Gir inntrykk av at vitenskapen fortsatt står helt på bar bakke

Program tre i tv-serien «Gud og vitskapen» tar for seg hjernen og bevisstheten. Er «gudsbevissthet» og menneskets åndelige evner en indikasjon på Guds eksistens? Hjerneforsker Johan F. Storm synes programmet har fart med harelabb over nyere hjerneforskning. FOTO: Faksimile fra NRK

«Gud og vitskapen» del 3 – Bevisstheten:

Gir inntrykk av at vitenskapen fortsatt står helt på bar bakke

Hjerneforsker Johan Storm har tatt for seg hvordan tv-serien «Gud og vitskapen» del tre behandler tematikken hjernen og bevisstheten. Han mener tv-programmet ga altfor dårlig innblikk i den nyeste og mest interessante hjerneforskningen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.02.2014 kl 15:36

TV-serien «Gud og vitskapen» på NRK2 har tatt for seg noen av de største spørsmål som vi mennesker står overfor: Universets, evolusjonens og hjernens mysterier. Det er flott at vi blir minnet på dette. Vi behøver å vekkes opp fra dagliglivets vanetenkning og inspireres til å reflektere over hvor fantastisk Kosmos, livet og menneskesinnet egentlig er, og hvor mye vi fortsatt ikke vet. Men måten det er blitt gjort på i denne programserien er mer diskutabel.

Etter at Universets og livets opprinnelse ble behandlet i del en og to, var turen kommet til hjernen og bevisstheten i tredje og siste del: Kan vårt mentale og åndelige liv forklares ut fra hjernens materielle mekanismer? Er vår bevissthet og evne til religiøs tro tegn på at det finnes en Gud?

Positivt: programserien får oss til å løfte blikket

For å ta det positive først, og det er ikke lite: disse programmene hjelper oss til å løfte blikket fra hverdagens trivialiteter og får oss til å tenke større og dypere. De fleste av oss nok har godt av å bli minnet om hvor gigantisk, kompleks og intenst spennende verden og livet er. Og ikke minst, hvor enestående privilegerte vi er som sansende, tenkende, erkjennende vesener, utstyrt med Universets mest komplekse maskineri: vår hjerne.

Disse programmene hjelper oss til å løfte blikket fra hverdagens trivialiteter og får oss til å tenke større og dypere.

Temaene – Universets, evolusjonens og bevissthetens mysterier – er velvalgte. Det er bred enighet om at tilværelsens og vitenskapens største gåter finnes innen disse områdene. Ikke minst det dype spørsmålet som kalles «bevissthetsproblemet» (eller «hjerne/bevissthets-problemet») er uhyre sentralt, også for all annen erkjennelse: hvordan i all verden kan fysiske, kjemiske og andre materielle prosesser i en gråaktig celleklump på ca. 1,5 kilo fremkalle våre bevisste opplevelser, tanker og følelser? Hvordan kan elektriske og kjemiske signaler i nervetråder og synapser (kontaktpunkter mellom hjerneceller) gi deg opplevelser av bilder, lyder, glede, smerte, kjærlighet og sorg; og at du vandrer gjennom et storslått fjellandskap, eller at du deler dine innerste tanker med et annet menneske?

Hvordan i all verden kan fysiske, kjemiske og andre materielle prosesser i en gråaktig celleklump på ca. 1,5 kilo fremkalle våre bevisste opplevelser, tanker og følelser?

Bevissthet – bevis på sjelens eksistens?

Filosofer og naturforskere har grublet over dette gjennom århundrer uten å finne klare svar. Inntil nylig var bevissthetsproblemet ansett som nærmest uløselig av hjerneforskere flest, slik det også ble påpekt i mandagens program. Jeg husker fra min tid som fersk hjerneforsker tidlig på 1980-tallet, at de fleste av mine kolleger anså bevisstheten som umulig å studere med naturvitenskapelige metoder, fordi det er et subjektivt fenomen som hverken kan defineres klart eller måles objektivt. Bevissthetens natur syntes snarere å være et filosofisk mer enn et vitenskapelig problem. Det virker som om bevisste opplevelser rett og slett ikke passer inn i vårt objektive, naturvitenskapelige verdensbilde. Tilsynelatende er det ikke noe i alt det vitenskapen vet om fysikk, kjemi og biologi som peker mot at subjektive opplevelser kan oppstå fra materielle prosesser: Mind from matter. Bevisstheten er således et fullstendig uventet fenomen for dagens naturforskning, som dermed havner i en slags forlegenhet – et litt pinlig problem med andre ord!

Nettopp derfor har mange religiøse tenkere og troende mennesker, forståelig nok, sett på vår bevissthet som et sentralt tegn på at det mer mellom himmel og jord enn det naturvitenskapen kan forklare. Ånd og sjel er jo religiøse kjernebegreper, og sjels- og åndsliv er nærmest synonymt med bevissthet. Her har vi altså et tilsynelatende manifest «åndelig» fenomen som kan synes egnet til å bevise at vi mennesker er mye mer enn materie. Eller er det ikke helt slik likevel?

