Humanister og religionskritikk

- Jeg føler meg moralsk forpliktet til å stille meg på de radikale humanistenes side, skriver Levi Fragell.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.06.2009 kl 08:47

I mine yngre dager ble det fremlagt en resolusjon til støtte for de homofiles sak under en generalforsamling i Det humanistiske verdensforbund (IHEU). En sentral tillitsvalgt fra Norge dyttet meg i siden og hvisket: "Vi kan vel ikke støtte dette!". Jeg ble forvirret og spurte: "Hvorfor ikke?". Min kollega hvisket brydd: "Det er vel viktigere saker å kjempe for".

En generasjon senere ektevier Human-Etisk Forbund likekjønnede par og forbundet har gitt humanist-prisen til Karen Christine Friele. I de humanistiske konfirmasjonskursene har titusener av unge blitt undervist om likeverd for kjærligheten.

I så godt som alle kampsaker om menneskers integritet og selvbestemmelse har humanister gått i fronten for dem som av irrasjonelle grunner er blitt forhånet, underkuet og tilsidesatt - og sogar straffet. I kampens hete har noen ganger intensiteten vært sterkere enn klokskapen, men så lenge humanister lar seg lede av prinsippet om "ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv" går fremmarsjen i riktig retning. Den dagen de "viktige" saker blir budsjetter og vedtekter, når nærsynet og egeninteressen overtar - mens folk trampes på i gudenes og herskernes navn - da har humanismen mistet sin sjel.

Derfor lar jeg meg i dag inspirere av Richard Dawkins` flengende kritikk av religiøse merkelapper på barn, av Lars Gule som overmalte politiets hvite strek på Plata i Oslo, av Sara Azmeh Rasmussen som brente sin hijab den 8. mars.

To av disse eksemplene har en brodd mot religion og religiøs praksis, den tredje - den hvite streken - har det ikke. Denne fordelingen på henholdsvis religionskritikk og generell verdikritikk gir et rimelig dekkende bilde av norske livssynshumanisters engasjement. Noen slutter av denne prioritering at humanister er intolerante og respektløse i forhold til andres tro.

Ville man sagt det samme om indiske humanister som samler folk i landsbyene for å fortelle dem at det ikke fins noen guder som krever at enker skal behandles annerledes enn andre kvinner? Ville man trukket overbærende på skuldrene av afrikanske humanister som bruker tid og krefter på å overbevise folk om at faktiske bevis har større troverdighet enn den lokale sjamans "mirakler".

Den kritikk humanister over hele verden utøver, dreier seg ikke primært om folks tro, men om deres verdier. Når inhuman praksis er knyttet til religiøs tro og lære, kan man ikke unngå at religionen rammes i en verdikonflikt. Religionen har av tradisjonelle og historiske grunner (med få unntak) innehatt verdimonopol i tusen generasjoner, og har derfor uunngåelig fått rollen som skyteskive når nye tider har krevd nye svar på spørsmål som gjelder samfunnsmoral og individuell etikk. Det er gjennom denne konflikten vår etiske kultur har utviklet seg - og religionene med dem. Slik har menneskerettighetene fått sin høye status i siviliserte samfunn. Slik har menneskeverdet i deler av verden oppnådd forrang fremfor guder.

Jeg ser av artikler på fritanke.no at mange medlemmer av Human-Etisk Forbund misliker forbundets religionskritiske utspill, og at en del faktisk melder seg ut av slike grunner. Disse bør selvsagt lyttes til. Noen av disse har sterke følelsesmessige bånd til religiøs familie og vennekrets, og en negativ omtale av religiøse forestillinger og miljøer kan virke sårende for disse. Andre har aldri selv hatt noe behov for å ta noe oppgjør med tro og kirke fordi de selv alltid har levd i et sekulært miljø. "Hva er det disse humanistene bråker for?" er deres reaksjon.

Så lenge religion krenker sentrale verdier i mitt livssyn, og særlig når slike krenkelser medfører at mennesker rundt meg er skadelidende, føler jeg meg moralsk forpliktet til å stille meg på de radikale humanisters side. Men la oss aldri forakte eller hate mennesker vi er uenige med.

Journalist Inger Anne Olsen sa det slik i Aftenposten 24.5.09 om farene ved det religiøse "vanvidd" hos fromme troende - og om sitt forhold til en fundamentalistisk muslimsk familie hun kjenner i Pakistan:

"De lever livet på et vis jeg ikke kan forstå, og har meninger jeg ikke kan akseptere. Jeg lever mitt liv på en måte som bryter med alt de tror på. Likevel tror jeg at jeg kan si vi elsker hverandre."

HTML .fb_share_link {
PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-LEFT: 20px; PADDING-RIGHT: 0px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; HEIGHT: 16px; PADDING-TOP: 2px
}

Del på Facebook

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!