Her er modellene departementet vurderer

Hvis Den norske kirke får gehør for sin påstått særskilte posisjon, samt at staten fjerner koblingen til kirkens medlemstall i beregningsordningen, er det likebehandlingsprinsippet som rammes, skriver Even Gran. FOTO: Montasje: Even Gran

Hvor mye penger skal brukes på tro og livssyn?

Her er modellene departementet vurderer

KOMMENTAR: – Vil likebehandling av tros- og livssynssamfunn overleve dette? spør Even Gran.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.01.2017 kl 11:35

Se bildet større

Even Gran er journalist i Fritanke.no.

KOMMENTAR: Ordningen med offentlig støtte til norske tros- og livssynssamfunn er i støpeskjeen. På onsdag ble det kjent i Vårt Land hvilke modeller Kulturdepartementet jobber med når det gjelder framtidig finansiering av tros- og livssynssamfunn:

LES OGSÅ: Slik fungerer den norske ordningen for støtte til tros- og livssynssamfunn.

Modell 1. Samme som i dag, men staten overtar ansvaret for de andre tros- og livssynssamfunnene fra kommunene (i dag er det delt).

Hvis likebehandling skal ligge som et premiss for dette, kan vi se for oss en løsning der kommunene rapporterer inn til staten hva de har bevilget til Den norske kirke. Så beregner staten en gjennomsnittlig kommunesats pr. medlem, som deretter legges til den statlige satsen pr. medlem, og så ganges det hele opp med medlemstallet i hvert enkelt tros- og livssynssamfunn og utbetales.

Dette vil føre til at de andre tros- og livssynssamfunnene i en kommune ikke blir kompensert like direkte som i dag når det for eksempel bygges en ny kirke i bygda, men på nasjonalt nivå vil det jo jevne seg ut.

Men så var det dette med likebehandling da:

En uttalelse fra kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen i Vårt Land på onsdag tyder på at det kanskje ikke er en slik likebehandlende løsning departementet ser for seg.

Johnsen spår nemlig at staten «kommer til å fjerne bindingen til medlemstall i Den norske kirke når man regner ut støtten til andre tros- og livssynssamfunn». Han understreker også hvor mange spesielle oppgaver og plikter kirken har.

Dette lover ikke godt for likebehandlingen. Les mer om hvorfor lenger nede.

Modell 2. Samme som modell 1, men med større frihet for Den norske kirke lokalt.

Den norske kirke kan for eksempel innføre medlemsavgift hvis de vil, og står friere når det gjelder organisering. Ellers som over.

Modell 3. Samme som forrige modell, men alt legges på staten.

Kommunene skal ikke lenger finansiere Den norske kirke. Alle kirkepengene kommer over statsbudsjettet. Samme frihetsgrader for kirken som i forrige modell. Ellers som over.

Modell 4: Livssynsavgift for alle, inkludert Den norske kirke

Alle skattebetalere betaler en livssynsavgift over skatteseddelen. Pengene går til det tros- og livssynssamfunnet man er medlem av. Staten bestemmer hvor stor avgiften skal være, og om avgiften skal være et fast kronebeløp eller en prosentandel av inntekten.

Dette vil være en obligatorisk avgift der pengene fra folk som ikke er medlem noe sted vil gå tilbake til staten (og som deretter selvsagt kan fordele pengene videre til ett eller annet godt formål hvis noe slikt bestemmes).

Hvis livssynsavgiften ikke blir obligatorisk, men valgfri, er vi over på neste modell:

Modell 5. Medlemsavgift krevd inn over skatteseddelen

Her fjernes all offentlig støtte til tros- og livssynssamfunn inkludert Den norske kirke. Tros- og livssynssamfunnene finansieres isteden av en medlemsavgift som staten kan tilby seg å kreve inn over skatteseddelen på vegne av tros- og livssynssamfunnet. Vi får tro at tros- og livssynssamfunnene selv får lov til å bestemme hvor stor medlemsavgiften skal være.

De som ikke er medlem noe sted slipper å betale, og folk får følgelig et insentiv til melde seg ut og spare penger. Det høres kanskje ut som en veldig radikal og skummel idé for mange, men det er ikke mer radikalt enn at det er den modellen de praktiserer i Sverige og Danmark.