Programmet gir dårlig innblikk i ny hjerneforskning

Filosofer og forskere strides om dette. En ny interesse for bevissthetsproblemet har blomstret opp blant hjerneforskere siden 1990-tallet. Inspirert av de raske fremskrittene innen nevrovitenskap, med nye metoder for måling av hjerneaktivitet hos våkne, bevisste mennesker, er det vokst frem nye teorier og en ny optimisme. I 2002 erklærte de kjente franske forskerne Stansislas Dehaene og Jean-Pierre Changeux at bevissthetsproblemet er «den ultimate intellektuelle utfordring for vårt nye årtusen». Siden da er det kommet lovende fremskritt både teoretisk og eksperimentelt.

Inspirert av de raske fremskrittene innen nevrovitenskap, med nye metoder for måling av hjerneaktivitet hos våkne, bevisste mennesker, er det vokst frem nye teorier og en ny optimisme.

Programmet om hjernen og bevisstheten ga altfor dårlig innblikk i disse ytterst interessante, nye fremskrittene. Riktignok fikk vi intervjuer med filosofen Daniel Dennett og fremragende forskere som David Sloan Wilson og Steven Pinker. Interessant i og for seg, men dessverre fikk disse tenkerne bare komme til orde i korte glimt som ikke var tilstrekkelig til å presentere sammenhengende resonnementer på en klar måte. Så snart de hadde avlevert noen setninger, hastet programmet videre til kristne, muslimske eller jødiske troende som serverte motsatte standpunkter, eller til bilder av ærefryktinngytende kirkerom med ditto musikk. Denne hastige, flimrende, over-illustrerte stilen gir seerne for lite tid til å fordøye tankene og diskusjonens logikk. Det kan virke som om programskaperne har minimal tillit til vår evne til å følge sammenhengende tankerekker i mer enn noen sekunder.

Verre var det at programmet ikke ga oss seere noe kjennskap til den nye, lovende bølgen av eksperimentell og teoretisk utforskning av bevissthet som er vokst frem de siste ti-femten årene.

Verre var det at programmet ikke ga oss seere noe kjennskap til den nye, lovende bølgen av eksperimentell og teoretisk utforskning av bevissthet som er vokst frem de siste ti-femten årene. Enda så utmerkede de er på sine felt, representerer ikke Dennett, Pinker eller Wilson fronten av denne nye bølgen. Man savnet derfor nye, ledende bevissthetsforskere som Stansislas Dehaene med hans «neuronal workspace»-teori og omhyggelige, avslørende forsøksresultater. Og Guilio Tononi, som kunne presentert sin teori om at bevissthet er integrert informasjon, med spennende testing av mennesker under søvn og narkose. Eller Christof Koch som også kunne redegjort for hvor forskningsfronten står nå.

Vi er for øvrig så heldige å få besøk av professor Tononi i Oslo den 4. april, da han vil presentere sin Integrated Information Theory i et åpent møte i Forum for bevissthetsforskning på Litteraturhuset.

Gir inntrykk av behov for religiøs forklaring

Siden all denne nye forskningen ble forbigått i taushet av programmet, sitter nok mange seere igjen med et noe fordreid inntrykk. Man får det til å se ut som om vitenskapen fortsatt står nesten hjelpeløs på bar bakke overfor bevissthetens mysterium. Dermed gis det også inntrykk av et uforminsket behov for å ty til en eller annen form for religiøs eller mystisk forklaring for å fylle hullet, i samsvar med det velprøvde prinsippet «God in the gaps»: man påkaller religiøse forestillinger på områder der vitenskapen ennå leter etter en forklaring.

Men vi hjerneforskere må innrømme at bevissthetsproblemet stadig er grunnleggende uløst, og samtidig viser alle tegn til å være en eksepsjonelt hard nøtt.

Men vi hjerneforskere må innrømme at bevissthetsproblemet stadig er grunnleggende uløst, og samtidig viser alle tegn til å være en eksepsjonelt hard nøtt. Vitenskapen mangler fortsatt en god og velprøvd forklaring, og endog gode metoder til å angripe problemet (Inntil nylig, men det kan altså være i ferd med å snu.). Og inntil en god forklaring eventuelt etableres, er jeg tilbøyelig til å gi «God in the gaps»-tilhengerne litt rett i at de har et slags poeng, enn så lenge, selv om vitenskapshistorien neppe gir tilhengerne grunn til langsiktig optimisme. Kanskje er endog religiøse mennesker særlig åpne og mottakelige for disse dype, uløste spørsmålene, fordi de ikke truer men snarere bekrefter deres verdensbilde. Mens vi som holder oss bare til vitenskapen kan være mer tilbøyelige til å feie slike gjenstridige problemer litt under teppet, fordi de tilsynelatende passer så dårlig inn? Det er kanskje grunn til en smule selvransakelse her.

