Guds barn og samfunnets barn

Publisert: 26.10.2007 Ricky Rodriguez ser inn i kameraet med et merkelig avslappet blikk, mens han metodisk lader sin Glock 23. - Spørsmålet er,...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.10.2007 kl 10:23

Publisert: 26.10.2007

Ricky Rodriguez ser inn i kameraet med et merkelig avslappet blikk, mens han metodisk lader sin Glock 23.

- Spørsmålet er, vet du, sier den unge mannen, - hva skal vi gjøre med disse jævla pervoene? Er det ikke de som er de virkelige terroristene? De terroriserer små barn. De driver dem til selvmord. Er ikke det det samme som å drepe dem? Faktisk? Du føkker så mye med hodene deres at de ikke kan fortsette. De kan virkelig ikke fortsette.

Det er ikke en episode av en spenningsserie fra Hollywood. Det er ikke en spillefilm. Det er virkelighetens verden, 8. januar 2005. Ricky spiller inn en selvmordsvideo - interessant nok med åpenbare paralleller til palestinske selvmordsbomberes avskjedsvideoer. Dagen etter har Rodriguez en avtale med Angela Smith, en kvinne som passet ham da han var barn. Han dreper henne. Så setter han seg i bilen og kjører av sted. Da han til slutt stopper bilen ringer han sin fraseparerte kone. Etterpå skyter han seg selv.

Kulen som avslutter livet hans er hans endelige opprør mot kultlederne, hans egen mor og stefar. I videoopptaket omtaler han - med åpenbart ironisk tonefall - filmen han lager som sitt siste forsøk på å oppnå udødelighet.

Så legger han til:

- Jeg er ikke udødelig, og denne filmen vil ikke gjøre meg udødelig.

Ricky Rodriguez drap og selvmord var den utløsende årsaken til at Don Lattin, som tidligere hadde skrevet to bøker om alternative religiøse bevegelser, igjen begynte å gjøre research på den kvasikristne kulten Children of God - Guds barn. Jesus Freaks forteller historien om Ricky, som ble født etter at moren - kultlederens kone - hadde utført det første av kultens "flirty fishing"-eksperiment. Hun hadde rett og slett plukket opp en kelner på Tenerife og ligget med ham for å "vise Guds kjærlighet". Kultlederen, David Berg, gjorde dette til en religiøs doktrine, basert på en noe original fortolkning av Jakobs brev, 15-16: Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» - hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger?

Rodriguez fikk tilnavnet Davidito. Han ble oppdratt som profet og tiltenkt en lederrolle i den nært forestående Endetiden. Dessuten ble han stjernen i sektens håndbok om barneoppdragelse, en bok som blant annet skal inneholde bilder og beskrivelser av voksne som beføler ham. Dette var i en sekt som ifølge en rekke tidligere medlemmer praktiserte både incest og seksuell utnytting av barn i svært ung alder.

Bergs skrifter sier det rett ut: Jeg aner ikke hva i helvete alder har med saken å gjøre når Gud har gjort dem i stand til å nyte [sex] praktisk talt fra de er født.

Hvor mye og hva som faktisk pågikk er det få som virkelig kan bevise. Men la oss tenke oss at vi i Norge i dag hadde en sekt som praktiserte noe tilsvarende, en sekt der man visste at det foregikk seksuelle overgrep mot barn. De aller fleste ville skjønne at samfunnet, altså vi, har et moralsk ansvar for å bryte inn.

Eller? Hva om det "bare" er barnas følelsesliv som maltrakteres? Hva om det bare er slik at barna om og om og om igjen fortelles at homofili er en "abnormitet", en slags sykdom hvis ofre må "frigjøres"? Hva om tenåringen Per har homofile følelser, og han hver dag blir fortalt hvor ille dette er av sine foreldre, er ikke også det å "føkke med hodet hans"? Hva om Per i tillegg blir sendt til en skole der også lærerne forteller ham at homofili er syndig? Hva med foreldre som sørger for at barna drukner i en pøl av skyldfølelse? Har ikke samfunnet, du og jeg, et moralsk ansvar også der?

Her er det to spørsmål som er like forbannet vanskelige. Det første er: Hva kan samfunnet gjøre uten at vi faktisk tipper over i totalitær politikk? Det andre er: Hva kan vi la være å gjøre uten at vi ofrer barn på religionsfrihetens alter?

Jeg innrømmer det: Jeg er redd for Staten, også når den er sekulær. Jeg er redd for at sekulær fundamentalisme kan være like undertrykkende og lammende som den religiøse. Et forbud mot hijab i skolen kan berge jenter fra et tvangshelvete, men samtidig kan forbudet også selv være et tvangshelvete. Skoleplikt og enhetsskole kan gi den homofile tenåringen Per et pusterom, men den fratar folk muligheten til å utfordre den offentlige skolen. Dersom alle marsjerer i takt er det ikke nødvendigvis en vakker takt, selv ikke om sangen er sekulær.

Kampen mot de åpenbare overgrepene er lett. Selvsagt skal jenter beskyttes mot kjønnslemlestelse, selvsagt skal "Guds barn" ikke kunne utsettes for seksuelle overgrep i religionsfrihetens navn. Kampen mot de snikende overgrepene er vanskeligere, selv om Per kanskje drives til psykisk sykdom eller sågar til selvmord av mindreverdighetsfølelsen hans foreldre påfører han. I disse tilfellene er det bare en ting som for alvor fungerer, og som samtidig ikke bærer med seg totalitære tendenser: å kjempe mot undertrykningen. Ikke med tvang. Men med klokskap. Og med kjærlighet.

Det er lett å bli oppfattet som politisk korrekt om man siterer Nordahl Grieg i en slik sammenheng. Men i så fall skammer meg ikke over min politiske korrekthet. For vi har et våpen: troen på livet vårt. Menneskets verd.

Da Nikolaus Kopernikus la frem sin teori om at jorden går rundt solen, og ikke omvendt, kalte Martin Luther ham en «tullebukk», og viste til bibelvers. Som mange andre forsøkte Luther å forstå sin egen nåtid ut fra en avleggs forestilling, en forestilling du i dag skal lete lenge for å finne noen som aksepterer. Men samtidig trenger du dessverre ikke kjøre på for mange smale vestlandsveier eller gå rundt i for mange bygater før du treffer mennesker som kaller oss som aksepterer homofili som en naturlig form for menneskelig kjærlighet for langt verre ting enn tullebukker.

Kjære Per, akkurat slik Luther tok feil om Kopernikus, tar dine foreldre og dine lærere feil om oss - og ikke minst om deg! De slenger rundt seg med gammeldagse ideer, ideer som er feil. At de dunker deg i hodet med bibelvers og på den måten tråkker et av verdenslitteraturens storverker ned i sin egen reaksjonære søle, er ikke noe du skal bry deg om. La dem ikke tråkke også deg ned - glem ikke at du har venner. Kjære Per, også du er et av samfunnets mange barn.

Se bildet større

Øyvind Strømmen bor i en liten vestlandskommune. Han er skribent og selvstendig næringsdrivende. Ifølge ham selv har han brukt altfor mye tid på å lese bøker om religion og politikk.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!