Har kirken glemt kvinnen?

I dag ble det klart at Den norske kirke ønsker at fastleger skal kunne reservere seg mot å henvise til abort.

Har kirken glemt kvinnen?

Kirkerådet støtter en radikal utvidelse av reservasjonsadgangen, men har tydeligvis glemt kvinnen, skriver HEFs fagsjef Bente Sandvig.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.03.2014 kl 12:08

Se bildet større

Bente Sandvig er fagsjef i Human-Etisk Forbund.

Se bildet større

I morgennyhetene på NRK i dag kritiserte generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, kirkens åpning for at fastleger skal kunne reservere seg mot å henvise til abort. Les mer på HEFs nettsider.

KOMMENTAR: Kirkerådet har utarbeidet høringssvar til regjeringens forslag om å lovfeste en reservasjonsmulighet for fastleger når det gjelder abort. Kirkerådet er kritisk til lokal selvbestemmelse i saken, men går ellers lite inn på de praktiske sidene ved forslaget.

Samtidig går Kirkerådet langt i å støtte det som også er Human-Etisk Forbunds poeng: Legen har etter gjeldende abortlov og prosedyre rundt henvisning, ikke noe medvirkningsansvar i forhold til om abortinngrepet utføres.

Jeg har lyst til å berømme saksframlegget den kirkelige administrasjon har utarbeidet. Det er et saklig og godt utgangspunkt for å vurdere saken prinsipielt om man har et religiøst ståsted. Svakheten er at kvinnen/pasienten knapt er kommentert. Dermed mangler viktige aspekter når man skal veie ulike hensyn mot hverandre.

Ut fra saksgjennomgangen mener jeg faktisk det hadde vært vel så logisk å komme til den motsatte konklusjon:

Fordi fastlegen ikke har en aktivt medvirkende rolle når det gjelder om abortinngrepet skal foretas eller ikke, er det vanskelig å se rimeligheten i at de kan påberope seg å være part i en samvittighetskonflikt. Og ikke minst påberope seg en reservasjonsmulighet overfor oppgaver som helsepersonell på sykehus ikke kan reservere seg mot.

Fordi fastlegen ikke har en aktivt medvirkende rolle når det gjelder om abortinngrepet skal foretas eller ikke, er det vanskelig å se rimeligheten i at de kan påberope seg å være part i en samvittighetskonflikt.

Kirken skriver følgende om den eksisterende reservasjonsretten:

«Lovgiveren har derfor etter abortloven § 14 og abortforskriften 15 gitt helsepersonell rett til å reservere seg av samvittighetsgrunner mot å utføre eller assistere ved abortinngrep. Retten til fritak gjelder ikke mottaking, journalskriving og for- og etterbehandling. Kirkerådet støtter denne reservasjonsmuligheten og registrerer at det ser ut til at ingen i den påfølgende debatten setter spørsmålstegn ved dette.»

Videre om fastlegens rolle ved begjæring om abort:

«På skjemaet «Begjæring om svangerskapsavbrudd» underskriver kvinnen at hun anmoder å få utført abort og at: «Den lege som har skrevet under nedenfor har gitt meg opplysninger om inngrepets art og medisinske virkninger, og legen har spurt om jeg ønsker informasjon og veiledning om hvilken bistand samfunnet kan gi meg dersom mitt svangerskap fører til alvorlige vansker. Legen underskriver følgende: «Det bekreftes at de nevnte opplysninger er gitt. Derfor mener Kirkerådet at avgjørelsen om å begjære abort etter dagens lovgivning tydelig er kvinnens rett og ansvar.»

Dette er på mange måter sakens kjerne, og selv om saksframlegget presenterer dette på en ryddig måte, ser det ikke ut til at Kirkerådets medlemmer har tatt dette poenget:

Et sivilisert samfunn bør ta samvittighetskonflikter på alvor, der de faktisk finnes.

Men samtidig må en stat ha rett til å etterprøve om kravet om samvittighetsfrihet i en konkret situasjon eller yrkesrolle er legitimt. Siden en mulig reservasjon i tillegg vanskeliggjør ivaretakelse av andres rettigheter på en ikke-diskriminerende måte, er det rimelig her å avvise en radikal utvidelse av adgangen til reservasjon.

Jeg overlater siste ord til et sitat fra en medisinerstudent, gjengitt i Kirkerådets saksframlegg:

«Det å respektere og bistå en pasient med et annet verdiståsted enn ens eget kan fremstå som selve lakmustesten på ens moralsk-profesjonelle integritet.»

Mer om HEFs holdning i reservasjonssaken

Nøkkelord

Siste nytt i Kommentar

Folkelig og inkluderende, men lite troverdig

TV-ANMELDELSE: – Serien er tidvis morsom, men er laget av og for skeptiske ateister, skriver Haakon Gunleiksrud om den tredje sesongen av NRK-serien På tro og Are.

Bok: Identitetspolitikk og manglende selvransakelse

Mahmoud Farahmand ser nærmere på Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? Han er ikke begeistret.

Var drapsmannen fra Texas en radikal ateist som hatet kristne?

FAKTASJEKK: Avisa Korsets seier er svært tydelig på hva massemorderen følte og mente. Men stemmer det?

 
Raseforviklinger. Eller: «Finnes egentlig bikkja mi?»

Begrepet «rase» får folk til å se rødt – ikke helt uten grunn. Verdenshistoriens største overgrep er begått i dets navn. Men betyr dette – eller motstanden mot å bruke ordet – at raser ikke eksisterer?

Satirebloggens mørke side

KOMMENTAR: «Smyrna menighet Oslo» var visst ikke bare satire likevel.

– De sprenger skalaen for alt man kan forestille seg av menneskelig oppførsel

Som skeptiker tiltrekker man seg oppmerksomhet fra en type mennesker mange vil ha vanskelig for å forestille seg at i det hele tatt eksisterer. Som kreftsyk skeptiker har Didrik Søderlind møtt en oppførsel fra slike folk som savner sidestykke.