To typer bevissthetsproblemer – det vanskelige og de enkle

Som det så vidt nevnes i programmet (dessverre bare meget kort), skiller mange filosofer mellom to typer bevissthetsproblemer: Det såkalt Vanskelige Problem («The Hard Problem»), og en gruppe enklere problemer («Easy Problems of Consciousness»). «The Hard Problem» er hvorfor det finnes subjektive opplevelser i det hele tatt. Alt vi hittil har kunnet måle og observere objektivt i hjernen, og alt vi kan tenkes å måle og observere i fremtiden, er kun fysiske og kjemiske prosesser. Så langt vi kan se, synes disse fullt ut tilstrekkelige til å forklare vår atferd og alt annet som hjernen er opphav til og som vi kan observere objektivt. Subjektivitet og bevissthet synes derfor (ved første blikk, så å si) å være fullstendig overflødige i vår vitenskapelige forståelse av hjernen, oss selv og verden for øvrig. Så hvorfor finnes da dette subjektive aspektet overhodet? For vi vet jo at dette fenomenet finnes. Noen, som filosofen Descartes, vil endog si at det der det eneste vi kan vite sikkert. Cogito ergo sum: Jeg vet/tenker/opplever (dvs. er bevisst), ergo finnes jeg. Men vi aner egentlig ikke hvordan dette subjektive kan oppstå, og kan knapt tenke oss hvordan det kan utforskes. Dette synet på «The Hard Problem» er særlig grundig utdypet av den australske filosofen David Chalmers, men bestrides av Daniel Dennett og andre. Også Chalmers (som for øvrig besøkte Oslo sist sommer) kunne ha fått kommet til orde i programmet.

The «Easy Problems of Consciousness», derimot, er de mange spørsmål knyttet til hjernens ulike funksjoner, mekanismer og vårt spesifikke bevissthetsinnhold. For eksempel: hvordan kan jeg ha dybdesyn? Hvordan kan jeg høre hvor en lyd kommer fra? Hvordan kan jeg fokusere min oppmerksomhet på noe? Og så videre. Her har hjerneforskerne mange svar, og gode metoder til å finne stadig flere.

Vi får vite svært lite om de interessante sammenhengene mellom hjerneaktivitet og religiøse opplevelser som faktisk er funnet.

Et annet hovedtema i programmet er forholdet mellom hjernen og religiøsitet. Er menneskers religiøse opplevelser og tro i seg selv tegn på at det finnes en Gud? Igjen synes jeg at dekningen ble for mager og usammenhengende, og mindre opplysende enn den burde være. En del generelle poenger nevnes. Men vi får vite svært lite om de interessante sammenhengene mellom hjerneaktivitet og religiøse opplevelser som faktisk er funnet. Dermed får seerne inntrykk av at også religiøsitet nærmest er et uforklart mysterium.

For ufullstendig, hastig og overfladisk

Det mest interessant innslaget her kom ikke fra hjerneforskere, men fra den kjente evolusjonsbiologen David Sloan Wilson (bl.a. forfatter av boken «Darwin’s Cathedral») som har utviklet uhyre spennende teorier om hvordan menneskets medfødte talent for religiøsitet kan ha utviklet seg som et middel for samarbeid, gruppeseleksjon, og dermed bidratt til å legge grunnlaget for vår egenart og enestående suksess som art (se for eksempel Nøkkelen til menneskets evolusjonære suksess?). Men igjen forsømte programskaperne en gylden anledning til å formidle interessante ideer og resultater. Etter noen få setninger fra professor Wilson mens han kjørte bil, ble vi avsporet til neste innslag i vrimmelen.

Så det var ingen mangel på interessante spørsmål og gode tilløp i dette programmet, men presentasjonen ble for ufullstendig, hastig og overfladisk for min smak.

Se bildet større

Johan F. Storm er professor i medisin og hjerneforsker ved det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo.

Faktaboks

Professor i astrofysikk, Øystein Elgarøy, har sett første episode av tv-serien «Gud og vitskapen»:
– For kjapt og lettvint om Gud og universet

Professor i biologi, Dag O. Hessen, har sett andre episode av tv-serien «Gud og vitskapen»:
En skaper med hang til stadig å angre seg

Tankesmien Skaperkraft arrangerte debattmøtet på Litteraturhuset om temaet etter at tredje og siste del av programmet var sendt. I panelet satt Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus og tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Atle Ottesen Søvik, religionsfilosof ved Menighetsfakultetet, og Hans-Petter Halvorsen, blogger og ateist.

Fritanke.no overvar møtet: Gule hardt ut mot inkonsistent trosforsvar

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!