Hvor humanistisk er «humanismen»?

Er det riktig at humanisme-begrepet blir redusert til hovedsakelig å skulle fungere som en slagordsmessig logo og identitetsmarkør på livssynsmarkedet?, spør Kjartan Selnes.

Hvor humanistisk er «humanismen»?

En kommentar til den særnorske debatten om humanismebegrepet.

KRONIKK: Humanisme er først og fremst et idéhistorisk og sosialfilosofisk begrep man bør vokte seg vel for å overforenkle og entydiggjøre, enn si prøve å monopolisere, skriver Kjartan Selnes.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.02.2012 kl 12:35

I fjor ble det utgitt to bøker som omhandlet humanismen som livsholdning og menneskesyn: Dag Hareide: Hva er Humanisme? og Per Anders Aas: Humanisme- «først og fremst et menneske». Den første boka kort og hovedsakelig dagsaktuell, den andre et større og solid historisk læreverk, men nettopp derfor på en vesentlig måte enda mer dagsaktuell. Å forstå humanismen som fenomen fordrer et historisk perspektiv. Humanisme er først og fremst et idéhistorisk og sosialfilosofisk begrep man bør vokte seg vel for å overforenkle og entydiggjøre, enn si prøve å monopolisere. Det er et meningstungt og mangefasettert begrep som prøver å gripe noe av det viktigste som har utviklet seg i sivilisasjonenes historie. Det vil være et intellektuelt og analytisk tap hvis begrepet blir redusert til hovedsakelig å skulle fungere som en slagordsmessig logo og identitetsmarkør på livssynsmarkedet.

Å forstå humanismen som fenomen fordrer et historisk perspektiv.

Begge disse bøkene har en forbilledlig nyansert framstilling av så vel det mangslungne som av det sentralt samlende i det humaniske idéunivers. Jeg kan vanskelig se annet enn at det er to særs gode bøker, sammenliknet med hva man ellers kan finne på den internasjonale publiseringsarenaen om dette.

Som vanlig når skrifter med tittel «humanisme» eller varianter av denne betegnelse utgis her til lands, kommer kjapt kommentarer fra vaktsomme kritikere i våre kretser, ofte med kraftig irettesettende tilsnitt. Så også denne gang, hvor især Dag Hareides ytringer om at han ikke kan forstå at ordet «humanisme» som enkeltstående ord skal kunne bety ett bestemt helhetlig (ikke-religiøst) livssyn, har avfødt barsk påtale fra folk som Levi Fragell, Lars Gule og Arnfinn Pettersen.

Dag Hareide har ingen problemer med at man kaller det mer spesifikt for «livssynshumanisme», «sekulær humanisme» eller «verdslig humanisme», og at man forkortet kan kalle det «humanisme» i avgrensede kontekstuelle definisjonssituasjoner. Slik tolker jeg ham. Så kan man selvfølgelig være uenig med ham, men hvis det skal ha noen vekt bør man vel ha gode argumenter. Disse gode argumentene har i alle fall ikke jeg hørt og sett. Jeg har ventet ganske lenge, men siden de ikke kommer, tar jeg selv til orde. Det gjør jeg med stor ulyst siden ordfetisjisme ikke er blant mine yndlingsbeskjeftigelser.

Denne kontroversen om humanismebegrepet dukker stadig opp og er blitt helt fastlåst fordi den føres på grunnlag av livssynspolitiske kamppremisser framfor reflekterte vurderinger omkring begrepsmessig og livssynsfilosofisk fruktbarhet. Det er en konstruert krangel, som intellektuelt sett burde være unødvendig. La meg forsøke en begrunnelse:

Når én eller flere organiserte interessegrupper på et livssynsmarked har som bevisst strategi å skulle erobre og innsnevre et ord, med henvisning til definisjonsmakt og at språk er makt, og at ords meningsfulle betydning kan reduseres til utbredelse i populær bruk, da skapes det en intellektuell situasjon som er dypt anti-intellektuell, for ikke å si anti-humanistisk. Som det heter i den semantiske logikken: definisjoner er i seg selv ikke sanne eller falske, de er mer eller mindre fruktbare eller hensiktsmessige.

Definisjoner er i seg selv ikke sanne eller falske, de er mer eller mindre fruktbare eller hensiktsmessige.

Og hva er så en fruktbar definisjon av et begrep? Jo, et fruktbart begrep er et begrep som griper noe vesentlig i virkeligheten og som knytter seg logisk og interessant til andre fruktbare begreper. Begrepers mening er avhengig av andre begrepers mening. Begreper henger sammen i gjensidig forutsettende meningsnettverk. Noen begreper griper dypt, andre begreper krafser kun på overflatene. Altfor mange begreper i allment ordskifte består i overforenklede fordreininger av en mangslungen og mangetydig virkelighet. Begreper kan være villedende, fordummende og farlige ved at de båssetter former for virkelighet som i seg selv består av gradvise og flytende overganger, nyansenes glidende spill. Den livssynsmessige og religiøse virkelighet på de dypere personlige og kulturelle nivåer er en slik type virkelighet.