Ikke bærekraftig

Det har i lang tid vært klart for de fleste som har orket å sette seg inn i dette, at dagens tildelingsmodell for tros- og livssynssamfunn ikke er bærekraftig. Hvis staten skal fortsette å bevilge like mye penger som før til Den norske kirke, i en situasjon der antall kirkemedlemmer er på vei ned, vil bevilget beløp per kirkemedlem øke.

Og når man samtidig, for å sikre likebehandling, har lovfestet at alle de andre tros- og livssynssamfunnene skal få omlag like mye som Den norske kirke pr. medlem, og disse andre i tillegg får stadig flere medlemmer, trenger man ikke være matematikkprofessor for å se hvilken vei utgiftene går: Rett til værs!

Det er i hovedsak to veier ut av dette:

  • Svekke likebehandlingsprinsippet
  • Knytte bevilgningene til Den norske kirke opp mot medlemstall. Får kirken færre medlemmer, blir det mindre penger.

Både modell 1, 2 og 3 åpner for å gå bort fra likebehandlingsprinsippet. Dette er den store, overordnede prinsippsaken vi burde ta for oss før vi begynner å diskutere om det er staten eller kommunene skal ha ansvaret for ditt eller datt. Med sitt overdrevne fokus på sistnevnte i sine modeller, drar departementet oppmerksomheten bort fra dette ene store og avgjørende spørsmålet; Skal vi gå bort fra likebehandlingsprinsippet?

Ufrivillig lekkasje fra Johnsen?

Kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen er en mann som sitter sentralt plassert i dette arbeidet. Han kan ha kommet i skade for å lekke en ganske vesentlig opplysning om hvilken vei dette bærer, i sin uttalelse i Vårt Land på onsdag.

Hvis Johnsen har rett i sin spådom om at «staten vil fjerne bindingen til medlemstall i Den norske kirke når man regner ut støtten til andre tros- og livssynssamfunn», må det nødvendigvis bety at staten ønsker å bevilge penger til Den norske kirke som i dag, ut fra kirkens behov og ønsker, mens de andre tros- og livssynssamfunnene får penger etter en eller annen statlig sats beregnet med en løsere kobling til kirkebevilgningen pr. hode enn i dag.

Da vil staten stå friere til å gi penger til Den norske kirke uten at de andre trenger å få, og vil følgelig spare penger. Det kan ikke ligge noe annet motiv bak dette. Hvorfor skulle de ellers velge bort den aller enkleste løsningen å sikre likebehandling på, nemlig å gi like mye penger per hode til alle?

Inntrykket styrkes av den samme Johnsens fastholdelse i Vårt Land av at Den norske kirke «har en del særlige utgifter, både som en følge av Grunnlovsparagraf 16, og ut fra historiske og kulturelle verdier som vi er satt til å ivareta», samt uttalelsen om «de 1.629 kirkene utover i landet som representerer store kulturverdier i det norske samfunnet».

HEF får ikke penger på grunn av vedlikehold av Nidarosdomen

Argumentene om kirkens «særegne plikter og oppgaver» er fra Johnsens side ment å borge for en fortsatt særbehandling av Den norske kirke, og vi hører dem hele tiden. Men de holder ikke.

For det er nemlig ikke slik at alle bevilgninger til Den norske kirke i dag medfører en plikt til å cashe ut til de andre. Vedlikehold av fredede og vernede kirker er allerede unntatt fra beregningsgrunnlaget. Det samme gjelder utgifter som er «felles for alle innbyggere i kommunen og som ikke er utgifter til egentlige kirkelige formål», som det heter i forskriften om dette. Dette gjelder blant annet gravplassforvaltning, utgifter til alminnelige kulturformål og sosialt hjelpearbeid i kirken.

Det går altså ingen penger til Human-Etisk Forbund, buddhister eller hinduer når staten bruker penger på å vedlikeholde Nidarosdomen. Kirkens særlige oppgaver med «våre felles historiske og kulturelle verdier» er ivaretatt i dagens beregningsmodell.

