Det selvfølgelige følger ikke av seg selv, og det iøynefallende faller en ikke nødvendigvis i øynene.

Den franske Oulipo-forfatteren Georges Perec utga i 1969 romanen «La disparition» (Forsvinninga) om mennesker som lette etter noe man savnet, noe som var borte, uten at man helt klarte å si hva det var. Et par tidlige bokanmeldelser – som ga uttrykk for at det var en interessant stemning i romanen, men uten at de helt skjønte poenget med den – ble stående litt skamfulle tilbake når seinere bokanmeldelser påpekte det faktum at hele boka var skrevet uten en eneste forekomst av bokstaven E.

Avisen Verdens Gang blir sjelden forvekslet med avansert fransk litteratur, men denne ukens torsdags-VG gir den samme kribling over et uspesifisert, mystisk fravær. Hovedoppslaget er spiseforstyrrelser hos en Frp-representant, og det før man har begynt på kamelene i en koalisjonsregjering engang. At Sir Alex Ferguson trekker seg som trener for fotballaget Manchester United dekkes over mange sider. Sol spås framover, så alle vet det vil regne mye. Ellers er det partipolitiske meningsmålinger og tysk valgkamp. Kidnappinger i Cleveland, brosammenbrudd i Trondheim, kamper i Afghanistan og iskrig i Brevik. Dorthe Skappel mener noe, Idol-finalistene regner med å vinne begge to, Melodi Grand Prix og Iron Man III-filmen omtales, og nå skal visst barnetv-programmet «Gråtass» forsøksvis lanseres i Storbritannia.

En vanlig VG-dag fra Alex Ferguson til Massey-Ferguson, for å si det sånn.

Som en del av min daglige dont leser jeg VG, og en rekke andre aviser. Hver dag, dag ut og dag inn. Det er en avis med en klar profil på livssynsområdet: Den er nasjonalkristen, og tenderer til å sette likhetstegn mellom norsk kultur og kristen tro, mellom Den norske kirke og det norske folk. Få aviser har en slik skepsis for et skille mellom stat og kirke, få aviser vil verne slik om kristendommens privilegier i det norske samfunn.

Likevel klarte dette nasjonalfromme organ å utkomme på Kristi Himmelfartsdag med en forhåndslaget hermetisk pakket utgave, nær blottet for nyheter. For om det enn er viktig at barn skal lære seg de ti bud, er «Du skal holde hviledagen hellig» et bud med tøyningskraft. Men det mest bemerkelsesverdige – ikke minst fordi så forferdelig få merket seg det – er at det ikke noe sted i avisen ble omtalt at dagen var en kristen høytidsdag av stor betydning for de troende kristne. Man hadde ikke engang slengt på en geografisk pludreartikkel om Ascension island i dagens anledning.

Kristi Himmelfartsdag feirer at Jesus 40 dager etter å ha gjenoppstått fra de døde, forlater jorden og løfter seg opp i himmelen, og tar plass ved Gud fars immatrielle høyre hånd, hvorfra han på samme måte skal komme tilbake «for å dømme levende og døde». Det er et sentralt element i kristendommen og Den norske kirkes lære, i kristen tro og mytologi, innlemmet i Den Nikeiske og Apostoliske trosbekjennelse.

Uten Kristi himmelfart, ingen Kristi gjenkomst. Uten Krist gjenkomst, ikke noe liv etter døden, ingen Himmel for de salige, fromme VG-lesere, ikke noe Helvete for hedenske og gudløse Dagblad-lesere, unntatt flåttoppslagene.

Fraværet av dette kristne Mysterium fra avisens spalter ville vært et riktig mysterium, hvis det ikke hadde hatt en så selvfølgelig og innlysende løsning: De tenkte ikke på det.

For den kristne tro, den kristne lære, den kristne kultur blir så ofte ivrigst forsvart av de som står fjernest fra den, og vet minst om den.

Attpåtil er jo Kristi Himmelfartsdag, med sitt sin antikke, fysiske Himmel så vanskelig å bruke og tro på. Var det troposfæren, stratosfæren, mesosfæren, termosfæren eller eksosfæren Jesus dro til? Det er langt enklere å bruke dagen til båtpuss enn til problematisk eskatologi. For man kan mistenke at for mange av VGs lesere, som for dens redaksjon, vil fastholdelsen ved ens trosartikler være omvendt proporsjonalt med den tid man bruker til å tenke på dem.

Men neste gang VG forkynner hvor sentral kristendommen og kirken er i Norsk Kultur, så vit at de mener ikke det de sier, de praktiserer ikke det de preker.

Som om det var noe nytt i verden.