Et enkelt stilt spørsmål: hvorfor er det en slik kamp og kappestrid om å få en forrang av hevd, ja nærmest en slags primær eiendomsrett til det rene og enkeltstående ordet «humanisme»? (som kommer direkte fra det enkle latinske ordet for «menneskelig» og henger etymologiske sammen med det latinske ordet for jord: «humus»). Et ikke fullt så enkelt svar, men nok det mest treffende: ordet «humanisme» er et enestående honnørord med en særegen betydningsaura som innfanger noe av det mest verdifulle i kulturell humanisering og kreativ frigjøring innenfor sivilisasjonshistorien. Det er først og fremst et verdibegrep, som kan formuleres ved mange forskjellige stikkord (andre begreper) som «universelt menneskeverd», «idealet om empatisk gjensidighet», «grunnleggende respekt for individuelt og kulturelt mangfold», «positiv pluralisme», «forskjellighetenes fellesskap», «den umistelige verdien i fri kritisk og kreativ tenkning» osv.

Man kan for eksempel spørre om hvor humanistisk Human-Etisk Forbund egentlig er i dette og hint.

Verdier er noe som kan være realisert i ulik grad, og man kan spørre om de er det mer eller mindre i henhold til ulike aspekter og målestokker. Man kan for eksempel spørre om hvor humanistisk Human-Etisk Forbund egentlig er i dette og hint. Sentralt i humanismen er begrepet «dannelse», i den forstand at mennesket danner seg selv ved å skape kultur og med dette kan forme seg selv og samfunnet i frihet, fornuft og framskrift innenfor erkjente rammer. Ydmyk og kritisk selvrefleksjon – og ikke minst selvkritikk – er en sentral metodeverdi i humanismen som i god vitenskap. Å prøve i det lengste å forstå og tolke de andre og det som er anderledes på et fornuftig og innlevende vis er sosialantropologiens viktigste vitenskapelige metodeprinsipp, og hovedidealet i enhver humanistisk vitenskap. I humanismen som livssyn bør det vel også være det.

Humanismen har som historisk bevegelse to enkle og overordnede betydningsakser, uansett om vi snakker om livssynshumanisme, verdihumanisme, livsholdningshumanisme, religiøs humanisme osv.

Den første aksen kan glimrende anskueliggjøres ved nettopp Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi – hvor Dag Hareides er nåværende rektor. Motivasjonen bak opprettelsen av skolen, som ble innvidd på senvinteren 1939, var humanisme som motpol til totalitarisme. Bakteppet var mellomkrigstidens hegemoniske framvekst av diktaturer og totalitære ideologier: nazismen, fascismen, kommunismen, volden, tvangen, ensrettingen.

Akse to er i forhold til religiøs makt, moralisme ,tanketvang, mental undertrykkelse og absolutt dogmatikk: humanisme som et menneskesentrert livssyn i motsetning til teisme som et gudssentrert livssyn. Eller som det mer vanlig kalles innen filosofien: et antroposentrisk menneskesyn framfor et teosentrisk menneskesyn. Noen insisterer på at det er et slags vesensmessig eller klart kvalitativt skille mellom et religiøst og et humanistisk livssyn. Det kan det være, men det avhenger helt av hvilket trosbegrep man har, hvilket guddommelighetsbegrep man har, hvordan man oppfatter religioner som kulturelt skapte uttrykkssystemer osv. Retninger innen religionene kan være mer eller mindre menneskesentrerte, ha en dominans av humanistiske verdier og synspunkter. Liberal kristendom opplever sterkt at de trenger uttrykket «kristen humanisme» for å markere seg mot former for dogmatiske, totalitære og irrasjonelt bokstavtro tolkninger av kristendommen. Religiøse fundamentalister synes «humanisme» er et bra skjellsord for storparten av alt det dekadente de tar avstand fra.

Noen insisterer på at det er et slags vesensmessig eller klart kvalitativt skille mellom et religiøst og et humanistisk livssyn.

Historisk sett snakker man i vår kultur om den humanistiske arv fra Aten, satt i perspektiv til den religiøse arv fra Jerusalem. Vestens idéhistoriske utvikling har så skjedd som et dialektisk samspill mellom disse to store kulturelle strømninger. Renessansen var gjenfødelsen av den gresk-romerske filosofitradisjon hvor idealet var åpen dialog og debatt mellom ulike tankeretninger: kreativitet og kritikk i frihet som forutsetning for framskritt og det gode liv. Opplysningstiden med sin enorme teknologivekst og tendens til vitenskapliggjøring av alle livsområder fullendte det hele. Vel, dette er en meget skjematisk framstilling, men den er faglig gjengs og veletablert, selv om den kan problematiseres i mangt og meget. Begrepet «humanisme» er et nøkkelbegrep i dette utviklingsforløpet, og er uomgjengelig viktig for den dypere forståelsen av vår tids forutsetninger og forankring i historien.

