Humanister og religionskritikk

- Jeg føler meg moralsk forpliktet til å stille meg på de radikale humanistenes side, skriver Levi Fragell.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.06.2009 kl 08:47

I mine yngre dager ble det fremlagt en resolusjon til støtte for de homofiles sak under en generalforsamling i Det humanistiske verdensforbund (IHEU). En sentral tillitsvalgt fra Norge dyttet meg i siden og hvisket: "Vi kan vel ikke støtte dette!". Jeg ble forvirret og spurte: "Hvorfor ikke?". Min kollega hvisket brydd: "Det er vel viktigere saker å kjempe for".

En generasjon senere ektevier Human-Etisk Forbund likekjønnede par og forbundet har gitt humanist-prisen til Karen Christine Friele. I de humanistiske konfirmasjonskursene har titusener av unge blitt undervist om likeverd for kjærligheten.

I så godt som alle kampsaker om menneskers integritet og selvbestemmelse har humanister gått i fronten for dem som av irrasjonelle grunner er blitt forhånet, underkuet og tilsidesatt - og sogar straffet. I kampens hete har noen ganger intensiteten vært sterkere enn klokskapen, men så lenge humanister lar seg lede av prinsippet om "ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv" går fremmarsjen i riktig retning. Den dagen de "viktige" saker blir budsjetter og vedtekter, når nærsynet og egeninteressen overtar - mens folk trampes på i gudenes og herskernes navn - da har humanismen mistet sin sjel.

Derfor lar jeg meg i dag inspirere av Richard Dawkins` flengende kritikk av religiøse merkelapper på barn, av Lars Gule som overmalte politiets hvite strek på Plata i Oslo, av Sara Azmeh Rasmussen som brente sin hijab den 8. mars.

To av disse eksemplene har en brodd mot religion og religiøs praksis, den tredje - den hvite streken - har det ikke. Denne fordelingen på henholdsvis religionskritikk og generell verdikritikk gir et rimelig dekkende bilde av norske livssynshumanisters engasjement. Noen slutter av denne prioritering at humanister er intolerante og respektløse i forhold til andres tro.

Ville man sagt det samme om indiske humanister som samler folk i landsbyene for å fortelle dem at det ikke fins noen guder som krever at enker skal behandles annerledes enn andre kvinner? Ville man trukket overbærende på skuldrene av afrikanske humanister som bruker tid og krefter på å overbevise folk om at faktiske bevis har større troverdighet enn den lokale sjamans "mirakler".

Den kritikk humanister over hele verden utøver, dreier seg ikke primært om folks tro, men om deres verdier. Når inhuman praksis er knyttet til religiøs tro og lære, kan man ikke unngå at religionen rammes i en verdikonflikt. Religionen har av tradisjonelle og historiske grunner (med få unntak) innehatt verdimonopol i tusen generasjoner, og har derfor uunngåelig fått rollen som skyteskive når nye tider har krevd nye svar på spørsmål som gjelder samfunnsmoral og individuell etikk. Det er gjennom denne konflikten vår etiske kultur har utviklet seg - og religionene med dem. Slik har menneskerettighetene fått sin høye status i siviliserte samfunn. Slik har menneskeverdet i deler av verden oppnådd forrang fremfor guder.

Jeg ser av artikler på fritanke.no at mange medlemmer av Human-Etisk Forbund misliker forbundets religionskritiske utspill, og at en del faktisk melder seg ut av slike grunner. Disse bør selvsagt lyttes til. Noen av disse har sterke følelsesmessige bånd til religiøs familie og vennekrets, og en negativ omtale av religiøse forestillinger og miljøer kan virke sårende for disse. Andre har aldri selv hatt noe behov for å ta noe oppgjør med tro og kirke fordi de selv alltid har levd i et sekulært miljø. "Hva er det disse humanistene bråker for?" er deres reaksjon.

Så lenge religion krenker sentrale verdier i mitt livssyn, og særlig når slike krenkelser medfører at mennesker rundt meg er skadelidende, føler jeg meg moralsk forpliktet til å stille meg på de radikale humanisters side. Men la oss aldri forakte eller hate mennesker vi er uenige med.

Journalist Inger Anne Olsen sa det slik i Aftenposten 24.5.09 om farene ved det religiøse "vanvidd" hos fromme troende - og om sitt forhold til en fundamentalistisk muslimsk familie hun kjenner i Pakistan:

"De lever livet på et vis jeg ikke kan forstå, og har meninger jeg ikke kan akseptere. Jeg lever mitt liv på en måte som bryter med alt de tror på. Likevel tror jeg at jeg kan si vi elsker hverandre."

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Om å få mer rett enn man har lyst til

Et dypdykk i Humanists arkiver, viser at ting som ble ansett som smalt da det ble publisert, kan bli ubehagelig aktuelt med årene.

– Virker ikke som Islamsk Råd forstår hvor skadelig dette er

KOMMENTAR: – Dette er en lissepasning som bekrefter frykten til de som allerede var skeptiske til islam og muslimer, skriver i Lars-Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund.

Folket – hvem er det?

Et essay om høyrepopulisme, demokrati og kritisk tenkning.

 
Fritenkeren fra helvete

Baruch Spinoza skapte furore med sitt kampskrift for åndsfriheten. Han gikk lengre enn noen tidligere i å beskrive Bibelen som et menneskeskapt litterært produkt, med alle de feil dette innebærer.

Ikke bare sprettrumper

Halvnakne folk i alle aldre, øl- og spritsalg og musikk døgnet rundt. Det er karneval i Brasil, verdens største religiøse fest, men ikke en naken sprettrumpe å se.

Lenge leve døden!

Alle skal vi dø, men hva skal skje med det som blir igjen av oss? Utenfor Norges grenser prøves nye måter å håndtere de døde på.

Annonse
Annonse
Annonse