Frykten for å bli stemplet som intolerant

Er det intolerant å klage på bråkete kristne bønnemøter som varer hele natta, og muslimske bønnerop som vekker deg klokka halv seks, spør Yemi Ademowo Johnson

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.11.2010 kl 12:46

Ordet "intoleranse" kan defineres som "manglende vilje til å tolerere eller respektere motstridende synspunkter eller idéer, personer med annen hudfarge eller bakgrunn, osv".

Bortenfor denne definisjonen er ordet imidlertid mulig å bruke på forskjellig egoistisk vis, og på en måte som er kvalmende for kritisk tenkende. For en nigeriansk muslim vil det for eksempel være intolerant av en kristen å klage når bønneropet drønner ut fra moskeens høyttaleranlegg klokken halv seks om morgenen, og dermed forstyrrer nattesøvnen. For slike muslimer er det ingen grunn til å klage, eller til å være gretten, siden bønneropet bare varer i fem eller ti minutter.

Nigerianske kristne holder på sin side sine faste nattlige møter en gang i uken; hver fredag. Møtene begynner ofte klokken tolv om natten og avsluttes klokken fem om morgenen. I løpet av dem spilles det på trommer og alle mulige musikkinstrumenter, med larmende musikkanlegg, hymner som synges for å prise Gud av forskjellige årsaker; alt uten å ta hensyn til nattesøvnen til de ikke-kristne, eller for den del til nattesøvnen for andre kristne som ikke deler deres oppfatninger.

Hadde den tradisjonelle religionens tilhengere vært like mange som den var før veksten i antallet muslimer og kristne hadde situasjonen - grunnet rivalisering - kanskje vært enda verre. Men de som følger den tradisjonelle religionen er ikke lenger så åpne som de brukte å være, grunnet stigmaet knyttet til det å følge tradisjonen (og være animist).

Forsøkene fra mange av oss humanister på å ytre misnøye med miljø- og helseeffektene av støyen fra disse religiøse samlingsstedene har blitt sett på som intoleranse. Jeg er for eksempel uheldig nok til å ha en moské liggende i den samme bygningen som leiligheten min; og omtrent fem kirker langs gaten jeg bor i - som er mindre enn en kilometer lang.

Du kan forestille deg hva det gjør for min komfort på daglig og ukentlig basis. I to år har jeg forsøkt å tolerere dette, men for to uker siden fikk jeg muligheten til å gi beskrive de mange hodepinene mine med ord; da jeg tok del i et møte i en lokal samfunnsutviklingsforening.

Jeg hadde blitt invitert til møtet for å legge frem mitt syn på sikkerhetssituasjonen i området, men jeg benyttet sjansen, og fortalte møtedeltagerne hvordan støyen fra de religiøse forsamlingene i området hadde forringet livskvaliteten min. Jeg fortsatte med en ektefølt appell til de religiøse lederne, som var tilstede på møtet. Jeg bad dem om å tilpasse den religiøse timeplanen sin for å avhjelpe situasjonen.

For de som var på møtet, er det den verste form for intoleranse de noen gang har hørt fra en «jævla» leieboer. Jeg spurte dem om jeg ikke hadde vært tolerant nok i TO ÅR? Lite overraskende fulgte andre på med å legge frem tilsvarende syn som mitt eget, og senere ble det enighet om at særlig de kristne skulle utvise større forsiktighet.

Noe tilsvarende skjedde nylig med Leo Igwe, IHEUs representant for det vestlige og sørlige Afrika, som deltok på et forberedelsesmøte for frivillige organisasjoner (NGO-er) før den afrikanske menneske- og folkerettskommisjonen 48. samling i Banjui, Gambia.

Dette møtet mellom afrikanske menneskerettsforkjempere ble åpnet med bønner fremsagt av en muslim og en kristen. Igwe klarte ikke lenger å overse den frekke mangelen på respekt for andres tro og ikke-tro som han hadde vært utsatt for gjennom en årrekke; og protesterte mot åpningsbønnene ved å påpeke at de ikke var representative for alle på møtet. Kommentaren fikk overveldende applaus fra andre menneskerettsforkjempere, mange av dem selv begrenset av den oppskrytte bruken av ordet «intoleranse».

Mange andre afrikanske humanister har lignende historier å fortelle. Mens noen har handlet, begrenses andre av frykten for å bli beskyldt for «intoleranse». Å være tolerant betyr ikke å være dum, men snarere å utvikle noen strategier for å håndtere enkelte typer situasjoner. For meg var det en livsviktig overlevelsesstrategi å slippe ut frustrasjonen da muligheten bød seg. Det er farlig, siden man kan bli sett på som en motstander av Gud (og dermed bli oppfattet som djevelsk), men man slipper ihvertfall å måtte undre på om de vil forstå.

Yemi Ademowo Johnson er prosjektdirektør i Young Humanistas Network i Nigeria. Han er medforfatter av Humanism, Ethics and Africa, og medredaktør av Suffereth Not a Witch to Live.

Siste nytt i Kommentar

Forskjellsbehandling i gjære - uttalelser lover ikke godt

KOMMENTAR: – Er Kulturdepartementet i ferd med å skrote likebehandling av tros- og livssynssamfunn? spør Even Gran.

Til dere foreldre på små steder som sier nei til skolegudstjenester

KOMMENTAR: – Når jeg leser historiene som kommer fra Voss og fra mange andre mindre plasser i Norge, kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at vi i byen i det minste slipper bygdedyret.

– Humanismen er det vi kan enes om at den er

KOMMENTAR: – Samtidig må et livssyn ha grenser. Det kan ikke inneholde alt på én gang. Manifestet er det nærmeste vi kan komme et svar på denne utfordringen: En kollektiv formulering av innholdet i humanismen, skriver seniorrådgiver Arnfinn Pettersen i HEF.

Korstog mot kristendommen? Seriøst, Listhaug?

KOMMENTAR: Det smaker kraftig av populisme når Human-Etisk Forbunds prinsipielle motstand mot religiøs forkynning i skolen blir betegnet som en kamp for å rense samfunnet for religion.

En viktig stemme
Å benytte skolen som misjonsmark for å nå utover egne rekker, er ikke akseptabelt

KOMMENTAR: «Beklemmende og respektløs» er blant ordene Bente Sandvig velger å bruke når hun skal omtale biskop Helga Haugland Byfuglien holdning til skolegudstjenester.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!