Hvordan gikk det an, Gudmund Hernes?

Tekst: Levi Fragell Publisert: 22.2.2008 "Hvordan går det an, Hernes?" stod det på omslaget av bladet Humanist nr. 4 i 1995, etter at et offentlig ut...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.02.2008 kl 08:55

Se bildet større

Prestesønnen Gudmund Hernes er ennå ikke stilt til ansvar. Levi Fragell minner om de skremmende resonnementer og strategier som preget Hernes' norske kristningsprosjekt.

Tekst: Levi Fragell
Publisert: 22.2.2008

"Hvordan går det an, Hernes?" stod det på omslaget av bladet Humanist nr. 4 i 1995, etter at et offentlig utvalg - nedsatt og varmt støttet av statsråd Hernes - hadde fremlagt sitt forslag til et nytt og obligatorisk konfesjonsforankret kristendomsfag (Identitet og dialog, NOU 9/95).

Utvalgets forslag og begrunnelser var så åpenbart i strid med etiske og demokratiske idealer i et fritt, moderne og vestlig samfunn at Humanists redaktør (undertegnede) umiddelbart hevdet at norske livssynsminoriteter ville kunne "bringe sine saker inn for norske domstoler og internasjonale menneskerettighetsorganer" dersom det foreslåtte faget ble realisert.

Det KRL-faget som etter hvert ble utmeislet på grunnlag av utredningen, ble mindre provoserende enn den offentlige utredning, men likevel uakseptabelt for alle livssynsminoriteter og i utakt med all menneskerettsekspertise i Norge.

Dette overgrepet fra den norske stat - nå dokumentert av Europadomstolen og FNs menneskerettskomité - har kostet Human-Etisk Forbund adskillige årsverk og millioner av kroner i direkte utgifter.

Jeg skal ikke dvele ved selve faget, men minne om de skremmende resonnementer og strategier som preget Gudmund Hernes' norske kristningsprosjekt, bare et drøyt tiår tilbake.

Etter at Human-Etisk Forbund hadde vunnet frem med kravet om et "alternativt" livssynsfag i grunnskolen, og etter at representanter for de fleste religioner og livssyn i Norge (inkludert Statskirken) i full samforståelse hadde lagt frem en plan for et felles religions- og livssynsfag, ble det pluralistiske element i moderne norsk samfunnsliv for truende for sterke krefter i folkedypet.

Kravet om å verne vår "norske" religion ble fremsatt med kraftig ordbruk i kristne blader og i populistisk propaganda. Selv et forsøk med et konfesjonsfritt, felles religions- og livssynsfag ved to skoler ble avslått av engstelige, velgerstyrte myndigheter.

Så trer prestesønn og skoleminister Gudmund Hernes frem med sin kristne norskdoms-nostaligske retorikk.

Under lanseringen av NOU-utredningen gjorde han et slagferdig poeng av den utarming av vår bibelkunnskap som allerede hadde funnet sted. Dagens ungdom kunne risikere å gå ut av skolen uten å vite noe om Sodoma og Gomorra!

Mitt svar til ham var at det ville være verre om de skulle være uvitende om Hiroshimka og Nagasaki.

Hernes-utredningen feide det etablerte livssynsfaget av banen og åpnet for det vanærende løp mot den norske stats nederlag i Geneve og Strasbourg.

Utvalget som la premissene for det nye faget ble ledet av daværende direktør for Instituttet for Kristen Oppseding (IKO), Erling Pettersen. Blant medlemmene var en biskop, en representant for Den norske kirkes lærenemnd, en representant for det kristne Lærerakademi i Bergen og andre kjente kristne personer, samt et par mindre profilerte medlemmer uten markert livssynstilknytning. Og Nansenskolens rektor Inge Eidsvåg.

Eidsvåg var inntil da blitt oppfattet som den vidtfavnende dialogens talsmann, brobyggeren som hadde stått sentralt i vårt arbeid med å etablere en plattform - eller iallfall en utstillingspaviljong - for et nytt og samlende verdifag.

Det er fortsatt ikke til å fatte at Inge Eidsvåg kunne være en av dem som med størst glød forsvarte et dokument som inneholdt følgende avsnitt til støtte for et obligatorisk felles (!) fag for elever fra alle tros- og livssynsretninger:

"Kristendommen må forankres i evangelisk-luthersk tro og virkelighetsforståelse. Den konfesjonelle forankringen kan bidra til å bygge bro mellom kunnskapsstoffet og livsvirkeligheten i en kjent sosial kontekst." s. 46.

"Trosdimensjonen innebærer graden av tilslutning eller akseptering av sentrale elementer i religionens kunnskapsinnhold." s. 66.

"En forankring i troen er med på å gi livshjelp i møte med etiske og eksistensielle utfordringer." s. 18.

"1960- og 70-årenes hang til rasjonalisme, normkritikk og nøytralitet er avløst av et merkbart klimaskifte med sterkere sans for trosdimensjonen." s. 19.

Inge Eidsvåg er så vidt jeg vet den eneste som er blitt stilt personlig ansvarlig for sin rolle i denne sammenheng, ved den kritikk han har høstet fra tidligere partnere i det inspirerende dialogprosjekt han ledet på Nansenskolen. I dag ville han neppe satt sin signatur på utredningen.

Men jeg ser frem til en mer omfattende kritisk analyse av dokumentet, og at de politiske krefter som muliggjorde et utspill som dette, blir avdekket og avvist - til skrekk og advarsel for mulige fremtidige spekulanter i tros- og kultursjåvinisme.

En kraftsats fra daværende generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Lars Gunnar Lingås, kan stå som en utfordring for dem som vil se nærmere på dette monument over Gudmund Hernes' rolle i norsk livssynshistorie:

"I utredningen "Identitet og dialog" (NOU 9:1995) som ble fremlagt for nesten ett år siden, forfalskes norsk og europeisk idéhistorie på en så provoserende måte at man må enten være teolog eller stalinist for å finne tradisjoner for en slik handlemåte." (Humanist 3/96)

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.