutanasi, begrunnet i god humanistisk etikk og tradisjon, Humanismen hjemler både å være for eutanasi, og å være imot eutanasi.

Human-Etisk forbund tar ikke stanspunkt for eller mot eutanasi, men overlater til medlemmene selv å gjøre seg opp en mening om spørsmålet.

Human-Etisk Forbund skal legge til rette for debatt fo rat medlemmer og andre skal kunne tilegne seg kompetanse gjennom aktuell informasjon og aktivt bidra til at debatten også i norsk offentlighet holdes forankret i fakta.»

Jeg finner det vanskelig å støtte begrunnelsen om de to likeverdige prinisippene i innstillingen og i vedtaket som ble fattet. Dette vil jeg begrunne med noen etiske refleksjoner nedenfor, og som jeg håper kan være til nytte for den videre debatten aktiv dødshjelp fremover.

Mine refleksjoner rundt aktiv dødshjelp og etikk

Det er riktig å ta hensyn til alle berørte parter av en alvorlig handling. Så langt kan jeg følge hovedstyrets begrunnelse og landsmøtets vedtak. Men ikke alle berøres like sterkt og bør tillegges like stor vekt når det gjelder aktiv dødshjelp.

Filosofen James Rachels (i boken Matters of Life and Death) har gjort en analyse av etiske konsekvenser av legalisering av aktiv dødshjelp.

Hans utgangspunkt er følgende: Dersom en handling bare har overveiende gode konsekvenser for alle berørte parter og ikke gjør vold på noens rettigheter, da er handlingen etisk forsvarlig og skal ikke straffes.

I sin analyse kommer han frem til at aktiv dødshjelp er etisk forsvarlig.

Det gjelder først og fremst den person saken gjelder, den håpløst lidende syke, hvis eneste ønske er å bli befridd for sine lidelser. Derrnest gjelder det de pårørende, som er vitner til lidelse uten å kunne hjelpe sin kjære på en skånsom måte, og som desssuten vil risikere mange år i fengsel ved å gi aktiv dødshjelp. Videre gjelder det involvert helsepersonell som ikke lenger har noen behandling, verken kurativ eller god nok lindring å stille opp med. De må være vitne til pasientens håpløse lidelse uten å kunne gi hjelp som duger. I de land som har legalisert aktiv dødshjelp, har leger som ikke ønsker å gi slik hjelp reservasjonsrett, slik som ved selvbestemt abort. Til sist gjelder det samfunnet, som vil spare inn midler brukt på unyttig og uønsket behandling. Men viktigere: Samfunnet vil bevege seg i mer human retning.

Gjøres det ved kontrollert bruk av aktiv dødshjelp vold på noens rettigheter? Rachels svar er nei. Det er også mitt syn. Vår egen høyst respekterte filosof, nå avdøde Arne Næss, mente at den måten noen må dø på i vår tid, i nær fremtid vil bli sett på som barbarisk.

Dette er ikke to likeverdige prinsipper

Jeg har virkelig problem med å se gyldigheten av at «prinsippet om selvbestemmelse og prinsippet om hensynet til våre medmennesker er likeverdige» i denne sammenhengen. Medmennesker vil her først og fremst handle om pårørende og helsepersonell. Noen vil kanskje kunne føle seg krenket ved at andre mottar eller gir en hjelp de ikke selv hadde ønsket å motta eller gi. Men fordi noe er uriktig for en selv, kan man ikke kunne kreve at det skal være straffbart for andre med et annet syn? Parallellen til argumentasjonen mot selvbestemt abort ligger snublende nær.

Vi vet at pårørende kan ha vanskelig for å forsone seg med at ens kjære skal dø. De kan også ha en religiøs overbevisning om at bare Gud skal bestemme over liv og død. Men skal det bli bestemmende for at den syke og døende må lide noen timer, uker eller måneder til? Mange leger (spesielt norske) er imot aktiv dødshjelp. Men de kan reservere seg, slik de gjør i land som praktiserer aktiv dødshjelp. Skal de i stedet få bestemme at heller ikke andre, villige, leger skal få lov til dette? Parallellen til abort er klar: Vil vi at kvinners rett til selvbestemt abort skal falle bort ut fra hensynet til at slektninger eller helsepersonell finner dette støtende? Undersøkelser viser for øvrig en klar sammenheng mellom holdning til selvbestemt abort og til selvbestemt aktiv dødshjelp.