Et annet argument for særbehandling vi ofte hører, er at staten stiller mye høyere krav til kirken enn til andre, blant annet om at kirken må være landsdekkende, ha lokal tilstedeværelse og en del andre detaljerte krav.

Men skal man ta grunnlovsendringene fra 2012 på alvor, da kirken ble skilt fra staten, må jo det bety at staten slutter med denne detaljstyringen. Den norske kirke må selv få bestemme hvor den skal være tilstede og hva den skal tilby sine medlemmer. Det har ikke staten noe med. Det er hele poenget med å skille stat og kirke.

Med andre ord: Hvis staten tar sine egne vedtak om å skille stat og kirke på alvor, faller også argumentet om at kirkens mange statlige krav borger for økonomisk forskjellsbehandling.

Hva med å kutte i kirkebevilgningen isteden?

Som nevnt over finnes det en annen og ryddigere vei ut av statens økonomiske uføre med tros- og livssynssamfunnene. Det er å knytte bevilgningene til Den norske kirke opp mot medlemstallet. Det er ganske enkelt prinsipp. Får kirken færre medlemmer, får den også mindre penger. Og omvendt selvsagt.

Modell 4 og 5 i departementets skisse legger opp til et slikt prinsipp.

Et slikt tildelingsprinsipp kan førøvrig innføres også med dagens lovgiving. Det er ingenting i veien for at politikerne allerede i dag bestemmer at redusert medlemstall i Den norske kirke skal føre til at den får mindre penger. Det kan bestemmes i statsbudsjettet og i landets kommunebudsjetter. Dette er kanskje den enkleste løsningen. Ingen utredningskommisjoner, NOU-høringer eller lovendringer nødvendig. Rådmannen i Drammen kommune prøvde å foreslå en slik løsning for noen år siden, men ble stoppet av politikerne.

Og så, til slutt; Det finnes en siste modell departementet kunne ha tatt med, som jeg skal driste meg til å lansere her (selv om den krever at Grunnlovens §16 endres):

Modell 6. La tro og livssyn finansiere seg selv.

Ja, slik er det faktisk i de aller fleste land i verden. Tros- og livssynsorganisasjoner overlever på donasjoner og medlemskontingenter som de krever inn selv.

Det går an det også.

Vi har prøvd å få en kommentar fra kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen om hva han mente med sine uttalelser, men har ikke fått kontakt.

Siste nytt i Kommentar

Hijab-hysteriet og NRKs prinsipper

KOMMENTAR: – Vi må være ærlige. Klagestormen mot NRK handler i virkeligheten om å skape en front mot islam. Det bør mane til ettertanke for politikere som stadig kommer med dulgte advarsler om «press mot norske verdier», skriver Jens Brun-Pedersen.

Når nazistene kommer til byen

KOMMENTAR: – Hvis Motstandsbevegelsen skal marsjere i gatene dine, gjør du lurt i å planlegge ut fra et ganske heftig worst case-scenario, skriver Arnfinn Pettersen.

Erfaringene med marginalisering og demonisering er ikke særlig oppløftende

KOMMENTAR: – Det er lett å bli motløs i møtet med strenge dogmatiske ideologier, men løsningen er ikke å bygge murer og forby, skriver Bente Sandvig fra Human-Etisk Forbund.

 
Er vi et livssynssamfunn eller en kamporganisasjon?

KOMMENTAR: Bør virkelig Human-Etisk Forbund legge seg ned hvis stat og kirke blir skilt?

Frykt og forelskelse i naturen. Erik Tunstad skriver om biofili, biofobi og naturvern

Hvorfor bruker ikke barn naturen lenger? Er det vår skyld? Er det deres skyld? Er det samfunnets skyld? Gjør fremmedgjøring fra oss naturen egentlig mindre tilbøyelig til å ta vare på den?

Åpner for privatisering av milliardverdier

BAKGRUNN: Eiendommene skal ikke engang selges. Staten kan bare gi dem bort til kirken. Justisdepartementets lovavdeling velsigner transaksjonen som lovlig. Vi har tatt en titt på begrunnelsen.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse