Høvding Isaac har vært i himmelen

#Øyvind Strømmen bor i en liten vestlandskommune. Han er skribent og selvstendig næringsdrivende. Ifølge ham selv har han brukt altfor mye tid på å le...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.12.2007 kl 09:05

Øyvind Strømmen bor i en liten vestlandskommune. Han er skribent og selvstendig næringsdrivende. Ifølge ham selv har han brukt altfor mye tid på å lese bøker om religion og politikk.

Publisert: 14.12.2007

For ikke lenge siden leste jeg en donaldhistorie der onkel Skrue kræsjlander på en avsidesliggende øy. Der faller han ned i en vulkan, og mens han ramler nedover puster han inn en mystisk gass som gjør ham mikroskopisk i størrelse.

Da han senere kommer til seg selv igjen er han omgitt av øyas lokalbefolkning, en gruppe raringer som er overbeviste om at Skrue er en Gud som har tatt steget ned fra himmelen for å hjelpe dem. Lykketiøringen, som selvsagt ikke har krympet, har for dem blitt en gigantisk lykkeamulett. Endelig har hellet snudd. Selvsagt blir Skrue etterhvert stor igjen, og han drar tilbake til Andeby. Likevel velger han sympatisk nok å komme tilbake med diverse godsaker til de små vulkanboerne.

"Våre historier er bedre enn dine?". Yeah, right. Absurd nok er donaldhistorien basert på en virkelig historie. Og med unntak av den mystiske mikrogassen er virkeligheten kanskje enda rarere.

På øyen Tanna, som ligger i Stillehavet, ble lokalbefolkningen under andre verdenskrig mektig imponert over de "besøkende" amerikanerne. Amerikanerne hadde nemlig med seg all slags kule greier. Dessuten var de åpenbart mektige. Men en dag var krigen over og gjestene pakket sammen tingene sine og dro.

En del av lokalbefolkningen nådde en konklusjon som egentlig ikke var helt urimelig: disse fremmedfolka måtte være en eller annen form for guder. Og som guder flest måtte de en dag komme tilbake - med mer stæsj.

Gudene ble personifisert i en slags amerikansk messias: John Frum. De troende feirer visstnok fremdeles John Frums dag i midten av februar. Da samler de seg, utfører et religiøst rituale basert på militær oppførsel og ærer denne mystiske John.

En skribent fra Smithsonian Magazine besøkte Tanna ble forklart hvorfor: "John lovde at han skulle komme med flylass og skipslass med cargo til oss dersom vi tilba ham - radioer, tv-er, biler, båter, klokker, isbokser, medisin, Coca-Cola og mange andre fantastiske ting".

Synes du dette låter tåpelig? Før du avfeier johnfrumismen helt er det verdt å få med seg at en av de lokale høvdingene, Isaac, faktisk beviselig har vært i Himmelen - som i dette tilfellet er USA. Hvor mange andre religiøse kan skryte over det?

Likevel har nok de fleste av de troende på Tanna ikke sett mye til de lovede gavene. John Frum har heller ikke kommet tilbake, selv om en del forteller at de har sett ham - gjerne mens de har vært ruset på det lokale favorittrusmiddelet, KAVA.

Men likevel har det ikke blitt så mange gavene på de troende på Tanna, og John Frum har ikke kommet tilbake, selv om enkelte forteller at de har sett ham. De har stort sett vært ruset på det lokale favorittrusmiddelet, kava-planten. Så, hvorfor eksisterer denne merkelige religiøse gruppen enda? Smithsonian-journalisten spurte høvding Isaac det samme spørsmålet: - Hvorfor har dere fremdeles tro på John Frum.

Høvdingens svar? - Dere kristne har ventet i to tusen år på at Jesus skal komme tilbake til jorden. Og dere har ikke gitt opp håpet.

Jeg ser for meg en hel del smilende ateister nå. Bare husk på å være snille barn. Hvis ikke kan dere ikke regne med at julenissen leverer Richard Dawkins under juletreet.

Er ikke forestillingen om den snille skjeggete karen som leverer gaver også en slags cargokult? Med både tv-er og Coca Cola som viktige ingredienser? Er ikke akkurat denne cargokulten en kult som også mange sekularister dyrker uhemmet?

Historien om høvding Isaac har et par mørkere sider. En ting er at de troende han representerer har vært i blodig konflikt med en annen kult som OGSÅ snakker om John Frum, men som forbyr både utenlandske flagg og all snakk om cargo.

En annen sak er at høvding Isaacs besøk i himmelen slett ikke var så himmelsk. Han var riktignok imponert over rikdommen i Statene, men han ble også overrasket og trist på grunn av all fattigdommen han så blant amerikanerne, og av det han så av våpen, narkotika og forurensning.

- Amerikanerne smiler aldri, forteller høvdingen til Smithsonian-skribenten. - Og derfor virker det som om de tror at døden aldri er langt borte.

Og kanskje er det et godt motto for den forestående julefeiringen: Smil. Man trenger ingen cargokult for å gjøre det.

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.