Jeg synes det er riktig slik man praktiserer dette i forbindelse med eutanasi i Nederland. De pårørende blir hørt, lyttet til – de kan inneha viktig informasjon – men det er ikke de som bestemmer. Legene kan, som nevnt, reservere seg. Men de har da plikt til å henvise til en villig lege.

Bør Human-etisk Forbund ta stilling?

Oslo Fylkeslags undersøkelse viser at 41 prosent sier ja og 37 prosent sier nei til at Human-Etisk Forbund bør ta stilling til eutanasi. Det kan være god nok grunn til at forbundet ikke bør fatte noe vedtak om eutanasi. Men det ble ikke fattet noe eksplisitt forslag om LAS:

I referatet fra landsmøtedebatten kan man på Fritanke.no blant annet lese:

«Veldig mange mener HEF må bidra til å få frem faktakunnskap og kompetanse.»
«Veldig, veldig kompleks debatt.»

Modige Gunn Hild Lem: «Det er ingen humanistisk verdighet i å tvinge mennesker til å leve gjennom sin dødskamp.» Hun talte utfra personlig erfaring. Hennes mann, Steinar Lem, hadde sterke smerter som ikke kunne lindres godt nok da han var døende av kreft. Hun var vitne til å se ham brytes helt ned og lide uutholdelig. Det er i slike situasjoner dødshjelp aktualiseres.

Hans Marius Kristensen: «Det er ikke vi som skal lage lovene, og så er det ikke vi som skal avslutte livet.» Helt riktig. Også en fornøyd Morten Horn, i kommentarfeltet på Fritanke.no, poengterer at «det er ikke vi som skal lage kriteriene». Og her gir jeg ham helt rett.

Det er lovgiverne som bestemmer, og de juridiske myndigheter som utformer de endelige lovparagrafer og kriterier. Mens legene, som skal kjenne sin pasient godt, sitter med kompetansen for å gi den kliniske vurderingen av den sykes tilstand, prognose og behandlingsmulighet. Men vi, alle bevisste og humanistisk instilte borgere, kan gi vårt syn på om tiden er inne for en oppmykning av straffeloven, slik at aktiv dødshjelp i noen tilfeller kan være straffritt.

Kanskje er det snart på tide at også vi norske humanister overskrider «dette tradisjonsbelagte tabu og beveger oss i retning av et mer medfølende syn når det gjelder hensiksløs lidelse på dødsleiet» – som det het i IHEUs første erklæring. Og som har 40-årsjubileum neste år.

Se bildet større

Kari Vigeland er førsteamanuensis emerita i psykologi og var i mange år vært tilknyttet Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, der hun forsket innenfor området personlighets- og sosialpsykologi. Hun har blant annet skrevet Assistert død – en etisk utfordring.

Vigeland har vært leder (1983-1987) og generalsekretær (1991-1992/1993) i Human-Etisk Forbund og co-president i det internasjonale humanistforbundet IHEU.

I 2009 «brevvekslet» hun med Stein Husebø i Morgenbladet.

Faktaboks

HEF-landsmøtets eutanasivedtak

Human-Etisk Forbund var samlet til sitt toårlige landsmøte helga 31.mai-2.juni.

Landsmøtet vedtok følgende formuleringer om holdning til eutanasi:

Prinsippet om selvbestemmelse og prinsippet om hensynet til våre medmennesker er likeverdige. Eutanasi reiser vanskelige spørsmål og man kan godt ha svært ulike meninger om eutanasi, begrunnet i god humanistisk etikk og tradisjon. Humanismen hjemler både å være for eutanasi, og å være i mot eutanasi.

Human-Etisk Forbund tar ikke standpunkt for eller mot eutanasi, men overlater til medlemmene selv å gjøre seg opp en mening om spørsmålet.

Human-Etisk Forbund skal legge til rette for at medlemmer og andre skal kunne tilegne seg kompetanse gjennom aktuell informasjon og aktivt bidra til at debatten i norsk offentlighet holdes forankret i fakta.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!