Så kan man spørre: hvorfor entydiggjøre et viktig mangetydig begrep? Hvorfor overforenkle og depresisere et viktig begrep som nettopp i kraft av sin meningstunge mangetydighet fungerer med intellektuell presisjon i en rekke viktige ideologiske sammenhenger sammen med andre viktige begreper? Å si «sekulær humanisme» er relativt presist, å si «verdslig humanisme» likeså, å si «profan humanisme» og «livssynshumanisme» er også relativt presist. Sier man «humanisme» og «humanist» i en del bestemte kontekster, er også det relativt presist som en situasjonsbestemt innforståtthet at det da dreier seg om en praktisk forkortelse for livssynshumanisme og dess like.

Denne debatten dreier seg dypest sett om hvordan vi bør bruke språket i forhold til virkeligheten.

Men dette er et pragmatisk-semantisk poeng, som er noe helt annet enn å skulle erobre et ord med hele dets omhyggelig opparbeidede forestillingsunivers. Man skal ha seg frabedt presiserende eller modifiserende adjektiver i sin annekterende bruk av ordet. At andre brukere av ordet kan oppleve dette som frekt og krenkende, for ikke å si helt ødeleggende for nyansert tenkning og klassifisering, burde vel ikke overraske? Denne debatten dreier seg dypest sett om hvordan vi bør bruke språket i forhold til virkeligheten. For meg dreier det seg også om det Kristian Horn kalte «intellektuell redelighetsopplevelse», selv om dette problemområdet ligger langt fra det han kalte «erkjennelsens grense».

Hva er i veien med det glimrende norske uttrykket «det humanetiske livssyn»?

Hva er i veien med det glimrende norske uttrykket «det humanetiske livssyn»? Det er betegnelsen på et utmerket humanistisk livssyn, om enn ikke det eneste. Innsikt i verdien av det konstruktive og kreative mangfold er en av humanismens fremste og øverste verdier. Det ville være synd om ordene «human-etikk», «humanetisk» og «humanetiker» forsvant som valgmuligheter i det norske språk. Det virker som om noen ønsker det, med alle de mer og mindre tydelige framstøt vi har hatt for å skifte navn både her og der innen Human-Etisk Forbund. Jeg har som kurs- og seminarholder i forbundet i over tjue år arbeidet med grupper av medlemmer, hvis hovedengasjement har vært å utvikle et personlig humanistisk livssyn. Det overveiende flertall av disse har på direkte spørsmål svart at de foretrekker å kalle seg humanetikere med et humanetisk livssyn, men har absolutt ingenting imot at andre i bevegelsen kaller seg humanister med et humanistisk livssyn. Samme språklige romslighet har jeg ikke møtt fra tilhengere av humanisme-begrepet.

Gjengse betydninger av ordet «humanisme» i de ulike europeiske språk varierer noe, men er stort sett lik, i allmenne settinger er det som regel nødvendig å presisere med adjektiver som secular, værdslig, weltlich, laico, laique osv., for å innfange betydningen livssynhumanisme. Det er ofte nødvendig og bra med språkpolitiske aksjoner for aktivt å utbre bedre og bredere betydninger (eller stundom smalere), men om den form aksjonismen rundt humanismebegrepet her til lands har tatt er av det gode, er jeg i sterk tvil om.

Primærbetydningen av humanisme bør være samlende og overgripende verdier, som kan ha noe ulik livssynsfilosofisk begrunnelse.

Primærbetydningen av humanisme bør være samlende og overgripende verdier, som kan ha noe ulik livssynsfilosofisk begrunnelse. Den verdslige humanismen, livssynshumanismen – ofte diskusjonsbestemt forkortet som humanismen – har sine begrunnelser. Ofte snakkes det på en selvfølgeliggjort måte om «det humanistiske livssyn», « det humanistiske livssyn» finnes ikke i rimelig presis forstand. Det finnes flere og ulike humanistiske livssyn, på samme måte som det finnes flere religioner og flere og ulike retninger innenfor disse igjen. En humanistisk livssynsorganisasjon bør primært ivareta og dyrke nettopp dette drøftende og åpent undrende mangfoldet, og ikke henfalle til livssynspolitiske overforenklinger og ensrettinger. Attraktive honnørord og storslagne begreper går det lett inflasjon i. Inflasjon innebærer fall i verdi. Jeg minnes med vemod og pietet den pensjonerte universitetsfilosofen og humanetikeren Finngeir Hiorth som satt og skrev den ene bok etter den andre om ulike retninger og grupperinger innen humanismen, og som selv sa: «Jeg synes ikke jeg har utrettet noe så storslått her i livet at jeg kan gå rundt å kalle meg humanist.» Det er også en holdning å tenke over.

Se bildet større

Kjartan Selnes er spesialrådgiver i Human-Etisk Forbunds Ideologi- og livssynsavdeling.

Siste nytt i Kommentar

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!